Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Bråkmakeren bak cembaloen

Christian Kjos bak cembaloet

Christian Kjos mener flere bør ta akkompagnementsfaget på alvor og kjenne alle irrgangene. Da blir det nemlig rom for både improvisasjon, komposisjon og lek.

Det er nok ikke så ofte studenter og ansatte ved Norges musikkhøgskole tar en pause i det de holder på med for å undersøke hvor den vakre musikken kommer fra. Til det er de for vant til at musikk strømmer ut fra ulike rom. Men når cembalist Christian Kjos og hans soprankone Ditte Marie Bræin har rullet ut et vakkert cembalo, plassert det midt i gangen til ære for fotografen, og fremfører en arie fra kantaten Chi rapì la pace al core, da forlater faktisk folk kontorene sine for å lytte.

Improvisatoren Händel

Det er Georg Friedrich Händels toner som klinger i korridorene. Samt en god del av Christian Kjos sine. For det er nettopp dette stipendiaten tar for seg i sitt prosjekt: hvor mye handlingsrom for improvisasjon og komposisjon er det er i akkompagnementet av Händels kantater? Mer nøyaktig forsker Kjos på generalbasstemmen i Händels kantater for én sangstemme med generalbassakkompagnement. Han forklarer:

– Kunstformen er å spille etter besifring. Jeg jobber med generalbass. En jazzpianist har gjerne noen akkorder, jeg har basslinjen. Noen ganger er akkorder i basslinjen skrevet med tall, andre ganger står det ikke besifring i det hele tatt. Jeg må finne det harmoniske som ligger innbakt i musikken.

Så det er ganske mye frihet for den som spiller?

– Veldig mye. Det finnes ikke bare én måte å gjøre det på. Jeg kan gjøre det på mange forskjellige måter, og stå for det, sier Kjos.

«Releasing the Loudie» har han kalt prosjektet.

Du får unnskylde uvitenheten, men «loudie» er ikke det første jeg tenker når jeg ser et cembalo…

– Nei, ikke sant. Det er ulike skoler innenfor akkompagnement på cembalo. Det finnes to ekstremiteter: loudies, et veldig uoffisielt navn på de som bruker fyldige akkorder, et rikere spill. På den andre siden har du «softies», de som er mer diskret og forsiktig i sin måte å akkompagnere på, forklarer Kjos.

Bakgrunnen hans er fra Basel i Sveits, fra skolen Schola Cantorum Basiliensis, som har hatt tidligmusikklinje siden 1930-tallet.

– Der dyrkes dette loudiespillet. Det baserer seg på historiske som beskriver generalbassakkompagnement.

Så til resten av tittelen. Releasing…

– Release i den betydningen at man kan slippe noe løs, virkelig bare gi slipp.

Når Kjos slipper seg løs, velger han mer melodiske løsninger.

– Generalbasstemmen er basslinjen med akkorder oppå, men jeg velger å gå litt bort fra det akkordiske, og introdusere litt mer melodiske elementer. Jeg prøver å imitere motiver og ting som skjer i sangstemmen. Det er en del kilder som sier at det kan man gjøre, sier cembalisten.

Improvisasjon er kanskje ikke det man forbinder mest med Händel?

– Händel var en stor improvisator! korrigerer Kjos og blir virkelig ivrig: – I barokken var jo komponister gjerne både utøvere, komponister og improvisatorer. Alt det der var liksom ett og det samme. De behersket gjerne ett eller flere instrumenter. Og det å komponere var nærmest å skrive ned en idé man improviserte frem og deretter finpusse på den. Man kunne bygge større ting, men jeg tror de gjorde ganske utrolige ting på improvisasjonsfronten også.

– Händel var en stor improvisator!

Christian Kjos Cembalist og tidligere NMH-stipendiat

Matnyttig vitenskap

Men for å kunne gjøre dette, virkelig slippe seg løs og fylle ut Händels generalbasstemme, kreves det både innsikt, evner og øvelse.

– Dette er mer avansert generalbasspill. Det er ikke ABC, det er heller enden av alfabetet. Når man behersker alt, kan man prøve å være litt mer komponist med instrumentet. Ikke bare spille det grove, harmoniske skjelettet, men prøve å nærmest komponere noe ut. Det kan gjøres planlagt, men også spontant.

«Releasing the Loudie»-prosjektet er nå to år gammelt. Før han avslutter, skal Christian Kjos ha en pappaperm for sitt andre barn. Prosjektet planlegger han å avslutte en gang i 2020.

Hvorfor velger du å forske på akkompagnementsdelen når du går inn i et så stort prosjekt?

– For en cembalist er akkompagnement noe av det man gjør mest. De færreste blir solister. Man spiller gjerne i større og mindre orkester, ensembler og med sangere. Men akkompagnementsfaget blir ikke tatt helt alvorlig, mener Kjos.

