Nina Nielsen bustete

Black metal – opprør, panikk og aksept

– Black metal kan fortelle oss mye om hva det betyr å være norsk og hva musikk kan bety for samhold og for å uttrykke annerledeshet i samfunnet. Jeg tenker vi er veldig dumme hvis vi ignorerer denne historien.

Nina Nielsen arbeider med en doktorgradsavhandling om black metal, ved Norges musikkhøgskole. Arbeidet er tverrfaglig og kan ha interesse for sosiologer, historikere, medievitere og musikologer, mener hun, men hun henvender seg bredere: – Historien berører ting som alle kan kjenne seg igjen i eller relatere til og reflektere over. Så jeg har lyst til å nå flere enn akademikere.

Musiker og akademiker

Nina Nielsen har en mangslungen bakgrunn. Hun er sanger og låtskriver. Fra Canada har hun en master i medievitenskap og en bachelor i fjernsynsproduksjon, litteratur og språk. Hun har studert komposisjon og musikkproduksjon ved Musikkonservatoriet i Stavanger, og hun har studert filosofi, idéhistorie og pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Kjennskap til black metal har hun med seg fra barndommen.

– Jeg vokste opp i en liten bygd på Vestlandet. Noen vil kalle det et kristen-konformt miljø. Jeg vil ikke si det så ekstremt, men det var et kristent miljø. I tillegg var det en metal-kultur der, som bror min var en del av. Det merket vi godt, i det lille samfunnet, at det var et stigma knyttet til den musikken, til det uttrykket og den estetikken, og til gutter med langt hår, selv om dette bare var tenåringsgutter. Og når serien med kirkebranner startet, var det frykt i miljøet, husker jeg. Jeg fikk kommentarer på skolen, som «søster til Greven», og så videre. Selv fikk jeg en klassisk skolering innen musikk, så black metal var ikke min musikk, men jeg var nær miljøet og skjønte at reaksjonene hadde noe med de sosiale forholdene i det samfunnet vi levde i å gjøre. Jeg sang i kirken der; et helt annet repertoar enn det min bror ble stigmatisert for å lytte til. Hvordan musikk kan spille så ekstremt viktige roller bare i et lite lokalt miljø – og også på nasjonalt og internasjonalt nivå – det har jeg alltid vært interessert i siden den gang.

Problemstillingene

– Det jeg prøver å få frem i arbeidet mitt, er noe av ideologien som ligger bak både uttrykket i black metal og i medienes dekning av den. Det er ikke slik at black metal er et uttrykk og mediedekningen en respons på dette, men de to produserte hverandre, i stor grad. Og så prøver jeg å få en forståelse for hvordan den transformasjonen vi har sett kunne foregå. Hvordan kunne black metal gå fra å være en opprørskultur med ekstremt mye kontrovers rundt seg til å bli et kulturelt emblem, nesten, som vi løfter frem som kulturdiplomati internasjonalt, som eksemplarisk entreprenørskap, i dag?

Musikk og kriminalitet

Black metal-miljøet fikk stor oppmerksomhet i mediene utover 1990-tallet. Den fikk nyhetsdekning, og sånn sett fikk den en annen type dekning enn det vi vanligvis ser av musikk, sier Nina Nielsen.

– Folk flest kjenner til black metal fra de tidlige dagene med kirkebranner og Varg Vikernes’ rettssak. Drap, kriminalitet og selvmord ble knyttet til miljøet. Det førte til det som i akademia ble kalt for moral panic. Hendelsene fikk også mye oppmerksomhet internasjonalt. Det jeg er interessert i, er nettopp de relasjonene black metal har til kulturen rundt seg: de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene som lå til grunn for musikken da den oppsto og det den senere gikk igjennom. Når det gjelder kirkebrannene, tror jeg det er viktig å forstå at den satanismefortellingen som er formidlet, dels er oppfunnet av mediene. Når man snakker med black metal-artister i dag, så har de nok et mer sammensatt og nyansert bilde av sjangeren enn da de startet, men det handlet ikke om satanisme. Det var et opprør mot konformitet, og særlig den konforme institusjonen som kirken var i Norge, vil nok mange si. Så det var ikke nødvendigvis det at de hatet kristendommen eller dyrket satan, men at de rett og slett var anti-konforme.

