Inviterte til måneskinnskonserter i skogen

Som masterstudent ved Norges musikkhøgskole ønsket Tabita Berglund å utfordre den klassiske, tradisjonelle konsertformen. Hun inviterte sitt publikum ut i skogen på en serie med måneskinnskonserter.

Tabitas publikum ble utfordret til å gå på ski til konsertlokalet i skogen. Foto: Tabita Berglund
Tabitas publikum ble utfordret til å gå på ski til konsertlokalet i skogen. Foto: Tabita Berglund

Med en rekke uskrevne regler og normer, kan man som publikum fort føle seg utilpass på klassiske konsertarrangementer.

- Jeg opplever at den klassiske konsertformen skaper et unaturlig og kunstig skille mellom musikerne og publikum. Det er en stivnet form, hvor vi ikke møtes. Jeg liker å vite hvem jeg spiller for, å kunne se dem i øynene, og at de skal føle seg velkommen, forteller Tabita.

For Tabita, som er klassisk skolert cellist, ble det viktig å møte publikum på en arena hvor hun kunne formidle noe personlig gjennom musikken og konteksten.

- Jeg vil ikke egentlig kalle det konserter, sier Tabita om måneskinnsserien. – Det var mer et sted hvor jeg kunne fortelle noe som var viktig for meg

 

Tabita Berglund inviterte publikum på konserter i skogen. Hun er intervjuet i siste utgave av SFU-magasinet. Foto: Thea Hermansen
Tabita Berglund. Foto: Thea Hermansen

Veiledning på en trestubbe

- Det var vesentlig for meg at masterprosjektet mitt skulle være personlig. Det tok tid å utvikle en idé. Jeg snakket med veilederen min om hvor mye stillheten i skogen betyr for meg, og på et tidspunkt tok han med en trestubbe til veiledningen, og ba meg om å sitte på den. Derfra kom vi fram til idéen om å arrangere konserter i skogen.

Resultatet ble en konsertserie i Nordmarka, tre kvelder vinteren 2015, under fullmåne.

«Jeg snakket med veilederen min om hvor mye stillheten i skogen betyr for meg, og på et tidspunkt tok han med en trestubbe til veiledningen, og ba meg om å sitte på den.»

Nærhet til publikum

Tabita ville skape en forbindelse til publikum, og brukte derfor mye tid på å skrive personlige invitasjoner som hun sendte i posten til dem hun ønsket å invitere. Hver enkelt invitasjon var håndlaget og håndskrevet med blekk.

– Dette skulle ikke være en «åpen event» på Facebook, sier hun. - Mine medstudenter reklamerer ofte for konsertene sine på Facebook, og opplever at de når ut til mange, men at invitasjonene deres drukner i hundre andre. Når alt kommer til alt, dukker det ikke opp så mange mennesker. Når jeg la ned så mye arbeid i invitasjonene, var det også tuftet på et ønske om en annen nærhet til publikum. Jeg ville at den enkelte skulle føle seg ønsket til konserten. Jeg håpet også å kunne skape en følelse av fellesskap i skogen.

De som takket ja til invitasjonen fikk en personlig bekreftelse, også i posten. Deretter måtte de spenne på seg ski og gå en tre og en halv kilometer lang skogsløype i motbakke, i mørket, for å komme fram til konsertlokalet, en hytte i Oslo-marka. Vel fremme ble publikum servert elgsuppe, blåbærpai og kaffe.

 

Tabita skrev personlige invitasjoner til alle hun ville invitere. Foto: Tabita Berglund
Tabita skrev personlige invitasjoner til alle hun ville invitere. Foto: Tabita Berglund

Å anerkjenne hverandres anstrengelser

Det gjør noe med sansene våre å bevege oss i skogen, mener Tabita. Hun opplevde at publikum var mer mottakelige for musikken når de hadde gått på ski, i måneskinn, for å komme fram til konsertlokalet.

