Darla Crispin i sofa

Spørsmålene utfyller kunsten

– Min forskning kommer fra min erfaring som utøver, men også fra refleksjonen over hva denne erfaringen betyr.

NordART
Understanding
Art
BETTER
Art through
Understanding
- Arne Nordheim-senterets valgspråk

Darla Crispin har vært aktiv på feltet kunstnerisk utviklingsarbeid siden fagområdet begynte å gjøre seg gjeldende for rundt 20 år siden. Da hadde hun allerede en konsertdiplomeksamen, som pianist, fra Guildhall School of Music & Drama i London bak seg. Hun fortsatte med studier i musikkvitenskap ved King’s College London og tok først en mastergrad, deretter en doktorgrad i 2004.

Besatt av Schönberg

Komponisten Arnold Schönberg må sies å ha mye av æren for den omfattende utdanningen. Diplomkonserten omfattet musikk fra den klassiske og den andre wienerskole – Mozart, Beethoven, Haydn og Schönberg, Berg, Webern. Doktorgradsavhandlingen tar for seg Arnold Schönbergs strykekvartetter. Det er først og fremst hans musikk som har formet henne, som musiker og forsker, sier hun.

– Jeg tror det er riktig å si at jeg var ganske besatt av musikken til Schönberg, og ennå er. En filosofisk og vanskelig musikk, på mange måter. Både ved å spille den og å reflektere over den, har jeg prøvd å finne ut hva den betyr – for lytteren og for samfunnet rundt den. Antagelig har den også formet meg som person; en som prøver å hjelpe andre til å stille deres spørsmål.

Arne Nordheim-senteret

Komponisten Arne Nordheim døde i 2010, og i 2012 ble det opprettet et senter ved Norges musikkhøgskole som skulle forvalte arven etter ham. Da Darla Crispin ble ansatt som leder av Arne Nordheim-senteret i september i fjor, fikk senteret et utvidet mandat. I tillegg til å forske på Nordheims musikk og betydning, skal senteret være en pådriver og en formidler av kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå. Allerede navnet peker på senterets internasjonale ambisjoner; The Arne Nordheim Centre for Artistic Research (NordART).

En ung disiplin

I Norge har kunstnerisk utviklingsarbeid vært en lovpålagt oppgave for høyere kunstutdanning siden 1995. I Lov om universiteter og høgskoler heter det at «disiplinen skal være en kunstnerisk parallell til forskning». Det statlige Program for kunstnerisk utviklingsarbeid omfatter «alle skapende og utøvende fag» på universitets- og høgskolenivå. På tross av disse forankringene, er begrepet ennå relativt ukjent for allmennheten. Darla Crispin har stort engasjement for særegenhetene ved denne disiplinen.

– Det er flere måter å være musiker på. For noen er det nok å arbeide ved instrument og ikke reflektere over annet utenfor det. For andre er det naturlig å reflektere over utøvelsen og analysere arbeidet. Til sammen utgjør dette en reflekterende praksis. Går vi videre til et neste nivå, kan refleksjonspraksisen bli noe som kan deles med andre. Det blir en diskusjon mellom musikere, om kunsten deres og om den sosiale siden ved hva de gjør. Kunstnerisk utviklingsarbeid kombinerer alt dette: den indre, erfaringsbaserte kunnskapen og kunnskap tilegnet fra utsiden. Strenge metodiske krav plasserer arbeidet på et vitenskapelig nivå, men med sitt eget språk. Kunstnerisk utviklingsarbeid kombinerer evnen til å gi uttrykk for forskning med kunstnerisk utøvelse på høyest mulige nivå.

Det nye i denne disiplinen skulle dermed være å gi den kunstneriske praksisen og erfaringen verdi og relevans som forskningsmateriale. I kombinasjon med refleksjon og kunstutøvelse, kan det føre til nyskapende resultater, sier Darla Crispin.

– Den kunstneriske utøvelsen blir forbedret gjennom refleksjonsprosessen som personen går igjennom, og de to aspektene arbeider sammen for å lage kunst som er ny, uvanlig, og som betyr noe i verden som den er i dag.

Hva er da forskjellen mellom kunstnerisk utviklingsarbeid innen musikk og det vi kan kalle tradisjonell musikkforskning?