På hvilken måte knytter disse hendelsene seg direkte til musikken?

– Mennesker som var involvert i musikkmiljøet, var også involvert i brannstiftelser. Så i den moralske panikken som spredte seg, tenkte man: Kan denne musikken forårsake voldelig oppførsel? Det er et godt spørsmål. Én ting er å gi uttrykk for en ideologi gjennom musikk, noe annet er å bli fullstendig oppslukt av et image. Artister selv, blant andre Kjetil Manheim, tidligere medlem av bandet Mayhem, har pekt på at dette er problematisk i subkulturelle miljø. Mye av dette handlet om performativitet: å kle seg opp i helt svarte klær og stå og skrike på scenen over blast-beats, det er jo oppføring. Man satte i gang et handlingsmønster der man utfordret hverandre: Hvor ekstreme kan man bli? Hvor langt kan man gå i å realisere det som er uttrykt på scenen? Når kan du ta den performancen og gjøre den til virkelighet? Noen av de som var involvert i for eksempel brannstiftelsene, egget nok hverandre opp til å se hvor virkelig uttrykket kunne bli. Kan man se på brannstiftelsene som en del av performancen, for eksempel? Det er noe jeg lurer på. Jeg vet ikke hvor riktig en slik hypotese er, men det er noe jeg har lyst til å se på.

– Når en subkultur eller et musikkmiljø oppstår, så er det ikke bare noe som foregår på scenen. Det er noe man har med seg i hverdagslivet også. Det er et antrekk man går med, det er tatoveringer, man får kulturen under huden.

Aggressivitet og ambivalens

Nina Nielsen har skrevet et essay for Ballade, der hun blant annet peker på den ambivalensen mange black metal-fans føler overfor det å elske en musikk som for andre representerer en hatkultur. Hvordan forstår hun denne ambivalensen, selv?

– Den er noe av det jeg er interessert i. Hvordan lyttere eller fans forhandler mellom polene: det at man liker musikken og finner noe godt i den, versus det at andre bruker musikken til et hatbudskap. Black metal-fans har virkelig fått lov til å reflektere over musikken de bruker og liker. De må tenke over hvorfor de gjør det og hva det betyr. Jeg har hørt fans si at black metal er en vanskelig musikk å like, ikke på grunn av hvordan det låter, men på grunn av hva musikken kan representere for forskjellige folk.

 «Jeg tenker at vi må være forsiktige med å anta at musikk alltid er et gode, at musikk alltid skal ha en god funksjon.»

Black metal-musikk skaper frykt og blir oppfattet som brutal og ekstrem i uttrykket. Kan du forstå det tiltrekkende ved dette?

– Ja, det kan jeg. Black metal er aggressiv, med blast-beats og harde trommer og et hardt uttrykk og skriking, og så videre. Vokalen er nesten utenomjordisk, det er nesten noe umenneskelig som kommer ut. Samtidig har black metal, for meg, flere nyanser og kontraster enn for eksempel death metal eller hard core i punken. For å forklare forskjellen mellom death metal og black metal, pleier jeg å si at death metal er en maskin, black metal er natur. Det mange artister i black metal gjør, er at de prøver å få frem de ekstreme sidene av naturen, ikke bare av den menneskelige naturen, men av naturen rundt oss. Den er ikke bare et vakkert, nasjonalromantisk landskap som er harmonisk og fullstendig godt, den er brutal, det finnes mørke krefter, og denne dynamikken, denne ambivalensen, blir uttrykt i musikken. Hvis man begynner å lytte til black metal, så hører man mer og mer de forskjellige nyansene, det sarte og det sårbare som også finnes i musikken. Det er noen teoretikere som mener at det aggressive uttrykket er en måte for mennesket å bearbeide og kjenne på raseri eller frustrasjon på. Jeg synes det er interessant, men også problematisk å se på musikken som katarsis, som en renselse. Jeg tenker at vi må være forsiktige med å anta at musikk alltid er et gode, at musikk alltid skal ha en god funksjon.

