Norges musikkhøgskole
- 20 år med improvisasjonsundervisning

Improvisasjonsfaget ved Norges musikkhøgskole fra 1994-2014

Skrevet av: Lisa Dillan

Denne artikkelen er en del av et større FoU-prosjekt som ble satt i gang i seksjon for improvisert musikk/jazz og folkemusikk ved NMH i 2010.

De to viktigste dokumentasjonene av prosjektet er en samling filmer i regi av Torgrim Sollid og Liv Mari Mortensen samt et skriftlig dokumentasjonsarbeid av Lisa Dillan. Det skriftlige dokumentasjonsarbeidet har bestått av en gjennomgang av både skriftlige og muntlige evalueringer, og har også basert seg på innsendt undervisningsmateriale fra de mest sentrale lærerne i faget fra 1994 og til i dag. I kronologisk rekkefølge:

  • Torgrim Sollid: 1994-2012 (ikke 2008-09)  (16 år)
  • Sidsel Endresen: 1994-2003, og 2013 (10 år)
  • Lisa Dillan: 2001-  (13 år)
  • Ivar Grydeland: 2003-2011 (8 år)
  • Elin Rosseland: 2004-2010 (6 år)

I tillegg har man hatt en rekke kortere vikariater i perioder. Arbeidet med en intern rapport ferdigstilles våren 2014. Denne artikkelen er en kort sammenfatning av hovedtrekkene man finner i det innsendte materialet fra de ovenevnte lærerne pr. 26.03.2014.


Norges musikkhøgskole er i en konservatorie - og høgskolekontekst sjelden i sin satsning på improvisasjonsfaget som eget fag. Improvisasjon har stått på fagplaner så tidlig som i 1981, men kom for alvor inn via det tverrfaglige valgemnet ”Improvisasjon” i 1994. I 2002 ble improvisasjon obligatorisk ved samtlige studieretninger og for studenter i alle sjangre ved NMH.

Improvisasjons - og jazzseksjonen har siden 1994 jobbet kontinuerlig med spissing av improvisasjonsmetodikk, tilpasset både ulike sjangere og også improvisasjon som sjangerfri utøver- og kunstform. I høst kan NMH stolt feire 20-årsjubileum for et improvisasjonsfag som helt klart har sin egen signatur. Og i følge våre studenters evalueringer virker det.

Et retrospektivt tilbakeblikk

Faget ble initiert og igangsatt av Sidsel Endresen og Torgrim Sollid i 1994. Det var i starten et valgfag uten sjangertilhørighet og åpent for alle studenter uavhengig av studieretning. Målet med faget står relativt uforandret fra 1994 og til i dag, og sier noe om hva man var ute etter da man valgte å innføre et eget improvisasjonsfag for studentene ved NMH.

Intensjonene handlet i stor grad om å skape et fag hvor man gjennom praktisk utprøving utviklet studentens selvstendighet, refleksjonsevne og tillit til egne valg. Faget fungerte som en tverrfaglig og sjangerfri sone hvor man konsentrerte seg om forvaltningen av ulike musikalske og universelle delkomponenter heller enn et mer tradisjonelt, låtbasert repertoar. Endresen og Sollids improvisasjonsfokus på tvers av sjangere og stilarter har uten tvil hatt en sterk innvirkning på både institusjonen og en hel generasjon av ferdigutdannede utøvere.

Rundt årtusenskiftet kom det et tilfang av nye lærere, som igjen har bidratt til fagets både videreføring og videreutvikling. Lærerne har foruten Torgrim Sollid, i denne perioden hovedsakelig vært Elin Rosseland, Ivar Grydeland og undertegnede. Det siste året har også Sidsel Endresen og Hild Sofie Tafjord vært tilknyttet faget.

Spisskompetanse og bredde

Samlet sett er dette et spennende og vitalt lærerkollegium med mange tilnærminger til improvisasjonsfaget. NMH har tiltrukket seg noen av Europas mer sentrale improviserende utøvere og improvisasjonspedagoger til sin lærerstab, og det forskes stadig videre i fagfeltet ved institusjonen. 

Lærerne favner i sine undervisningsopplegg bredt, og fremviser samtidig en spisskompetent undervisningspraksis som inkorporerer en rekke ulike emner, stilarter og metodiske tilnærminger til improvisasjon:

  • Sjangerfri improvisasjon
  • Sjanger- og stilbasert improvisasjonsmetodikk tilpasset det klassiske feltet, samtidsmusikk, jazz, folkemusikk, kirkemusikk 
  • Intermedial Improvisasjon; det improviserte møtet mellom kunstformer som for eksempel dans, lys, video, billedkunst med mer
  • Improvisasjon over Open Form-partiturer og grafisk notasjon
  • Improvisasjon over moduler og åpne rammeverk
  • Friimprovisasjon 
  • Improvisasjon som base for interpretasjonspraksis
  • Den spillende komponist; når utøveren og komponisten er en og samme person
  • Den skrivende komponistens skapende rolle i møtet med  verker hvor improviserte elementer og utøvere inngår
  • Dirigentens rolle i møtet med verker hvor improviserte elementer inngår

Med sjangerfri undervisning menes her at man ikke arbeider med en spesifikk sjanger, men at verktøyene man anvender er applikerbare til musikk som universelt fenomen uavhengig av sjanger eller stilart.

