4.1 Bitreklanger

Bitreklangene er nært forbundet med hovedtreklangene på flere måter:

  • Symbolene for bitreklangene er avledet av symbolene for hovedtreklangene.
  • En bitreklang ligger en ters (innen tonearten) over eller under sin hovedtreklang.
  • Den bitreklangen og hovedtreklangen som hører sammen har to felles toner.

Bitreklanger som ligger under sin hovedtreklang, får hovedtreklangens symbol (T, S eller D) pluss en liten s, for eksempel Ts. Den lille s-en står for sub som betyr under. Tilsvarende terminologi for over ville være super, men siden forbokstaven også her er s, har man valgt bokstaven m for bitreklanger som ligger i tersavstand over hovedtreklangen, for eksempel Tm.

Bokstaven m står for mediant som er et annet navn på en bitreklang. Mediant er italiensk og betyr ”den i midten”, og kan relateres til at for eksempel 3. trinn ligger midt mellom 1. trinn (tonika) og 5. trinn (dominant).

Et viktig kjennetegn på bitreklangene er at de har motsatt tonekjønn av hovedtreklangene. Treklangen på 7. trinn i dur (Dm) og 2. trinn i moll (Ss) er forminsket og brukes derfor ikke som bitreklanger. I oversikten nedenfor er likevel disse treklangene tatt med for oversiktens skyld.

Eksempel 29

Som du ser har noen bitreklanger to navn. Det er den harmoniske sammenhengen bitreklangen står i som avgjør hvilket navn det er naturlig å gi den. Hvis en bitreklang for eksempel kommer etter en hovedtreklang som en klangvariasjon av denne, vil navnet på bitreklangen gjerne være avledet av navnet på denne hovedtreklangen.

Nedenfor finner du eksempler på bruk av bitreklanger i C-dur og c-moll. Akkordprogresjonene er parvis like slik at du kan sammenligne klanguttrykket i dur og moll. Til slutt finner du eksempler med de bitreklangene som bare brukes i ett av tonekjønnene.  

Legg merke til at samme bitreklang ligger på samme skalatrinn uansett tonekjønn i hovedtonearten - for eksempel ligger Ts på 6. trinn både i dur og moll.

Eksempel 30

 

 

 

 

 

Sist oppdatert: 21. november 2018