Ellen_Ugelvik_foto_observatoriet.jpg
Foto: Observatoriet

Ellen Ugelvik, piano - Serynade

Kunststipendiat, pianist og nylig vinner av Spellemannprisen Ellen Ugelvik spiller verker av Christian Blom, Magne Hegdal og Helmut Lachenmann.

  • Tirsdag 16. februar 2016
  • 18.00
  • Levinsalen
  • Gratis

Medvirkende

Ellen Ugelvik (piano)

Program

Christian Blom (1974): Lyriske stykker (2012)
- Liten fugl
- Vokterens sang
- Sommerfugl
- Ensom vandrer
- Halling

Magne Hegdal (N/1944): Songs and Flowers (2004)
- «For 4 no. 4»
- Herbarium
- Herbarium
- «Nord» for kor
- Herbarium
- «Fragmentarium»
- Herbarium
- Herbarium
- Herbarium
- Credo

- - Pause - -

Helmut Lachenmann (1935): Serynade (1997/98-2000)

 

Omtale

Pianist Ellen Ugelvik er kunststipendiat på Norges musikkhøgskole. I hennes stipendiatprosjekt urfremfører hun fem klaverkonserter, blant annet med Oslofilharmonien, Kringkastingsorkestret og Ensemble Allegria, og setter rollen som klaversolist under lupen i møte med helt nye klaverkonserter.

På kveldens konsert spiller Ugelvik soloverker hun har bestilt og uroppført og som belyser forskningsspørsmål i prosjektet. Avlutningsvis får vi høre Helmut Lachenmanns Serynade, et verk som svært sjeldent blir fremført på grunn av sin ekstreme vanskelighetsgrad. 

Ugelvik er medlem i asamisimasa, som vant Spellemannprisen 2016 i klassen samtidsmusikk.

Lyriske stykker

Jeg puttet Griegs musikk i en eske. Så ristet jeg esken så hardt jeg kunne. Deretter satte jeg musikken sammen igjen slik jeg vil ha den.

Christian Blom (2016)

Songs and Flowers – Annotations VIII-XVII

Blomstene i Songs and Flowers er jo ikke blomster. Og heller ikke noe forsøk på skildre blomster, sier komponist Magne Hegdal. Klaversuiten Songs and Flowers er et slags ytterpunkt i Magne Hegdals produksjon. Han sier han oppfatter verket som et slags naturfenomen. Basert på en omhyggelig utarbeidet grunnstruktur der de klanglige detaljene kommer til ved tilfeldighetsoperasjoner som for eksempel terningkast.

- Jeg er på en måte en mottager av musikken. Musikken i seg selv sier for så vidt ingenting. Like lite som en blomst eller et tre!

- Men vi kan jo forholde oss til det og synes det er vakkert, kanskje. Og en utøver kan tolke det og legge følelser i det. Men selve satsen. Den sier ingenting!

Magne Hegdal/Annelita Meinich – Musikk i Brennpunktet 2008

Serynade

Serynade åpner for en klangverden som er helt hinsides stykker jeg tidligere har spilt – og det helt uten bruk av preparering eller elektronikk, forteller Ugelvik. Hver hendelse er som en egen liten øy, alt er utrolig raffinert komponert ned til hver minste detalj. I begynnelsen satt jeg og lo og frydet meg over at det var mulig å lage noe som var så delikat – og samtidig så uhyre vakkert, kraftfullt og effektivt. Det skjedde det som av og til skjer når man spiller, at man må lære instrumentet på nytt. Jeg mener at man må ødelegge noe i seg selv, måten jeg tidligere har spilt og lyttet til meg selv på, og bygge opp noe større og mer nyansert. Det gjør vondt! «Serynade» er et slikt stykke som forandrer ens liv.

– I stykket spiller du «to stykker oppå hverandre». Hva gjør du rent teknisk?

– I partituret er det «vanlige» noter, altså de tradisjonelle runde, svarte «prikkene», som blir spilt på normal måte og utgjør ett stykke musikk. I tillegg er det nesten like mange diamant- formede noter. De diamantformede notene skal presses ned underveis uten lyd og «festes» i midtpedalen som finnes på de fleste moderne flygler. Disse hører vi da ikke direkte klangen av, men de påvirker det hørbare stykket i form av å farge det med klang og resonans. Det blir altså et stumt stykke musikk, en «stum serenade» som hele tiden ligger under det vi faktisk hører. Noen ganger spiller jeg for eksempel bare en svært kort, brutal akkord – men klangen som følger attakket kan være varm og vibrerende som et stort, rolig hav takket være forarbeidet med en nøye utvalgt akkord som blir trykket stumt ned rett før. Det spesielle i «Serynade» er at det er så utrolig mange diamantformede noter. Å lese partituret blir svært utfordrende da halvparten av det jeg ser ikke kan høres. Det er også veldig spennende å se stykket fremført, man ser en pianist som jobber som en gal, men kun halvparten av det hun gjør klinger ut direkte.

Ellen Ugelvik – intervju i Bergens Tidende 2012