I prosjektbeskrivelsen sin skriver Tabita: «Prosjektet mitt krever stor innsats fra publikum. De må svare på invitasjoner per post, reise langt, gå på ski, og det er attpåtil sent om kvelden og i motbakke. Det er mye å forlange, men jeg vil at folk skal slite litt, at de skal anstrenge seg, bli andpustne, kalde på nesa og kanskje litt mørkeredde. Da blir det nemlig så godt å komme fram til Finnerud, til varmen, folkene og musikken. Det betyr også at jeg, som ikke har gått på ski, må anstrenge meg for å gi dem musikk turen verdig. Å anerkjenne hverandres anstrengelser er viktig.

«Jeg vil at folk skal slite litt, at de skal anstrenge seg, bli andpustne, kalde på nesa og kanskje litt mørkeredde.» Tabita Berglund

Et personlig utviklingsprosjekt

Gjennom konsertserien i skogen opplevde Tabita nettopp å møte publikum på en felles arena. Det ga henne nye opplevelser av at det var mulig å spille på måter hun ikke tidligere turte å prøve.

– Publikum falt ikke av. «Kan jeg spille sånn?» tenkte jeg. Det har gjort at jeg har begynt å stole mer på meg selv, og at jeg våger å være mer personlig. Det har vært utrolig viktig for meg som musiker.

For Tabita har dette vært et viktig utviklingsprosjekt.

- Det har endret måten jeg forholder meg til publikum, måten jeg interagerer med dem – og dermed måten jeg spiller på.

Tabita Berglund. Foto: Thea Hermansen.
 

Vil utfordre stivnede former

Det var opplevelsen av en ekskluderende holdning i den klassiske musikkarenaen og savnet etter å føle seg hjemme som var utgangspunktet for Tabitas nytenkende utviklingsprosjekt. Hun håper at flere etter henne også vil utfordre den klassiske oppskriften.

Tabita mener det er en friksjon på Musikkhøgskolen mellom det gamle og det nye, mellom det konservative og det nytenkende. Studentene skal utdannes til å både bli musikere på høyeste nivå og å kunne gjennomføre selvstendige kunstneriske prosjekter. Dette kan bidra til at studentene opplever å bli møtt med ulike forventninger og krav fra ulike lærere – på den ene siden de som ivrer for en fornyelse av masterprogrammet, og på den andre siden de som mener at man først og fremst skal bli en bedre musiker i løpet av en mastergrad.

«Jeg opplever at den klassiske konsertformen skaper et unaturlig og kunstig skille mellom musikerne og publikum. Det er en stivnet form, hvor vi ikke møtes.»

Skal utdanne innovative musikere

Det er et uttalt mål for mastergradsutdanningen i utøvende musikk ved Norges musikkhøgskole at studentene gjennom musikerrollen skal kunne bidra til nytenking og innovasjon. De skal videre vise evne til å møte et musikkliv og en musikkbransje i forandring.

- I tillegg til å utvikle Tabitas instrumentale ferdigheter, ønsket vi å utfordre henne på hvordan hun ville presentere sin musikk og skape musikalske opplevelser i møte med mennesker, sier Kjell Tore Innervik, som veiledet Tabita i masterprosjektet hennes.

Tabita Berglunds masterprosjekt inngår i CEMPEs utviklingsprosjekt Frilanskarriere , under Kjell-Tore Innerviks arbeid med å utvikle masterutdanningen i utøvende musikk . Intensjonen er at studentene skal utvikle nyskapende ideer og skape nye kunstneriske framføringskonsepter, og slik forberede seg til yrkeslivet.

Et viktig formål for CEMPE er å bidra til å utdanne innovative musikere som er kvalifisert for et internasjonalt og konkurransepreget musikkliv, påpeker CEMPE-leder Jon Helge Sætre. Dette innebærer at studentene selv må skape nye yrkesarenaer. Som klassisk cellist må Tabita konkurrere med andre fremragende cellister fra hele verden om noen svært få orkesterplasser. Men hun kan også tenke nytt, og i tillegg skape nye arenaer for å formidle musikk, for et publikum som kanskje ønsker en alternativ møteplass mellom musiker og tilhører.

Sist oppdatert: 10. mai 2016