– Utfordringen kunstnerisk utviklingsarbeid har tatt på seg, er å stille spørsmål fra innsiden av kunstpraksisen, mens med det tradisjonelle vitenskapsperspektivet, stiller man spørsmål utenfra, ser på hva som har vært gjort og observerer. Aspektet av observasjon tillater konklusjoner som har et element av objektivitet i seg. Jeg tror personlig ikke at det fines en mulighet for fullstendig objektivitet, men den kritiske avstanden er viktig i vitenskapen. Den sørger for at vi kan trekke sunne konklusjoner. Kunstnerisk utviklingsarbeid, derimot, hviler på den personlige erfaringen med kunstnerisk utøvelse. Kunstnerisk utviklingsarbeid vil derfor alltid ha en utfordring når det gjelder metodene, for hvis hvert prosjekt kommer fra en personlig praksis, er det ikke mulig å legge én metodologi på det. En del av arbeidsprosessen går derfor ut på å konstruere metoder som samsvarer med det enkelte prosjekt.

«Kunstnerisk utviklingsarbeid begynner med kunstnerens spørsmål om sin egen praksis. Fokuset på selvgransking av hva det vil si å være en kunstner, er utgangspunktet.»

Utfordrende ambisjoner

Strategiplanen for Arne Nordheim-senteret er ambisiøs og kan utvilsomt utfordre etablerte holdninger og praksiser på en musikkhøgskole. I hvilken grad er det Darla Crispins forhåpning at alle musikere skal la seg inspirere av utviklingsperspektivene?

– I kunsten må vi respektere kunstnerne slik de er. Vi kan ikke pålegge noen å drive med kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er faktisk ikke mange som driver med det. Men noen musikere er tiltrukket av dette. De er i ferd med å lære hvordan de skal gjøre det, de utvikler kunnskap om det, og noen gjør det nå svært bra. Men jeg tror ikke at alle ønsker å gjøre dette, og noen vil tenke at dette absolutt ikke vil fungere for dem. For meg er det greit. Vi skal ikke presentere dette som en ideologi eller en doktrine. Det er en mulighet. Å utforske denne disiplinen, er et spørsmål om valg.

alt

Ledende på feltet

Darla Crispin har bred erfaring fra musikkutdanningsinstitusjoner. I London har hun arbeidet ved Guildhall School of Music & Drama, der hun var leder for master- og doktorgradsprogrammene, og ved Royal College of Music var hun leder av Graduate School, samtidig som hun hadde ansvar for master- og doktorgradsstudiene. I fem år arbeidet hun som postdoktor ved Orpheus Research Centre in Music i Ghent i Belgia, et av pionersentrene innen kunstnerisk utviklingsarbeid. Denne erfaringen kommer nå Musikkhøgskolen til gode. Hun ønsker å gjøre Arne Nordheim-senteret til et av de ledende sentrene for kunstnerisk utviklingsarbeid internasjonalt, og mener det er realistisk av flere grunner.

– Musikkutdanningen i det norske samfunn verdsetter personlig utvikling. Dette finner vi også i Musikkhøgskolens hovedmål: Studenten i front. Skolen verdsetter den individuelle erfaringen og utfordrer den enkelte til å observere seg selv nøye, noe som er viktig for kunstnerisk utviklingsarbeid. Denne vektleggingen er en unik kvalitet, som skiller Musikkhøgskolen fra institusjoner i andre land. Utdanningssystemet her frembringer også svært gode musikere, som dessuten er artikulerte og ønsker å reflektere over hva de gjør. I tillegg til dette, er det, relativt sett i forhold til andre steder, ganske gode økonomiske muligheter til å arbeide med kunstnerisk utviklingsarbeid her. Det er også gode utviklingsprogram her, særlig Det nasjonale program for kunstnerisk utviklingsarbeid, som igjen er unikt, mener jeg. Kombinasjonen av dyktige mennesker, støtten her i huset og nasjonalt, gir oss mange muligheter, og også forpliktelser, til å bidra på dette området.

Utfordringer

I strategiplanen for Arne Nordheim-senteret er det listet opp en del utfordringer for arbeidet fremover. Blant annet står det at «silo-tenkning» er noe som kan virke begrensende for kvaliteten i kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er noe Darla Crispin ønsker å motvirke.