– Alle kan lire av seg noen akkorder, men man må virkelig sette seg inn i faget. For det er en vitenskap å kunne traktere generalbass. Det handler om å kjenne alle irrgangene. Alle kan lære seg littegrann, men å kjenne alle mulighetene og så finne ut hva man skal bruke de til når det kommer til stykket i en liveversjon, det er det som er viktig.

Så du velger en litt mer matnyttig vei?

– Ja, det kan du si. Jeg føler at ikke så mange bryr seg om detaljene i det. Det kan være litt tilfeldig hvordan et akkompagnement blir til, men jeg vil prøve å ha mest mulig kontroll på de ulike elementene i det.

Christian Kjos' hender på cembalotangentene

Fra håndverk til kunst

Christian Kjos har spilt piano siden han var 11. Da han begynte med kirkeorgel et par år senere, oppdaget han raskt barokken, primært Bach, deretter flere og flere. Men interessen omfatter mer enn musikken.

– Det er noe med det historiske som fascinerer meg: bygg, instrumenter. Informasjonen vi har fra rundt 1700-tallet er så gøy å sette sammen og se om vi klarer å danne oss et bilde. Noen ting er motstridende, andre er man veldig enige om. Det er fascinerende hvor annerledes ting har vært. Hvordan samfunnet har utviklet seg. Barneoppdragelse, skolegang, hvordan man lærte, håndverkstradisjonen.

Musikken sniker seg – nærmest selvsagt – inn her også.

– Tenk på Bach, som kom fra en musikerfamilie hvor musikken var et håndverk. Den biten er litt borte i dag. Nå er det snakk om kunst. Men håndverket er viktig: det å forme noe, og kunne det så godt at det kan bli fin kunst av det.

Tenker du på musikken din som kunst eller håndverk?

– Håndverket ligger i bunn, men det er når man klarer å heve seg over… Det er jo vanskelig, og ikke alltid jeg synes jeg får det til, men det å prøve å ta det et steg videre, det er der kunsten kommer inn i bildet. Når teorien som er i bakhodet kommer til anvendelse. Når man kan manipulere teorien og leke seg med den, det er da kunsten oppstår, tenker jeg.

Kjos blir stille et øyeblikk.

– Noen ganger tenker jeg at nå er jeg inne på noe, men det er vanskelig å definere kunstbegrepet selv.

Viktige verk

At det ble Händels kantater som fikk være med inn i Christian Kjos sitt prosjekt, er langt ifra tilfeldig.

– Det står i kildene at denne typen spill er lettest å få til hvis man akkompagnerer bare én som spiller solo eller én sanger. Händel skrev et syttitalls sånne italienske kantater – verdslige, ikke noe kirkelig – da han oppholdt seg i Italia i tre år, da han var i begynnelsen av tjueårene. Det var virkelig en musikalsk utdannelse for ham. Veldig mye av materialet han komponerte mens han var der, brukte han resten av livet. Han skammet seg virkelig ikke for sine tidlige komposisjoner.

Mange av kantatene – og annen musikk Händel komponerte under sitt Italia-opphold – kan vi høre igjen i store oratorier og operaer. Enten ideen eller hele arier.

– Kantatene er ikke så mye spilt. Mellom all den flotte musikken av Händel, så det er fint å kunne fokusere på noe som fort blir litt glemt mellom store verk, som Messias og operaene.

Hva gjør du med kantatene nå?

– Det blir en del konserter underveis, og plateinnspilling på Simax, som er en del av mitt sluttresultat. Og så blir det avslutningskonsert og denne refleksjonen. Hva jeg opplever og tenker rundt dette.

Kan du si litt om den refleksjonen allerede nå?

– Jeg har reflektert mye rundt utfordringer: hvorfor gjør ingen dette? Og så tenker jeg at det kanskje er en grunn til det, for det er ganske vanskelig å få dette spillet til å bli noe sammenhengende, som faktisk har en indre struktur og logikk, medgir Kjos.

– Det er det jeg prøver å oppnå med mye av spillet mitt. At man kan følge noen linjer, en tankegang, melodisk eller harmonisk, og at det jeg begynner å spille får noen konsekvenser for hvordan frasene utvikler seg.

Er det noen elementer i refleksjonen din som du tror vil overraske?

– Jeg håper det. Jeg skal ikke sette fingeren på hva det er, det må være opp til de som leser det, hva de har av bakgrunn, og hvordan de kommer inn i det og forholder seg til musikken. Men det er klart at improvisasjonsaspektet er viktig. Det er noe jeg prøver å jobbe med, selv om det lett kan bli til at man sitter og komponerer.

Balansen må være der. Men den kan være hårfin.