Skriver for å forstå

I et arbeide som dette, blir du konfrontert med handlinger og hendelser som alle mennesker har et moralsk forhold til. I hvilken grad kan du se distansert på dette?

– Jeg skriver ikke for å skape distanse. Jeg skriver for å prøve å forstå en del av norsk kulturhistorie og musikkhistorie, som jeg tenker er viktig for oss, for å forstå oss selv. Musikken hadde ikke blitt det den ble hvis den ikke hadde vært en del av den historien. Det var mye som skjedde akkurat da black metal oppsto i Norge og ble den scenen som det ble. Mediene var i ferd med å bli mer internasjonale, vi fikk flere kanaler, oljebransjen vokste, økonomien ble mer internasjonal. Når det skjer så store omveltninger på ganske kort tid, begynner man å se mer på seg selv, man utvikler en større bevissthet om hvem man er. Hva betyr nasjonen Norge? Hva er dette lille provinsielle landet i nord? Og hva om man ikke passer inn? Kan man være noe annet enn det dette lille, konforme landet legger til rette for? Jeg tror ikke black metal-kulturen kunne oppstått uten en del av disse forholdene.

«Kan man høre på Mozart uten å tenke samfunn og kultur? All musikk ligger i en tradisjon –»

Eklektisk musikksmak

Hvilket forhold har du til black metal-musikken selv?

– Jeg synes det er vanskelig å snakke om black metal som én musikk eller én sjanger. Det er enkelte artister jeg synes lager veldig bra og spennende og innovativ musikk. Så er det mye jeg ikke er så interessert i. Det jeg liker synes jeg har et rikt lydbilde med mange dynamiske, interessante elementer som man rett og slett ikke får noe annet sted. Men det er ikke nødvendigvis den musikken jeg ville sagt er meg eller min identitet. Samtidig vet jeg ikke om det er noen musikk jeg ville sagt det om. Hvis jeg setter på black metal, så er det av ganske andre grunner enn om jeg setter på Bach eller hva som helst annet.

Av hvilke grunner setter du på black metal?

– Man har mye forskjellig musikk, heldigvis, til mange forskjellige opplevelser og tider og rom i livet. Jo større mangfold man har, jo bedre. Jeg ser at mange tenker at man former en identitet ut ifra den musikken man spiller selv eller det miljøet man er en del av. Men så er det mange som går mellom sjangrene, som går fra samtidsmusikk til black metal, til rock og pop og klassisk musikk. Den type eklektisk musikksmak og musikkbruk tror jeg vi kommer til å se mer av i fremtiden. Da blir det større aksept for alle typer musikk og mer interesse for å lytte til forskjellige typer musikk, inkludert black metal. Da er det plutselig ingenting i veien for at man går fra barokk til black metal på samme kveld.

Er det mulig å høre på black metal og helt høre bort fra den samfunnsmessige responsen som ligger i musikken?

– Kan man høre på Mozart uten å tenke samfunn og kultur? All musikk ligger i en tradisjon og en kultur, og jo mer kjennskap man har til dette, jo flere assosiasjoner får man og jo større verdensbilde kommer ut av musikken.

alt

Kulturanalyse

Nina Nielsen ble ansatt som ph.d.-stipendiat på Norges musikkhøgskole høsten 2015. Etter planen vil avhandlingen om black metal bli forsvart våren 2018. Med det tverrfaglige perspektivet hun har valgt, kunne man like gjerne tenke seg at denne doktorgraden ble tatt på universitetet. Hvorfor valgte hun Musikkhøgskolen?