– En silo-kultur oppstår når en disiplin blir for nærsynt overfor det den driver med. Når jeg ser denne tendensen hos forskere, sier jeg: husk at verden ikke er din egen idé – et sitat fra den canadiske forfatteren Robertson Davies. En måte å unngå dette på, er å arbeide sammen, på kryss av kulturer, observere hverandre, lære av hverandre og å se om vi kan utfordre oss selv til å tenke på andre måter.

«Forskning involverer kommunikasjon med andre. Forskningsresultater er kommunikasjon. Vi kan ikke forske i siloer.»

Men hvis vi antar at det alltid vil være noen resultater som kun kan frembringes av én person som sitter alene og konsentrerer seg, i årevis. Hva med denne måten å forske på?

– Jeg sier ikke at vi skal eliminere aleneforskning. Jeg arbeider mye på den måten selv. Man må, i mange tilfeller, ha viljen til å gå gjennom den prosessen, som ofte er en ensom og isolert prosess. Men poenget er å teste resultatene av refleksjonene og ikke å gjøre den feilen å være sikker på at det er akkurat slik du tror det er. Det er faktisk ikke forskning. Forskning involverer kommunikasjon med andre. Forskningsresultater er kommunikasjon. Vi kan ikke forske i siloer. Da må det i det minste være noen hull i dem hvor det kan være utveksling.

I strategiplanen ser vi også at det blir stilt spørsmål ved kvaliteten i den velkjente lærer-elev modellen i musikkundervisningen. Hva er galt med denne?

– Jeg tror at det forholdet vil forbli et viktig pedagogisk virkemiddel i mange år. Men igjen, hvis det er en silo; hvis det er den eneste standarden som undervisningen kan bli målt mot, kan modellen begynne å lage sine egne problemer. Noen av de problemene den kan skape, er en overavhengighet mellom student og lærer, eller det at læreren ikke lar studenten snakke med en individuell stemme. Vi burde være ærlige og kunne si dette og samtidig se hva som er det beste ved modellen, hva vi må beskytte. En forskende mentalitet, en utforskende tilnærming som sier: la oss se på det, la oss studere det og se hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og så gå videre derfra. Min bekymring for modellen er kun hvis den blir for lite åpen for innspill. Jeg råder til et friskt blikk på den, for å sikre at den gjør det den sier at den gjør. Den undersøkelsen verdsetter alle som arbeider med modellen, både lærere og elever.

«Jeg tror spørsmålene utfyller kunsten. Jeg tror det er derfor kunsten snakker til oss.»

Spørsmålsstillinger

– Prosessen med å skape musikk er uendelig fascinerende, sier Darla Crispin, som kunne forestille seg å lage forskningsprosjekter om alle sider ved musikalsk praksis. Noen av de viktigste spørsmålene å stille akkurat nå, har med kunstens funksjoner i samfunnet å gjøre, sier hun.

– Kunst og menneskelighet er under et stort press for tiden, for å vise seg som nyttig. Jeg tror mange av oss er bekymret over at kunsten ikke er kunstnerisk nok og mennesket ikke humant nok, hvis det alltid må bevises at de er nyttige, på en mekanisk måte. Er det slik at kunst alltid fungerer i verden på en instrumentell måte? Kan ikke kunst ha sin rettmessige plass til å være det den er, uavhengig av nytte? Vi burde ha en diskusjon om denne instrumentaliseringen av kunst og menneskelighet. Kunstnerisk utviklingsarbeid dreier seg nettopp om det, for disiplinen tar utgangspunkt i selve erfaringen med å være menneske.

– Kan vi være kuratorer av våre erfaringer på en mer bevisst måte?

– Kunstnerisk utviklingsarbeid vil få oss til å stille spørsmål ved hvordan vi presenterer musikk i samfunnet, fortsetter Darla Crispin. – Er det andre måter å gjøre dette på enn konserter og performances? Kan vi være kuratorer av våre erfaringer på en mer bevisst måte? Like gjerne som å stille spørsmål om kunstens natur, vil kunstnerisk utviklingsarbeid i musikk stille spørsmål ved sine egne institusjoner og presentasjonsformer. Alle måter kunst og musikk presenteres på kan utløse spørsmål og refleksjoner og nye måter å arbeide på.

Darla Crispin og Arne Nordheim

Foto: Bodil Maroni Jensen

Sist oppdatert: 22. juni 2016

NordART
Understanding
Art
BETTER
Art through
Understanding
- Arne Nordheim-senterets valgspråk