En fiolinist formes om

Høsten 2014 begynte mine masterstudier i utøvende fiolin hos professor Morten Carlsen. Jeg hadde i lang tid slitt med store utfordringer knyttet til unødvendige bevegelser og overdreven bruk av energi mens jeg spiller. Bevegelsene kom i veien for det tekniske så vel som det musikalske.

Ulike lærere hadde mange forslag til løsninger, men jeg hadde en følelse av at de kun tok tak i symptomene, og ikke årsaken til problemene. Min oppfatning var at problemene først og fremst var knyttet til ønsket om å uttrykke noe. Jo mer engasjert jeg ble, jo mer beveget jeg meg.

Da Morten og jeg innledet vårt samarbeid, ble det fort klart at uvanene satt enda dypere enn jeg hadde trodd. De var innlært over mange år, og opptrådte uten bevisst viljestyring. Jeg kunne praktisk talt ikke gjøre noe som helst på fiolinen uten at de meldte seg til en viss grad.

Å starte forfra

Morten ville gå enda mer grunnleggende til verks enn jeg hadde sett for meg, men jeg innså fort at det var nødvendig. I omtrent en måned la jeg det aller meste av repertoar til side og gjorde øvelser som i utgangspunktet var enkle, men som for meg var veldig utfordrende i begynnelsen. Følelsen av at det er så mye repertoar og mer komplekse tekniske utfordringer man bør arbeide med, kan gjøre det vanskelig å virkelig tro på at det å ta et steg tilbake på denne måten er det rette.

Framskritt

Da jeg først kom i gang med arbeidet, fant jeg det imidlertid ganske inspirerende. I begynnelsen jobbet vi med konkrete øvelser hvor det var lett å forstå hva Morten var ute etter. Jeg opplevde en ganske rask progresjon, hvor det var tilfredsstillende å mestre enklere øvelser til fulle.

Samtidig er det viktig å merke seg at det meste vi gjorde var ment som eksperimenter. Fokuset var ikke å oppnå, men snarere å oppdage og iaktta. Det var ”aha-opplevelsene” vi var ute etter.

Allerede i løpet av de første månedene følte jeg at jeg gjorde store steg fremover. Jeg var nå i stand til å spille med en mye større ro, både fysisk og mentalt, og hadde gode verktøy for å øve inn et sunt bevegelsesmønster.

Det er selvsagt slik at Sander allerede hadde tilegnet seg store fiolinistiske ferdigheter ved hjelp av andre kolleger ved musikkhøgskolen da vi begynte vårt samarbeid. Problemet bestod i at han ikke fikk anvendt dem skikkelig. Man kan sammenligne med en turner som prøver å gjennomføre sin frittstående-øvelse på speilblank is. Hver detalj måtte voktes på med den følge at flyten i bevegelsene forsvant.

Det var nødvendig for oss å finne trygg grunn å stå på og så sette sammen fiolinspillet på nytt, først med hensyn på grunnleggende balanse og pust, dernest følelsen av flyt i armenes bevegelser.

Av- og gjenlæring

En slik av- og gjenlæring har jeg hjulpet flere studenter med, og det er krevende for den det gjelder. Med ett falt Sander så å si tilbake til et nivå han hadde forlatt for mange år siden. Paganini ble erstattet med grunnleggende bevegelses-, puste- og koordinasjonsøvelser.

En forutsetning for en god prosess av dette slaget er at den må bygge på et samarbeid mellom student og lærer. Sander beskriver hvordan han måtte finne den nødvendige motivasjonen til dette. Samtidig er jeg imponert over hvordan han gjorde de metodiske prinsippene til sine og videreutviklet dem på egen hånd. Han kom med fruktbare spørsmål og refleksjoner som hjalp meg å utvikle nye øvelser og måter å belyse fiolinteknikken på. Han stilte med andre ord krav til meg og hjalp meg på den måten å undervise bedre.

Rå kraft

Jo tryggere Sander er blitt på sin grunnteknikk, jo mer har han kunnet anvende sine virtuose sider uten å falle tilbake til gamle vaner. Likevel måtte vi være på vakt da vi etter fem måneders tid begynte på Brahms fiolinkonsert, som var Sanders store mål. Selv med det reflekterte forholdet han nå hadde til spillet sitt kunne en viss grad av rå kraft lett komme i veien for ham igjen når han var stilt overfor de massive utfordringene av både musikalsk og teknisk art dette verket byr på.

Det faktum at han nå føler seg komfortabel i arbeidet med et av fiolinlitteraturens største verk, ser jeg som en stadfestelse på at han har lyktes med denne krevende prosessen. Jeg tillater meg å gratulere både ham og meg!

• Balanse. ”Når koordinasjonen ikke fungerer optimalt, blir signalene hjernen sender til musklene uklare”.
• Impuls. ”I øyeblikket før buen treffer strengen hadde jeg en tendens til å spenne flere muskler og kontrollere strøket, istedenfor å gi en impuls på forhånd og la buen treffe strengen som en del av en større bevegelse.”
• Lytte. ”Hvis man forsøker for hardt å skape det uttrykket man ønsker, tror jeg man lett lytter mer til hvordan man ønsker at det skal klinge, enn til hvordan det faktisk klinger.”
• Uttrykk. ”Jeg måtte lære at en uttrykksfull klang ikke er avhengig av å spenne en masse muskler.”
• Musikalsk forestilling. ”En klar idé om hvordan musikken skal klinge gjør at jeg automatisk spiller på en måte som jobber for å få dette fram. Jeg må imidlertid tillate disse automatiske prosessene å skje.”
• Kontroll. ”Vi jobbet med å ta fokus helt vekk, og øvelser som å telle baklengs på et språk jeg ikke kan så godt, mens jeg spiller, hadde forbløffende effekt!”