Norske blåsekvintetter

Musikkakademiet

Lærere og studenter fra fagseksjonen for blåsere, slagverk og harpe presenterer en del av et prosjekt der de setter søkelyset på verk fra siste halvdel av det 20. århundre. 

  • Mandag 4. mars 2013
  • 19.30
  • Levinsalen
  • 150/50
  • Billetter i døra

Program

Fartein Valen: Serenade op. 42
Tom Ottar Andreassen - fløyte
Matz Pettersen - obo
Björn Nyman - klarinett
Julius Pranevicius - horn
Alessandro Caprotti - fagott

Pauline Hall: Suite for blåsere (1945)
Marit Steinum - fløyte
Jarl Eivind Aspen - obo
Ingeborg E. Moe - klarinett
Niklas Grenvik - horn
Kristian O. Rønnes - fagott

Egil Hovland: Blåsekvintett, op. 50
Tom Ottar Andreassen - fløyte
Matz Pettersen - obo
Björn Nyman - klarinett
Julius Pranevicius - horn
Alessandro Caprotti - fagott

Omtale

Pauline Hall: Suite for blåsere (1945)
Oppholdet i Paris 1912-13 ble starten på en ny periode i den unge, samfunnsengasjerte Pauline Halls liv. Her fikk hun inspirasjon og nye impulser, og møtet med musikken til Debussy, Mussorgskij og Stravinskij ble skjellsettende for den unge musikeren.

I løpet av årene som Dagbladets kulturkorrespondent i Berlin fra 1926 til 1932 fikk hun med seg store musikk- og teateroppføringer, og hun skrev senere musikk til over 30 teaterstykker. Hun jobbet videre som kritiker i Dagbladet helt frem til 1964.

I motsetning til Harald Sæverud og Klaus Egge og flere norske komponister som opplevde kunstnerisk oppblomstring under okkupasjonen, stilnet komponistvirksomheten for Pauline Hall. Da Suite for blåsere ble urfremført høsten 1945, var det ikke musikk basert på nasjonale eller storslåtte ideer som møtte publikum, men et verk i nøktern, neoklassisk stil med et språk som på den tiden var nokså fremmed i norsk musikkliv. Den eneste kommentaren til bakgrunnen for komposisjonen var ”Jaja – det var jo sommer… Og vi var fri”

I suiten står det teatrale i verket sentralt. Alla Marcia skal ikke være militant, men ha karakter av pantomime. Rondeau referer ikke til wienerklassiske rondoen, men til den eldre, franske dansesatsen. Temaet i Polka er galgenhumor hentet fra en sang med tekst av Halfdan Rasmussen. Tempo di valse er parodisk og skal karikere temaet fra ”Tante pose”. Den skal ikke ha wiener-”schwung”, men eller en viss dekadent snert. Hele verket kunne godt minne om dokketeater, sa Hall.