Susanne Saksenvik - fiolin UTSATT!

Masterkonsert - eksamen

  • Onsdag 19. juni 2013
  • 18.00
  • Lindemansalen
  • Utsatt

Program

Felix Mendelssohn (1809-1847): Trio i d-moll, op. 49 (1839)
- 1. Molto allegro ed agitato
- 2. Andante con Moto tranquillo
Medvirkende:
Anna Helgadottir - cello
Victor Hilmen Berg - klaver

Maurice Ravel (1875-1937): Sonata Posthume for fiolin og klaver (1897)
Medvirkende:
Gunnar Flagstad - klaver

Sergej Prokofjev (1891-1953): Sonate nr. 1 i f-moll for fiolin og klaver, op. 80
- 1. Andante assai
- 2. Allegro Brusco
- 3. Andante
- 4. Allegrissimo
Medvirkende:
Gunnar Flagstad - klaver

Omtale

Felix Mendelssohn var et begavet barn på lik linje med Mozart, og komponerte allerede som 15-åring sin første symfoni. Han hentet mye av sin kompositoriske inspirasjon fra J.S. Bach, som på Mendelssohns tid var en bortglemt figur, og sørget faktisk også for at Bachs musikk nok en gang kom fram i lyset. Mendelssohns trio i d-moll glir rett inn i den herlig svulmende romantikken, med store dramatiske bølger og tidvise mer sarte øyeblikk. 1. sats har en litt nervøs og søkende karakter som ikke helt klarer å falle til ro, mens 2. sats praktisk talt legger hjertet sitt på bordet og formidler akkurat hva som ligger der inne - uten å legge skjul på en eneste følelse.

Maurice Ravel er godt kjent for sine neoklassiske verk, men hadde i sine tidlige unge år en ren impresjonistisk stil. Hans korte ensatsige sonate for fiolin og klaver ble komponert og uroppført under hans konservatorietid i Paris, men dessverre lagt vekk umiddelbart etter framføring - hans lærere likte ikke verket. Av den grunn ble ikke sonaten utgitt før i 1975, etter hans død - noe som idag er uforståelig. Karakteren i sonaten er sart med innimellom kontrasterende mer mektige passasjer, og dessuten med en delikat tekstur - som ingen andre enn Ravel kunne ha skrevet.

Sergej Prokofjev var et egenrådig, men svært fantasifullt barn. Han hadde hele livet gjennom en sterk tillit til seg selv, og gikk sogar ikke av veien for å gjøre det stikk motsatte av hva det professorene på konservatoriet i St. Petersburg ønsket. Det oppsto tidvis krangler og høylydte diskusjoner. Men takket være Prokofjevs egenrådighet utviklet han som komponist sin helt særegne stil. Hans musikk er kjent for sine sarkastiske og tidvis diabolske framtoning - noe man lett kan spore i 2. sats i sonate opus 80. 1. sats derimot har en helt annen og nærmest sørgende karakter - de raske skalapassasjene i slutten av satsen har Prokofjev beskrevet slik: "Det skal klinge som om en kald vind blåser over kirkegården." 3. sats står i kontrast til den djevelaktige 2. satsen - med en mer diffus svømmende klang - i retning Frankrike og impresjonismen. 4. sats gir en lekende og virtuos avslutning til sonaten med sine plutselige og uventende rytmiske og harmoniske krumspring.