Nina Nielsen arbeider med en doktorgradsavhandling om black metal, ved Norges musikkhøgskole. Arbeidet er tverrfaglig og kan ha interesse for sosiologer, historikere, medievitere og musikologer, mener hun, men hun henvender seg bredere: – Historien berører ting som alle kan kjenne seg igjen i eller relatere til og reflektere over. Så jeg har lyst til å nå flere enn akademikere.
Musiker og akademiker
Nina Nielsen har en mangslungen bakgrunn. Hun er sanger og låtskriver. Fra Canada har hun en master i medievitenskap og en bachelor i fjernsynsproduksjon, litteratur og språk. Hun har studert komposisjon og musikkproduksjon ved Musikkonservatoriet i Stavanger, og hun har studert filosofi, idéhistorie og pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Kjennskap til black metal har hun med seg fra barndommen.
– Jeg vokste opp i en liten bygd på Vestlandet. Noen vil kalle det et kristen-konformt miljø. Jeg vil ikke si det så ekstremt, men det var et kristent miljø. I tillegg var det en metal-kultur der, som bror min var en del av. Det merket vi godt, i det lille samfunnet, at det var et stigma knyttet til den musikken, til det uttrykket og den estetikken, og til gutter med langt hår, selv om dette bare var tenåringsgutter. Og når serien med kirkebranner startet, var det frykt i miljøet, husker jeg. Jeg fikk kommentarer på skolen, som «søster til Greven», og så videre. Selv fikk jeg en klassisk skolering innen musikk, så black metal var ikke min musikk, men jeg var nær miljøet og skjønte at reaksjonene hadde noe med de sosiale forholdene i det samfunnet vi levde i å gjøre. Jeg sang i kirken der; et helt annet repertoar enn det min bror ble stigmatisert for å lytte til. Hvordan musikk kan spille så ekstremt viktige roller bare i et lite lokalt miljø – og også på nasjonalt og internasjonalt nivå – det har jeg alltid vært interessert i siden den gang.
Problemstillingene
– Det jeg prøver å få frem i arbeidet mitt, er noe av ideologien som ligger bak både uttrykket i black metal og i medienes dekning av den. Det er ikke slik at black metal er et uttrykk og mediedekningen en respons på dette, men de to produserte hverandre, i stor grad. Og så prøver jeg å få en forståelse for hvordan den transformasjonen vi har sett kunne foregå. Hvordan kunne black metal gå fra å være en opprørskultur med ekstremt mye kontrovers rundt seg til å bli et kulturelt emblem, nesten, som vi løfter frem som kulturdiplomati internasjonalt, som eksemplarisk entreprenørskap, i dag?
Musikk og kriminalitet
Black metal-miljøet fikk stor oppmerksomhet i mediene utover 1990-tallet. Den fikk nyhetsdekning, og sånn sett fikk den en annen type dekning enn det vi vanligvis ser av musikk, sier Nina Nielsen.
– Folk flest kjenner til black metal fra de tidlige dagene med kirkebranner og Varg Vikernes’ rettssak. Drap, kriminalitet og selvmord ble knyttet til miljøet. Det førte til det som i akademia ble kalt for moral panic. Hendelsene fikk også mye oppmerksomhet internasjonalt. Det jeg er interessert i, er nettopp de relasjonene black metal har til kulturen rundt seg: de sosiale, økonomiske og kulturelle forholdene som lå til grunn for musikken da den oppsto og det den senere gikk igjennom. Når det gjelder kirkebrannene, tror jeg det er viktig å forstå at den satanismefortellingen som er formidlet, dels er oppfunnet av mediene. Når man snakker med black metal-artister i dag, så har de nok et mer sammensatt og nyansert bilde av sjangeren enn da de startet, men det handlet ikke om satanisme. Det var et opprør mot konformitet, og særlig den konforme institusjonen som kirken var i Norge, vil nok mange si. Så det var ikke nødvendigvis det at de hatet kristendommen eller dyrket satan, men at de rett og slett var anti-konforme.
På hvilken måte knytter disse hendelsene seg direkte til musikken?
– Mennesker som var involvert i musikkmiljøet, var også involvert i brannstiftelser. Så i den moralske panikken som spredte seg, tenkte man: Kan denne musikken forårsake voldelig oppførsel? Det er et godt spørsmål. Én ting er å gi uttrykk for en ideologi gjennom musikk, noe annet er å bli fullstendig oppslukt av et image. Artister selv, blant andre Kjetil Manheim, tidligere medlem av bandet Mayhem, har pekt på at dette er problematisk i subkulturelle miljø. Mye av dette handlet om performativitet: å kle seg opp i helt svarte klær og stå og skrike på scenen over blast-beats, det er jo oppføring. Man satte i gang et handlingsmønster der man utfordret hverandre: Hvor ekstreme kan man bli? Hvor langt kan man gå i å realisere det som er uttrykt på scenen? Når kan du ta den performancen og gjøre den til virkelighet? Noen av de som var involvert i for eksempel brannstiftelsene, egget nok hverandre opp til å se hvor virkelig uttrykket kunne bli. Kan man se på brannstiftelsene som en del av performancen, for eksempel? Det er noe jeg lurer på. Jeg vet ikke hvor riktig en slik hypotese er, men det er noe jeg har lyst til å se på.
– Når en subkultur eller et musikkmiljø oppstår, så er det ikke bare noe som foregår på scenen. Det er noe man har med seg i hverdagslivet også. Det er et antrekk man går med, det er tatoveringer, man får kulturen under huden.
Aggressivitet og ambivalens
Nina Nielsen har skrevet et essay for Ballade, der hun blant annet peker på den ambivalensen mange black metal-fans føler overfor det å elske en musikk som for andre representerer en hatkultur. Hvordan forstår hun denne ambivalensen, selv?
– Den er noe av det jeg er interessert i. Hvordan lyttere eller fans forhandler mellom polene: det at man liker musikken og finner noe godt i den, versus det at andre bruker musikken til et hatbudskap. Black metal-fans har virkelig fått lov til å reflektere over musikken de bruker og liker. De må tenke over hvorfor de gjør det og hva det betyr. Jeg har hørt fans si at black metal er en vanskelig musikk å like, ikke på grunn av hvordan det låter, men på grunn av hva musikken kan representere for forskjellige folk.