Aage Kvalbein
Foto: palookaville/Kimm Saatvedt

Om Bachs cellosuiter: Et konsertforedrag med Aage Kvalbein

Musikkakademiet

I anledning nyutgivelsen av dobbel-cden med alle suitene, gir professor Aage Kvalbein et innblikk i hvordan han arbeider med Bach. Det blir også mulig å kjøpe denne i etterkant, til sterkt redusert pris (bare denne kvelden).

  • Mandag 14. oktober 2013
  • 19.30
  • Levinsalen
  • 150/100

Omtale

Aage Kvalbein
Aage Kvalbein er celloprofessor ved Norges musikkhøgskole, hvor han har vært ansatt siden 1980. Han har gitt over to og et halvt tusen konserter siden debutkonserten i 1973. Turneene har brakt ham til samtlige europeiske land, samt til USA, Sør-Amerika, det tidligere Sovjetunionen, Midt-Østen, Kina, Hong Kong, Singapore, Sør-Korea og Filippinene.

Foruten sitt faste ensemble Oslo Trio har han musisert i utallige kammermusikalske sammenhenger, som solist med orkester og i recitals. Han har også deltatt i sammenhenger med jazzmusikere, visesangere, populærartister og folkemusikere.

Utdannelsen har han fra Oslo, USA (Master of Music 1969), Tyskland (solisteksamen 1974) og kortere opphold i Basel og London. Blant lærerne kan nevnes Paul Tortelier, Mstislav Rostropovitsj og William Pleeth.

Kvalbein har vunnet internasjonale musikkonkurranser i Essen, Helsinki og München, og her hjemme blitt belønnet med Strykerprisen, Debutantprisen, Kritikerprisen og tre ganger Spellemannprisen.

Det er gjennom årene blitt atskillige verktilegnelser, og over 40 plateinnspillinger. 

Bach er tidløs
Da Bach skrev sine suiter for cello solo, ble han allerede sett på som gammeldags og akterutseilt. Å ta opp igjen den gamle tradisjonen å skrive for soloinstrument uten continuo, var i seg selv en bekreftelse på at han var lite i takt med tidens musikalske idealer. Det skulle da også gå lang tid før suitene påviselig ble spilt igjen, og minst like lenge før komponister igjen begynte å interessere seg for celloen som soloinstrument. Og da suitene dukket opp igjen, var det typisk at de enten ble betraktet som etyder eller ble tilsatt klaverakkompagnement.

Pablo Casals’ gjenoppdagelse av dem er blitt en legende, og hans begeistring og respekt for dem gir ennå gjenlyd i musikkhistorien. Fra hans tid til i dag har de bare bekreftet sin posisjon som helt sentrale i cellolitteraturen, som hjørnestener i enhver cellists bevissthet. Profetisk upåvirket av samtidens trender har han skapt tidløse verker med slike dype og formfullendte dimensjoner at de vokser ved hvert møte.

Å arbeide med Bach er en altoppslukende prosess. Målet mitt er gjennom krevende arbeid å nå frem til et sluttprodukt som for tilhøreren virker ukomplisert, enkelt og selvfølgelig. I suitene finner man en renhet og nakenhet som bare nås gjennom den største ærlighet; enhver form for billige poenger og cellistisk selvhevdelse vil straks gjennomskues.

Bach-tolkninger har gjennom tiden vært preget av moteretninger. Romantiske idealer er blitt avløst av idealer om kjølig nøkternhet, eller vektlegging av barokktidens egne beskrivelser av oppføringspraksis. For meg blir det for lettvint å hoppe på øyeblikkets trend.

Bachs tidløshet krever en åpen og uforbeholden tilnærming som begynner inni kjernen av musikken. Deretter kan ytre elementer, som strøk, vibrato, strengetyper og klangidealer formes ut fra dette. Det viktigste er å være i en stadig søkende personlig prosess for å finne frem til sin egen Bach.

Fakta om suitene
Suitene ble etter all sannsynlighet komponert i Köthen-perioden rundt 1720. Bachs originalmanuskript er gått tapt. Vi kjenner suitene gjennom fire forskjellige manuskripter fra 1700-tallet, samt den trykte førsteutgaven fra Paris ca. 1824. Som hovedkilder regnes de to eldste: Anna Magdalena Bachs manus, skrevet mellom 1727 og 1731, og J.P. Kellners fra 1726. Den 6. suiten er skrevet for et 5-strengig instrument: med en lys E-streng i tillegg. Bachs bruk av dette instrumentet er ellers utelukkende kjent fra fire kantater i tidsrommet 1724-25, noe som har skapt spekulasjoner om hvorvidt den 6. suiten kan være skrevet i denne perioden, altså senere enn de andre.

Innholdsmessig viser suitene en utvikling som kan støtte teorien om et tidsperspektiv i tilblivelsen. Utviklingen fra enkelhet til større strukturer og mer vekt på akkorder og flerstemmighet er påfallende. Den 6. suiten står her i en særstilling, både hva gjelder omfang, proporsjoner og kompleksitet. Alle kjente manuskripter tyder imidlertid på at suitene var tenkt som én enhet, gjerne koblet med de seks fiolinsonatene.

Norges musikkhøgskole står som utgiver av denne dobbel-CD-en. Musikkhøgskolen er landets fremste musikkutdanningsinstitusjon og har en sentral posisjon i norsk musikkliv. Som kunstfaglig og vitenskapelig høgskole med 600 studieplasser har den gjennom årene bidratt med et solid grunnlag for mange av landets fremste og mest kjente aktører i musikklivet.

aage.kvalbein.jpg

Aage Kvalbein

Professor emeritus

Cello