Musikkhøgskolens blåserakademi med Elise Båtnes (fiolin)

Et møte mellom mange blåsere og en ensom fiolin. Musikk av Weill, Mozart og Bernhard Bornstein.

  • Søndag 30. april 2017
  • 18.00
  • Levinsalen
  • Gratis

Medvirkende

Elise Båtnes (fiolin)
Leif Arne Pedersen (dirigent)

Musikkhøgskolens blåserakademi:
Fløyte/pikkolo: Ebba Wallén, Linn Marie Haram, Julie Davidsen
Obo: Fidel Piris, Aurora Remme
Klarinett: Jeroen Vranken, Stefani Feldman
Basett: Espen Aas, Christine Bårreng Hansen
Fagott: Fergus Mc Alpine, Didrik Aasnes
Horn: Siri Storheim, Eirik Tonnem, Simen Hagen, Benjamin Setsaas
Trompet: Monika Holst-Olsen
Bass: Thoralf Pedersen
Pauker: Magnus Botn Seim
Slagverk: Kristoffer Almås

Program

Bernhard Bornstein (urframføring)

Kurt Weill (1900-1950): Fiolinkonsert op. 12
Solist: Elise Båtnes

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791): Serenade nr. 10 for blåsere i B dur, K 361/370a "Gran Partita"

 

Omtale

Bernhard Bornstein: Gran Parti, op. 11 (Urframføring)

Bornsteins verk “Gran Parti” er skrevet til Blåserakademiet ved Norges musikkhøgskole. Utgangspunktet er besetning og åpningsakkorden fra Mozarts “Gran Partita”. Gjennom seks store deler roteres Mozarts åpningsakkord inn i nyere tonespråk. Bornstein har ved flere anledninger skrevet for, spilt med og/eller dirigert større ensembler, og trives godt i det akustiske formatet. Han fullfører denne våren sin utdanning i komposisjon ved Norges musikkhøgskole.

Kurt Weill: Fiolinkonsert, op. 12

Weills konsert for fiolin og blåseorkester ble komponert i løpet av våren 1924, det året han møtte sopranen Lotte Lenya, som snart skulle bli hans kone. Konserten ble skrevet for fiolinisten Joseph Szigeti, hvis virtuositet Weill beundret. Konserten er et slags barometer for Weills unike personlige språk påvirket av datidens tonespråk. Solofiolinen har en konstant tilstedeværelse i første sats, og til tider svært krevende partier i den store konserttradisjonen. Samtidig gjennomsyres den av en fantastisk integrert kammermusikalsk kvalitet. Andre sats er noe uvanlig i formen med sine tre sammenkoplede seksjoner. En makaber Nocturne med en kjølig xylofon-solo, en kadens for fiolin, med enkelte bidrag fra blåserne, og en rytmisk serenade. Finalen peker framover og viser tegn på Weills mer avantgardiske kompositoriske trekk som mer og mer kommer fram i senere verker.

Wolfgang A. Mozart: Serenade nr. 10

Mozarts Serenade, K 361 (370A) i B-dur, ”Gran Partita” er sannsynligvis skrevet i 1781 eller 1782 og skiller seg ut fra andre verker i denne kategorien med stor besetning og hele 7 satser. I tillegg til vanlige harmonie-besetning (to oboer, to klarinetter, to horn, og to fagotter), utvides Gran Partita med to horn, et par bassetthorn og kontrabass. Den ble presentert på en veldedighetskonsert av den berømte klarinettisten Anton Stadler i 1784, men da bare med 4 av de 7 satsene. Dette er den eneste kjente framføringen mens Mozart levde. Heldigvis overlevde orginalpartituret og Gran Partita regnes nå som hjørnesteinen i repertoaret av kammermusikk for blåsere.