– Jeg har jo denne basstemmen å forholde meg til, og sangstemmen. Og innimellom der er det jeg opererer. Jeg finner ikke opp. Jeg lager ikke et nytt stykke. Det som er interessant er at man kaller det Händel, selv om det jo er helt tilfeldig hvilke noter folk velger å ha med i utsettelsen av generalbassen, hvordan man løser det akkordiske.

Kjos forklarer nærmere:

– For det står en basstone der, men det står ikke hvor mange toner du skal ha med ekstra. Skal du ligge høyt? Skal du ligge lavt? Det er helt fritt, men det er musikk av Händel. Det er interessant det der, også med tanke på copyright. I dag kan jeg ha copyright på min utsettelse, på min måte å realisere det som ikke står skrevet.

– Når man kan manipulere teorien og leke seg med den, det er da kunsten oppstår.

Christian Kjos Cembalist og tidligere NMH-stipendiat

Vinner på samspill

Har du selv blitt overrasket underveis i «Releasing the Loudie»-arbeidet?

– Ja. Det finnes så mange muligheter. Selv om jeg bestemmer meg for noen helt klare rammer, så er det fryktelig mange muligheter. Nesten litt for mange av og til. Det kan være tolv, femten eller tjue muligheter til. Hva skal jeg velge?

Og hva skal du skrote?

– Ja, nettopp. Og det har jo litt med teksten i musikken å gjøre, karakteren i musikken. Man kan understreke eller fornekte en del informasjon som kan ligge der.

Hvor mye bidrar sangerne inn i dine tolkninger?

– Én ting er å finne ut av om jeg kan operere på den måten jeg ser for meg. Fungerer det rent kammermusikalsk, det jeg holder på med? Og så opplever jeg at så lenge sangerne føler at jeg er med dem, ikke går på tvers eller hindrer dem, så er det ganske stort armslag og spillerom.

Når 2020 er her, hva har du da tilført musikken med prosjektet ditt?

– Jeg synes ofte kantatene kan være litt blodfattige, med enkelt diskret spill. Da er det litt tomt. De vinner på mer samspill mellom cembalist og sanger. Man kan også ha med en cello, lutt eller teorbe, men det har jeg valgt ikke å gjøre for å komme så tett på det kammermusikalske som mulig. Jeg har valgt å skrelle helt ned.

Vil leke mer

Kjos forteller om store sprik mellom hva kildene sier om hvordan fremføringspraksisen var, og hvordan cembalister gjør det i dag.

– Det er helt sikkert at det alltid har eksistert ulik praksis, ulike stiler, ulike personligheter, men jeg tror det var en litt bredere enighet på 1700-tallet om at her til lands eller til bys er håndverket så sterkt til stede at det legger føringer for hvordan resultatet kommer til å bli.

Hvor viktig er det å spille historisk riktig?

– Det kan vi ikke bevise. Det ligger så mye spennende informasjon, som ganske mange velger å ikke benytte seg av, eller ikke vet at finnes. Man spiller som læreren spilte, og det er jo fint og greit det, men kunnskapen… Jeg er nysgjerrig på å finne ut mer om dette. Hva vet vi og hva vet vi ikke? Og der vi ikke vet, må vi spekulere og bruke vår frie fantasi og leke mye. Man kan jo leke så mye man vil og spille som man vil, men jeg synes det er spennende å bruke den informasjonen som står der og se hva det kan bli til.

Bruker du denne informasjonen aktivt?

– Ja, og det er fullt mulig at jeg går for langt og gjør for mye av én ting med tanke på blandingsforholdet mellom alle elementene i musikken. At jeg spiller for mye melodi eller lager for mye imitasjon i forhold til det Händel ville gjort. Men jeg synes det er gøy er å leke meg med de byggeklossene han hadde tilgjengelig. Og jeg prøver å sette det sammen til noe meningsfylt. Og jeg er jo helt sikker på at jeg ikke gjør det på samme måte som ham!

Men det spiller kanskje ikke stor rolle?

– Nei, for meg handler det i mitt prosjekt om å tilegne meg en type språk, et musikalsk språk som jeg opplever at jeg kan være fri innenfor. Når man lærer nytt språk kan man jo si noe i starten, men føler seg begrenset. Jo mer man lærer, desto mer kan man nyansere, sette ord på ting, og si ting på forskjellige måter.

Det er Christian Kjos sitt mål når han har satt loudien i seg skikkelig fri.

– Det handler om at jeg prøver å trå litt ut av det akkordisk akkompagnerende, til å ta litt mer kompositorisk del i fremføringen.

Hvor går din grense for hva man kan gjøre?

– En grense er rent teknisk, hva får jeg til? Og mentalt, hva klarer jeg å tenke og finne på mens jeg spiller? Balansen med det som er forberedt og det som skjer spontant på en konsert. Det er jo på det spontane det kan butte. Det er der jeg opplever at jo større frihet, jo mer jeg kjenner til språket og har et stort repertoar av muligheter, desto mer kan jeg leke meg.

Artikler relevante