Erkjennelse. Foredragskonsert

Den tredje konserten i Den tenkende musiker - en festival. Prosjektet Den tenkende musiker har hatt et spesielt fokus på sene verker av Beethoven og Brahms. I disse verkene møter vi fruktene av komponistenes livslange arbeid med struktur og deres eksistensielle erkjennelser.

  • Onsdag 15. april 2015
  • 19.30
  • Universitetets aula
  • 150/100/50

Medvirkende

Håkon Austbø (klaver)
Yejin Gil (klaver)
Njål Sparbo (bass)
Vertavo-kvartetten: Øyvor Volle og Annabelle Meare (fiolin), Berit Cardas (bratsj), Bjørg Lewis (cello)
Nils Henrik Asheim

Program

  • Brahms: 6 Klavierstücke op 118
  • Brahms: Vier ernste Gesänge op 121
  • Beethoven: Strykekvartett ciss-moll op 131

Håkon Austbø introduserer Brahms-verkene
og prosjektet Den tenkende musiker.

Nils Henrik Asheim introduserer Beethovens
strykekvartett.

Omtale

Her følger nyskrevne programomtaler, først Nils Henrik Asheims tekst om Beethovens strykekvartett:

"Når vi tenker på de utrolige 600 sidene med skisser som gikk med i forarbeidet, er det en lettelse å høre at Beethoven erklærte seg spesielt fornøyd med denne kvartetten. Den framviste "...en ny form for stemmeføring, og gudskjelov litt mindre talentløshet enn før"

Den nye stemmeføringen, et trekk ved Beethovens senstil, høres tydelig i åpningsfugen. Instrumentene er tett på hverandre og veksler stadig roller, eller kanskje bytter på å utdype den samme rollen. De fire musikerne er som slyngplanter rundt hverandre i en organisk vev hvor glede og smerte er to sider av samme sak.

Et annet trekk hos de sene Beethoven-kvartettene er komponistens narrative formdesign, hans fortellerteknikk. Gjennom en sinnrik syv-satsig plan av musikalske sjangere, tematiske slektskap, overganger og modulasjoner mellom tonearter, skapes det et inntrykk av en ikke-formulert men likevel tydelig fortalt historie.

Vi har allerede nevnt åpningssatsen, en rolig og avklaret fuge. I den andre enden står den rake motsetningen: oppkavet, rytmisk og revolusjonær musikk som spiller ut dualismer. Mellom disse finner vi to lystige mellomsatser, krysninger mellom kroppslig dansemusikk og en plaprende strøm av noter. I sentrum av verket finnes en labyrint i variasjonsform, hvor ulike konvensjoner og rollespill mellom musikerne prøves ut og forkastes én etter én, før lytteren blir satt på prøve med ulike gåter som oftere og oftere ender i spørsmålstegn. I tillegg, to korte overgangssatser som har karakteren av å annonsere noe som skal komme, ved hjelp av opera-stiltrekk som resitativ, kadens og arie.

Ingen sats har noen egentlig avslutning. Mot slutten av hver enkelt parkeres musikken, rydder opp etter seg og åpner døra for neste sats. Så uforutsigbart og likevel perfekt framstår verket, at det fikk Schubert til å si "etter dette, hva er det igjen for oss å skrive?


Håkon Austbøs tekst om Brahms' 6 klaverstykker op. 118:

“Wiegenlieder meiner Schmerzen” (mine smerters vuggesanger) kalte Brahms sine siste klaverstykker, op. 117-19. Men i all sin tilbakeskuende melankoli er disse stykkene noe langt mer enn øyeblikksbilder eller intermessoer. Hvert stykke framstår som del av en større plan, og op. 118 i særdeleshet har en indre enhet som er frapperende. Toneartsforløpet beskriver en nedadgående linje fra A til Ess i heltonetrinn, og hovedmotivet for syklusen er en nedadgående figur av tre toner, komplettert med en fjerde tone som står alene. Disse musikalske grunnformene behersker hele formforløpet, og selv om Brahms brukte tretonersmotivet flittig i andre verker, kan det stå som selve inkarnasjonen av pessimismen som råder i disse stykkene.

Noen av dem vil vanskelig kunne forstås annet enn i en slik sammenheng. Det krevende Intermezzo i f-moll (nr. 4) kan ses som en slags gjennomføringsdel hvor Brahms bruker ett-tonersmotivet i rytmisk kanon, noe som peker fremover mot Webern, særlig i midtpartiets totale nakenhet. Det første Intermezzo i a-moll er egentlig bare en presentasjon av kjernematerialet, som oppsummeres i det siste Intermezzo i ess-moll hvor alle varianter av tretonersmotivet kombineres til et recitativo-lignende tema i ytterste mørke, som om vi hadde kommet hjem til et utbrent hus. Var livet verdt å leve? hører man komponisten hviske – og rope.


Njål Sparbos tekst om Brahms' Fire alvorlige sanger op. 121

I Vier ernste Gesänge griper Johannes Brahms definisjonsmakten; det å innta et evighetsperspektiv er ikke forbeholdt dem som anser seg som livssynsspesialister. Alle som er levende har rett til å reflektere, og meningen med livet og døden kan ikke eies eller forvaltes. Meningen kan være mystisk og utilgjengelig, men den er ikke nødvendigvis skjult hinsides livet, den kan også søkes i selve levendeheten, i å erkjenne sin begrensning, sitt lodd.

Brahms har hentet tekstlig materiale fra religiøse og filosofiske kilder, og vi inviteres til å følge disse tekstene et stykke på vei  ̶  og til å ta et skritt unna lidenskapen, slik at vi får en kritisk distanse der refleksjon blir naturlig. Samtidig er musikken full av lidenskapelig søken etter livets essens: sangene krever mening. Disse motsetningene gjør seg gjeldende i det harmoniske, det rytmiske og i det melodiske materiale og tvinger utøverne til å foreta kontinuerlige estetiske valg. Disse sangene kan ikke fremføres uten å ta stilling til spørsmålene som stilles.

Eksistensielle, dype og pragmatiske tanker løftes frem og kretser rundt menneskers etiske holdninger, menneskers livsbetingelser og inderlige forhåpninger. Klokskapen ligger ikke nødvendigvis i hva man kommer frem til, men i selve refleksjonen. Sangene er derfor alvorlige, og helt i tråd med refleksjonens grunnidé: de handler om seg selv. Tro, håp og kjærlighet er kjernetemaer, men størst av alt er kjærlighetens overskridende kraft.


Festivalen oppsummerer mange av problemstillingene som prosjektet Den tenkende musiker har tatt for seg i løpet av de to siste årene. Les mer om prosjektet her.