– Black metal er en del av norsk kulturarv og norsk musikkarv. Derfor hører det til her. Dette er en institusjon som skal være med å ivareta dette, på samme måte som Musikkhøgskolen skal ivareta folkemusikk og folkemusikktradisjon. På samme måte som de humanistiske vitenskapene blir mer og mer tverrfaglige, blir også kunstutdanningene det. Jeg mener man er nødt til å ha et større og mer kritisk blikk på sin egen samtid og sin egen historie, hvis man skal utøve musikk bedre og forstå musikk bedre. Norges musikkhøgskole har en enormt sterk og viktig tradisjon for den utøvende kunstutdanningen, og jeg tror det er viktig at det teoretiske, vitenskapelige og kritiske arbeidet får lov til å være på samme institusjon. Det tror jeg gavner alle som er her. Det betyr at Musikkhøgskolen nå mer og mer plukker opp en tradisjon de ikke har vært så involvert i, fordi de i den senere tid er blitt en mer vitenskapelig institusjon og fått ph.d.-utdanningen.

– Men jeg vet ikke om dette prosjektet ville funnet sted her på Musikkhøgskolen for bare noen år siden. Kan hende det er nå vi er modne for å se på denne historien. Det er flere som tar doktorgrader om black metal, jeg er ikke den eneste. Vi ser på forskjellige sider ved det. Jeg er ikke så involvert i musikken og i musikkanalysen som jeg er i kulturanalysen.

Når blir black metal et valgemne på Musikkhøgskolen?

– Jeg ser ikke for meg at det blir det, men det kan nok hende at vi får valgemner som gir rom for mer forskjellige typer uttrykk. Kanskje vi må få et større kulturmangfold og musikkmangfold inn på skolen etter hvert. Sånn sett kan black metal bli del av et repertoar som mer og mer blir et individuelt repertoar for den enkelte student, ut ifra hvilken type bakgrunn og språk og musikkstil de har i bagasjen når de kommer inn her på huset. Man får ikke bare pluralisme, men særegenhet. Det tenker jeg er en positiv utvikling for institusjonen.

Innsikt og erfaring

Nina Nielsen er sanger og låtskriver. Hun har sunget med en rekke band og artister, som Thomas Dybdahl, Timber Timbre, The Wooden Sky, og har turnert som soloartist i USA, Canada og Norge. Denne bakgrunnen ønsker hun å dra nytte av i doktorgradsarbeidet.

– Jeg tror det er essensielt at man er musiker, og at man forstår musikk også som utøver. Man kan få en mye dypere lesning av musikken man lytter til ved å ha erfaring selv.

Hva betyr det, i denne sammenheng, å ha kjennskap til black metal-miljøet?

– Det er en fordel. Det er viktig å være i kontakt og få tilgang. Om man trenger å være metal-artist selv, det vet jeg ikke. Det er en balansegang man hele tiden går som forsker: hvor involvert skal man være, hvor tett på skal man komme? Må man kunne spille disse gitarriffene eller tremoloriffene for å forstå musikken, eller kan man skjønne det uten å være den type musiker selv? Jeg tror man kan forstå forskjellige ting ved å være i forskjellige posisjoner. Man får forskjellige vinklinger inn på den måten.

Hvor lett eller vanskelig er det å komme inn i black metal-miljøet?

– Jeg opplever at det er lett å komme inn, det er mye varme der, det er hjerterom og plass for annerledeshet, kanskje i større grad enn i mange andre musikalske miljøer. Kanskje dels på grunn av den historien de har vært gjennom. Det kan også være fordi det er en utskuddskultur i utgangspunktet, en scene som gav rom til mennesker som ikke følte seg hjemme i mainstream-kulturen.

Maskulin kultur

I en artikkel i Klassekampen skriver Nina Nielsen om mannsdominansen i black metal, noe hun også vil gå inn på i doktorgradsarbeidet.

– Det ekstremt maskuline uttrykket er en del av performancen, tenker jeg. Når jeg snakker med artister sier de kanskje nei, her er det både feminine og maskuline sider. Men hvorfor er det så bare menn på scenen? Hvorfor ble det sånn? Noen har skrevet om dette som en tenåringsguttekultur, et sted der unge menn får utløp for følelser i et samfunn som ikke lenger skal være så maskulint. Det er ikke min teori, men jeg har også lyst til å se på den.

