Musikkhøgskolens sinfonietta

Sinfoniettaen, under ledelse av Christian Eggen, spiller blant annet Berios «O King» som ble skrevet i 1968 rett etter mordet på menneskerettsforkjemperen Martin Luther King Jr. Komposisjonen er for mezzozopran og kvintett, og teksten er stavelsene i Kings navn.

  • Onsdag 15. februar 2017
  • 18.00
  • Lindemansalen
  • 100/50

Medvirkende

Christian Eggen (dirigent)
Andreas Angell (akkordeon)
Eirik Fosstveit (hammerklaver)
Cecilia Lund Tomter (mezzosopran)

Program

Anton Webern (1883-1945): Sechs Stücke für Orchester, op. 6 (kammerversjon)
1. Etwas bewegte Achtel
2. Bewegt
3. Zart bewegt
4. Langsam. Marcia funebre
5. Sehr langsam
6. Zart bewegt

Luciano Berio (1925-2003): O King

Martin Hirsti-Kvam (1991-): Hammerklaverkonsert (2016/17)

Jonas Skaarud (1990-): «(forthwith a change came over the waters) and the serenity became less brilliant but more profound» (2016/17)

Omtale

Anton Webern (1883-1945): 6 Stücke op. 6 (1909) (kammer-versjon 1920)

Uroppført 31. mars 1913 i Musikverein, Wien, under ledelse av Arnold Schönberg.

Da Arnold Schönberg i 1904 satte inn en annonse i en av Wiens aviser om at han tilbød seg å ta i mot privatelever i komposisjon, skulle dette vise seg å bli starten på et merkelig forhold mellom ham og to av hans elever, nemlig Alban Berg og den to år eldre Anton von Webern (som forøvrig droppet «von» etter første verdenskrig.) De to ble ikke bare hans venner men senere også komponistkolleger som skulle vise seg i stand til å utvikle helt selvstendige kunstnerkarrierer.

Det pussige er at de to elevene, til tross for deres felles vedvarende lojalitet overfor Schönbergs grunnleggende ideer, skulle ta så vidt forskjellige konsekvenser av hva de lærte. I personlighet skilte de seg også fra hverandre. Der hvor Berg kan betegnes som den livsbejaende verdensmannen med «sensuelle» drag, var nok Webern i følge rapportene mer tilkneppet og av en strengere natur. (Fru Berg kunne forøvrig ikke fordra ham!) Weberns musikk skulle bli den musikken som den unge europeiske etterkrigsgenerasjonen holdt opp som et estetisk ideal. Imidlertid begynte også han sin produksjon i en Wienersk fin-de-siecle stemning, med bl.a. det frodige orkesterverket «Im Sommerwind» (1904)

I september 1906 døde imidlertid Weberns mor, Amalie von Webern. Dette skulle vise seg å bli en av de mest skjellsettende og gjennomgripende opplevelser i hans liv og skulle også få stor betydning for ham som kunstner. Han skriver til sin lærer og venn, Arnold Schönberg, i juli 1912: «nesten alle mine komposisjoner har sitt utspring i minnet av henne.» Senere samme måned skriver han til sin venn og kollega Alban Berg: «mine komposisjoner har helt bestemt å gjøre med ... erfaring – ofte ned til de minste detaljer.»

6 Stücke op. 6 er sannsynligvis Weberns mest programmatiske verk. I januar 1913 to måneder før Schönberg skal dirigere premieren på verket skriver Webern til ham et brev hvor han forklarer ned i minste detalj den personlige betydningen av hvert enkelt stykke. Foran en oppførelse i 1933 oppsummerer han dette «programmet» denne gang uten å avsløre altfor mange personlige detaljer:

«For å beskrive kort hvert enkelt stykkes karakter ... : Det første uttrykker forventningene om en katastrofe; det andre vissheten om dens fullbyrdelse; det tredje den mest følsomme kontrast; det er så og si introduksjonen til det fjerde, en sørgemarsj; det femte og det sjette er en epilog; minner og resignasjon.»

Selv i dette verket aner vi også påvirkningen fra Brahms, hvis behandling av «mosaikklignende» musikalske elementer langt fra er så fjern fra Weberns som man skulle tro. Schönberg var oppmerksom på disse «progressive» sidene hos Brahms, konsentrasjonen av materialet var en metode å bygge videre på. (Variasjon og metamorfose av en gitt «Grundgestalt» som de kalte det, ble sentrale begreper og metoder i Schönbergs undervisning.) Webern virker altså nesten ubevisst å dras mot en form som peker frem til den type teknikk han senere skal rendyrke i sine «modne» verker: den stadige variasjonen, metamorfosen, men i omformingen av ørsmå celler og motiver, noe som skulle bli kjennetegnet på Weberns karakteristiske sene «destillerte» stil.  

Luciano Berio (1925-2003): O King (1968)

Verket er skrevet for mezzo-sopran og kvintett i 1968 etter mordet på Martin Luther King Jr. Teksten i komposisjonen er stavelsene i Kings navn, strukket ut og fra hverandre. Lyden av stavelser i språket var noe av det Berio var opptatt av når han skrev verker for sangere, og her har klangen av stavelsene fra Martin Luther Kings navn skapt basisen for en sørgesangen over den store menneskerettighets-forkjemper. Luciano Berio utvidet senere «O King» til å bli en sats i Sinfonia for sangsolister og orkester, et av hans kanskje aller mest kjente verk.  Her inngår satsen som en del av et nettverk av musikk og tekster som referer til dypere og større vev av historie og antropologi.

Martin Hirsti-Kvam (1991-): Hammerklaverkonsert (2016/17)

Pianoet er kanskje det instrumentet som har gjennomgått den største utviklingen siden 1800-tallet. Man har fått flere oktaver, mer homogen klang i de ulike registrene og et dynamisk potensial som kan matche et symfoniorkester. Det man derimot har mistet er de individuelle forskjellene som gir hver oktav sitt klanglige særpreg, mulighetene til variasjon i anslaget som radikalt kan transformere instrumentets klanglige karakter, samt hammerklaverets iboende kammermusikalske karakter som aldri overdøver de andre instrumentene. Det er disse karakteristikkene jeg utforsker i denne konserten for hammerklaver og sinfonietta; i tillegg til møtet mellom gammel og ny teknologi når dette instrumentet fra 1792 møter et moderne Steinway; og sist, men ikke minst, møtet mellom to kammertoner, som befinner seg en kvarttone unna hverandre.

Jonas Skaarud (1990-): «(forthwith a change came over the waters) and the serenity became less brilliant but more profound» (2016/17)

Om å trekke seg tilbake, inn i seg selv og i det andre, om kun å strekke seg ut i det tilbaketrukne.

Tekst: AS/HH/MHK/JS