Faust, or the Decline of Western Music

Vinterlydfestivalen

Kan "noe" oppstå av "ingenting" hvis man isolerer det og insisterer lenge nok på det? Velkommen til konsert for kamikazepianist Mark Knoop, Powerpoint og teatrale effekter av Trond Reinholdtsen. Varighet: 45 min.
 

  • Fredag 1. mars 2013
  • 21.00
  • Levinsalen
  • 100/50
  • Billetter i døra

Medvirkende

Mark Knoop - klaver

Program

Trond Reinholdtsen: Faust, or the Decline of Western Music
• 1. Education
• 2. Presentation of the current ideological situation (liberalist-capitalist status quo)
• 3. Faust: Kunst der Variation / analysis of the notion og "change" in the 21. century
• 4. Relativist cadenza
• 5. Theatricalization of the contemporary piano sonata
• 6. Mephisto
• 7. Truth process

 

Omtale

"Faust, or the Decline of Western Music" for kamikazepianist Mark Knoop, Power Point og spesialeffekter ble urframført på Huddersfieldfestivalen 2011. Verket har som utgangspunkt Oswald Spenglers teori om sivilisasjoners naturgitte syklus av vekst, storhetstid og fall.

Hver sivilisasjon har en særegen karakteristikk og Spengler kaller den europeisk-vestlige sivilisasjonen, som vi kan tidsbestemme fra omtrent 1300 til 1914 (første verdenskrig), en "faustisk" sivilisasjon, etter den berømte hovedpersonen hos blant annet Goethe.

Kjennetegnene er dynamikk, utvikling, ekspansjon, eksperimentering, vekst. Musikk er den ultimate faustiske kunstart, hevder Spengler. Den står aldri stille slik som den stivnede skulpturkunsten, den plumpe arkitekturen eller den mutte poesien. Den er i bevegelse.

Men hvor ender den evige ekspansjon? I hvitt støy. Hvor endte den vestlige sivilisasjon? I fri flyt. Fri flyt av penger i form av markedsliberalisme, fri flyt av moral i form av seksuell hedonisme, fri flyt av intimitet og trivialitet i form av facebook og P2, fritt fall i filosofien i form av post-strukturalistisk mumbojumbo og anonymisert høyreekstremistisk blogging (ordspill: meningsorganer uten kropper) og den totaliserte relativisme i samtidsmusikken med John Cages omfavnelse av den frie flyt. Alt har blitt til Ingentings Eufori.

"Faust, or the Decline of Western Music" starter som en radikal fenomenologisk øvelse: Når står vi ovenfor "noe" i motsetning til "ingenting"? Er alle elementer og fragmenter i den frie flyt "ingenting" eller er det også noe som er "noe"? Kan "noe" oppstå av "ingenting" hvis man isolerer det og insisterer lenge nok på det?

I vår nylesning av sonatesatsformen (verkets tredje og lengste del) blir hovedtemaet i stykket definert som "uendeligheten" eller "maksimal entropi". Den faustisk-musikalske arketypiske formdel er selvsagt gjennomføringsdelen, i vårt stykke i form av en uendelig uttømmende multidimensjonal utviklingsdel, en kausalitetens, strukturalismens og evolusjonsestetikkens apoteose som ender i, ja nettopp, fri flyt, relativismens krise og generell materialtretthet.

Som en logisk konsekvens må den abstrakte kunstmusikken nå tillegges et element X for fortsatt å framstå som "aktuell" eller "ny" (visualisering/teatralisering/semiologisering).

Faust selger sin sjel til Mephisto: Samtidsmusikken som Vare.

Samtidsmusikken som Underholdning. Inn på banen, noe overraskende, kommer kunstteoretiker Michael Fried som proklamerer: "The success of the arts has come increasingly to depend on the ability to defeat theatre." Er denne konservative mannen vår frelser? Neppe. Det kommer en eksplosjon! Ny begynnelse. Bare teori kan redde oss nå.

Siste del: "Truth Process": En systematisk test av ulike metaformer, en Forandringens Typologi, utkast til nye potensielle tankebevegelser. Hvis sonatesatsen (Conflict – Intensification – Resolve) er uttrykk for det absolutte monarkiet med dens garanti for sluttkadens og gjenoppretting av orden ved dobbelstreken, hva er da revolusjonens formmodell? 
 
Samtidsmusikkens oppgave nå er å forme det nye mennesket. 
 
Det er samtidsmusikken som må skape det nye kommunistiske subjekt.