Internasjonalisering

Hvor står black metal i dag?

– En viktig ting som har skjedd med black metal og som har gjort at den har fått en helt annen status i Norge i dag, er den oppmerksomheten den har fått internasjonalt. Den er blitt et kultfenomen som selger dokumentarer internasjonalt og har fått et enormt platesalg. Når Cappelen Damm og Aschehoug gir ut black metal-fotobøker og selger dem internasjonalt, er sjangeren kommet inn hos kunsteliten i Norge. Den representerer noe ganske annet enn det den gjorde en gang. Det har selvfølgelig med den transformasjonen som har skjedd å gjøre, kulturelt, med scenen og med Norge. Black metal-musikken har fått mange former. Den har et rom i samtidsmusikken, et rom på den norske landsbygden og et rom hos kultureliten i Oslo.

Hva betyr det når man snakker om true Norwegian black metal?

True Norwegian black metal blir sett på som den mest autentiske black metal-sjangeren internasjonalt. En autentisitet som er knyttet til norskhet. Det er kanskje den internasjonale black metal-myten som lever sterkest i dag.

Hvilken autentisitet er det man tenker på her?

– Det er et av de spørsmålene jeg stiller. Hva betyr det? Kan man høre autentisitet i musikk? I dag har black metal også fått en slags ny nasjonalromantikk, der de bruker gamle nasjonalromantiske symboler og folkemusikkinstrumenter. Etnisitet og religion og kulturhistorie, hva har det å si? Hva slags fortelling er det de prøver å fortelle gjennom det?

«Kanskje sjokkverdien var i veien. Kanskje man ikke klarte å høre på musikken fordi man var så opptatt av alt det andre.»

Entreprenørskap

Hvorfor er det aktuelt å snakke om entreprenørskap når det gjelder black metal?

– Det snakkes mye om entreprenørskap om dagen; at artister må promotere seg selv og være businessfolk. Der kan black metal trekkes frem som et interessant eksempel. De var innovative, de benyttet seg av internasjonaliseringen av norsk økonomi og av distribusjonskontaker og nettverk de bygget opp internasjonalt. Og de gjorde det utenfor institusjonene. De følte seg frem av nødvendighet, for det var ikke noe allerede eksisterende rom for dem. De banket ikke på institusjonenes dører og forventet å få hjelp eller løft eller utdanning som skulle fortelle dem hvordan de skulle gjøre ting. Jeg vet ikke hvor mange av black metal-artistene som har musikkutdanning, men det er særs få. Og uttrykket, hvordan lærte de å spille sånn? Jo, de lærte det fordi de ikke lærte det. Det var det de klarte å spille, og så ble det et uttrykk. Dette er en helt annen type entreprenørskap enn det vi snakker om i dag. Vi snakker om at man kan lære innovasjon. Er ikke det et paradoks? Det er liksom rake motsetninger.

Men er det kunst?

Når sjokkverdien har avtatt, hvilke verdier er da igjen?

– Kanskje sjokkverdien var i veien. Kanskje man ikke klarte å høre på musikken fordi man var så opptatt av alt det andre. Så hvem vet, kanskje kontroversen, selv om det ga mye oppmerksomhet og kanskje solgte en del plater, lot musikken havne i bakgrunnen og gjorde at den ikke fikk den lyttingen den krevde eller fortjente. Kanskje er det mer i denne musikken enn alt det rundt den?

Bruker du begrepet kunst om black metal?

– Ja, det vil jeg si. Det er en kunstform i like stor grad som andre kunstformer. Som man kan si om fremføring av alle typer musikk, så er det bare noen øyeblikk med sterke kunstneriske opplevelser. Det inntrykket har jeg vel i alle sjangre og i alle de musikkstilene jeg opplever. Men er det kunstnere i black metal? Ja, det er det, i aller høyeste grad. Også noen veldig sterke kunstnere.

Sist oppdatert: 14. juni 2016