Oppløsning. Foredragskonsert

I Chopins siste store klaververk står vi overfor en oppløsning av formbegrepet. Hos Schönberg er det tonaliteten som oppløses, og hos Janáček den tradisjonelle musikalske dramaturgi.

  • Mandag 13. april 2015
  • 19.30
  • Lindemansalen, Norges musikkhøgskole
  • 100/50

Medvirkende

  • Håkon Austbø (klaver)
  • Darla Crispin (klaver)
  • Vertavo-kvartetten: Øyvor Volle og Annabelle Meare (fiolin), Berit Cardas (bratsj), Bjørg Lewis (cello)
  • Olaf Eggestad
  • Lasse Thoresen

Program

Chopin: Polonaise-Fantaisie op. 61 i Ass-dur

Schönberg: Drei Klavierstücke op. 11

Olaf Eggestad vil introdusere Chopin-verket i dialog med Håkon Austbø. Darla Crispin vil selv introdusere Schönberg.

Janáček: Strykekvartett nr. 1 «Kreutzersonaten» (1923)

Lasse Thoresen introduserer strykekvartetten.

Omtale

Olaf Eggestad har skrevet en tekst om polonesefantasien i forbindelse med festivalen:

Polonesefantasien (1845/46) skiller seg ut i Chopins ellers på mange måter stilistisk homogene produksjon. Den markerer muligens begynnelsen på en nyorientering som komponisten i liten utstrekning rakk å gi oss fortsettelsen til. Stykket har en til da uhørt flerleddet fortellerstruktur, skjønt Chopin eksperimenterte med poloneseformen i både op. 44 og 53 (allerede fiss-moll-polonesen var han i tvil om han skulle kalle polonese eller fantasi). Det er særlig midtdelene av dem som er irregulære, og hvor man ser en vilje til å blande sjangere. Likevel må en hos disse tale om en overordnet tredelt form, ABA.

Op. 61 kan derimot oppfattes som en utvidet B-del der elementer av A er trukket inn – altså vrengt, med innsiden ut. Ved første gangs gjennomlytting erfares verket fort som både formløst og usammenhengende, eller ihvertfall rapsodisk. De ulike episodene kan fritt defineres som improvisatorisk stil, impro-polonese, polonese, ballade-polonese, mazurka-ballade osv., men identitetene er tvetydige.

Et særtrekk ved stykket er Chopins vilje til å utvide og forlenge ustabile forløp – både harmonisk og narrativt. Likeledes skaper han forventninger som ikke innfris og dyrker det fragmentariske. Med andre ord oppfyller Polonesefantasien flere av i det minste modernismens kriterier til det eksemplariske ‘senverk’, som en komposisjon som setter både seg selv, musikken og stil- eller sjangerbegrepene under debatt – eller i det hele problematiserer kunstens evne til fullstendighet.

Op. 61 kan altså virke kaotisk eller til og med dekonstruksjonistisk, det er definitivt en ‘uren tekst’, men satsen er også gjennomlyst. Språket er nøkternt, nesten asketisk, og verket er i realiteten et av de mest konsistente stykker Chopin skrev. Åpningens cess (énharmonisk med h) i stedet for c som ters i akkorden på ass, gir nøkkelen til så godt som hele verkets harmoniske strategi. Og de ganske få intervaller og små formelmotiv som utgjør cellene i flere av primært balladene, mest opplagt i den tredje, anvendes som byggesteiner også her: Ters, kvart, sekund (samt sekst). I varierte rekkefølger. Dette er så påfallende at en kan spekulere på om det bakenfor eller til grunn for de alle ligger et Urstück. Som bare manifesterer seg i stadig nye avskygninger og enkeltverk.