Innfallsvinkler til Beethovens strykekvartett i ciss-moll, op 131

Dette er en åpen prøve med Vertavokvartetten og Nils Henrik Asheim. Prøven er et samarbeid mellom prosjektet Den tenkende musiker og de europeiske kammermusikkdagene - ECMA.

  • Mandag 13. april 2015
  • 15.00
  • Levinsalen, Norges musikkhøgskole
  • Gratis

Medvirkende

Vertavo-kvartetten: Øyvor Volle og Annabelle Meare (fiolin), Berit Cardas (bratsj), Bjørg Lewis (cello)

Nils Henrik Asheim

Program

Beethoven: Strykekvartett op 131

 - introdusert av Nils Henrik Asheim

Omtale

Nils Henrik Asheim har skrevet følgende promgramomtale til Beethovens strykekvartett:

"Når vi tenker på de utrolige 600 sidene med skisser som gikk med i forarbeidet, er det en lettelse å høre at Beethoven erklærte seg spesielt fornøyd med denne kvartetten. Den framviste "...en ny form for stemmeføring, og gudskjelov litt mindre talentløshet enn før"

Den nye stemmeføringen, et trekk ved Beethovens senstil, høres tydelig i åpningsfugen. Instrumentene er tett på hverandre og veksler stadig roller, eller kanskje bytter på å utdype den samme rollen. De fire musikerne er som slyngplanter rundt hverandre i en organisk vev hvor glede og smerte er to sider av samme sak.

Et annet trekk hos de sene Beethoven-kvartettene er komponistens narrative formdesign, hans fortellerteknikk. Gjennom en sinnrik syv-satsig plan av musikalske sjangere, tematiske slektskap, overganger og modulasjoner mellom tonearter, skapes det et inntrykk av en ikke-formulert men likevel tydelig fortalt historie.

Vi har allerede nevnt åpningssatsen, en rolig og avklaret fuge. I den andre enden står den rake motsetningen: oppkavet, rytmisk og revolusjonær musikk som spiller ut dualismer. Mellom disse finner vi to lystige mellomsatser, krysninger mellom kroppslig dansemusikk og en plaprende strøm av noter. I sentrum av verket finnes en labyrint i variasjonsform, hvor ulike konvensjoner og rollespill mellom musikerne prøves ut og forkastes én etter én, før lytteren blir satt på prøve med ulike gåter som oftere og oftere ender i spørsmålstegn. I tillegg, to korte overgangssatser som har karakteren av å annonsere noe som skal komme, ved hjelp av opera-stiltrekk som resitativ, kadens og arie.

Ingen sats har noen egentlig avslutning. Mot slutten av hver enkelt parkeres musikken, rydder opp etter seg og åpner døra for neste sats. Så uforutsigbart og likevel perfekt framstår verket, at det fikk Schubert til å si "etter dette, hva er det igjen for oss å skrive?"