On the Edge - improvisasjonsmusikere om musikk og metoder

Symposiet On the Edge samler et utvalg improviserende musikere til en mini-festival, med konserter på Victoria og til intervjuer, presentasjoner og faglig meningsutveksling på Musikkhøgskolen. I år er temaet improvisasjon i studio.

  • Onsdag 30. november 2016
  • Lindemansalen, Victoria - Nasjonal jazzscene

Medvirkende

I symposiet On the Edge møtes blant andre disse utøverne for å spille konserter, for å gi presentasjoner, intervjuer og samtaler om metoder for improvisasjon i studio:

Sidsel Endresen, Jan Bang, Helge Sten, Ståle Storløkke, Stian Westerhus, Maja Ratkje, Bugge Wesseltoft, Tone Åse, Thomas Strønen, Skrap (Heida Mobeck og Anja Lauvdal), Monkeyplot (Christian Winther, Magnus Skavhaug Nergaard og Jan Martin Gismervik), videokunstneren Kjell Bjørgeengen, Petter Wettre. Artisten David Sylvian har dessuten satt sammen følgende ensemble spesielt for symposiet: Keith Rowe, Rhodri Davies, David Toop, Rie Nakajima, Phil Durrant.

Program

Detaljert program finner du på en egen prosjektside for On the Edge.

Omtale

Billetter

Du kan kjøpe billetter til konsertene på Victoria - Nasjonal jazzscene.

Konserten livestreames:

Improvisasjon i studio

Improvisert musikk er forgjengelig. Den oppstår i et samspill mellom musikerne og omgivelsene. Den oppstår i øyeblikket, for så å bli borte - den klingende lyden blir borte, den trer inn i våre minner. For mange improviserende musikere er nettopp denne forgjengeligheten noe av det som gjør musikken attraktiv.

 - For many of the people involved in it, one of the enduring attractions of improvisation is its momentary existence: the absence of a residual document (Derek Bailey).[1]

Hva skjer når vi tar opp musikken, når vi forsøker å forevige dette forgjengelige? Hva går tapt? Hvilke muligheter åpner seg?

Forfatteren og musikeren David Grubbs trekker i sin bok "Records Ruin the Landscape. John Cage, the Sixties, and Sound Recording" linjer fra sekstitallets eksperimentalister og avantgardister til første generasjons utøvere av frijazz og fri-improvisert musikk. Ifølge Grubbs delte de en felles motforestilling mot å dokumentere musikken sin. - Audio recordings are at best curiously incomplete representations of their efforts.[2]

På det banebrytende albumet "Bitches Brew" (1970) tok Miles Davis og hans produsent Teo Macero lydstudioet i bruk på en radikalt ny måte. - Through intensive tape editing, Macero concocted many totally new musical structures that were later imitated by the band in live concerts, ifølge Paul Tingen.[3]

Den teknologiske utviklingen siden 70-tallet har vært enorm, og i dag har svært mange musikere egne studioer på sin egen datamaskin. Hvilken rolle spiller denne utviklingen i dagens arbeid med øyeblikksfenomenet improvisert musikk? Hvordan påvirkes improvisasjonsmusikere av vissheten om at musikken de lager i studio vil kunne avspilles igjen og igjen? Hvordan påvirker dette arbeidsprosessen? Hvordan legges det til rette for intuitivt samspill i studio? Hvor går skillet mellom å dokumentere et improvisert musikalsk forløp og å komponere? Kan man i ytterste konsekvens i det hele tatt dokumentere uten å dermed også ta kompositoriske valg? Hvordan påvirker ulike former for studioarbeid improvisasjoner som senere skal foregå på scenen?

Symposiet er et samarbeid mellom Arne Nordheim-senteret ved Norges musikkhøgskole og Victoria - Nasjonal jazzscene.


[1] Derek Bailey: Improvisation. Its nature and practice in music. Ashbourne, England 1992 (1980): Moorland Pub. in association with Incus Records, p. 35.

[2] David Grubbs: Records Ruin the Landscape, John Cage, the Sixties, and Sound Recording. London 2014: Duke University Press, iv

[3] http://www.miles-beyond.com/bitchesbrew.htm (Accessed 31.01.16)