Med friimprovisasjon menes improvisasjon hvor man ikke har en uttalt, felles premiss eller ramme for improvisasjonen i forkant. 

Fagvarianter

I faget “Improvisasjon” fusjoneres møtet mellom ulike metoder, stilarter og tilnærminger, og tilpasses personlighet, erfaringsbakgrunn og det materialet man skal improvisere over. Dette er et gjeldende fokus hos samtlige av lærerne.

På grunn av FoU-prosjektets omfang favner denne artikkelen om de improvisasjonsfagene som er obligatoriske. ”Improvisasjonsbasert samtidsmusikk” samt andre valgfagvarianter er derfor ikke med.

Faget improvisasjon startet opp som valgfag i 1994, og ble i 2002 obligatorisk for samtlige studenter og studieretninger. Faget som obligatorisk emne finnes i ulike varianter.

Faget har en obligatorisk 1-årsvariant tilpasset klassiske musikere, folkemusikere, komponister, dirigenter, musikkpedagogikk og improvisasjons-/jazzstudiet. Her jobber lærerne etter litt ulike modeller og tilpasset de skiftende behovene i hver klasse; noen har jobbet mer eller mindre utelukkende med fokus på mer sjangerfri improvisasjon, mens andre har jobbet i en krysning mellom sjangerfri og stilbasert improvisasjon. Kurset var opprinnelig et 24-timers kurs, men ble kuttet med 4 timer da skolen for en del år siden måtte gjøre innstramninger. Dette er i dag et kortere introduksjonskurs på 20 timer og går over ett semester.

Ved studieretning for improvisasjon-/jazz (heretter IJ) finner man dette samme faget som obligatorisk 3-års kurs. Innholdet i faget favner bredt både improvisasjonsmetodisk og musikalsk med hensyn til sjanger og stil. Selv om de ulike lærerne fokuserer noe ulikt, oppgir alle lærerne at de tilpasser seg og skreddersyr opplegget til både klimaet i gruppen og de musikalske fokus som føles relevante. I dette kurset ser det ut til at studentene får en base, hvor utviklingen av deres egen improviserte, kreative forvaltningsevne står i fokus. Kurset var opprinnelig et 4-årig kurs, men ble redusert til 3 år og fra 24 til 20 timer. Dette skjedde samtidig med kuttene i 1-årskurset og av samme grunn.

Ved musikkpedagogikk er faget inne som 2-årig kurs, og kjøres tilnærmet likt 3-årskurset ved IJ.

Skolen har også i noen få år prøvd ut en modell med prosjektuker, hvor intermedial improvisasjon står i fokus; dette er altså improvisasjon hvor ulike mediale kunstformer møtes i en åpen, improvisert setting. Dette har til nå hatt hovedvekten på dans og musikk, men har også inneholdt møter med billedkunst og film/video. Det har siden 2007 ligget inne som en del av det 3-årige kurset for IJ, men da med kort varighet på ca. 5-6 timer med intermedia improvisasjon.

Differensiering mellom improvisasjon og stilart

Ved IJ inngår improvisasjon i alle fag, fra hørelære og teori, til samspill og hovedinstrument. Studieretningen IJ har likevel valgt å ha improvisasjon også som eget fag i tillegg. Dette har vi valgt og også fortsatt med, fordi fagets innhold og fokus over lang tid er erfart som gjennomgripende og fruktbart for all sanntidsutøving.

Improvisasjon inngår i jazzens ulike stilarter, men jazz inngår ikke i all improvisasjon. Dette er også differensiert i navnet til studieretningen:

“Den utøvende jazzutdanningen ved NMH ble da den startet i 2003 gitt navnet improvisert musikk/jazz. Dette markerte at vi definerte et ståsted der vi forholder oss til den amerikanske jazztradisjonen, men samtidig er åpne overfor ulike innfallsvinkler til improvisasjon som en kan finne f.eks. i ulike europeiske miljø. Utdanningen vår lever i dette speningsfeltet, og disse ulike ideene og impulsene finner vi igjen også i lærerkollegiet.” 

Morten Halle, fagseksjonsleder Improvisert musikk / jazz

I improvisasjonsfaget går improvisasjon fra å være en viktig delkomponent til å være hovedfokus. Faget gir rom og plass for et dybdedykk i improvisasjonskunstens mange avarter og metodiske varianter uavhengig av sjanger og stil, og på andre premisser enn der hvor det inngår som delkomponent. Gehørbaserte og teoretiske vinklinger dekkes hovedsakelig i de andre fagene. Enkelte av lærerne i faget ”Improvisasjon” tar av og til i bruk både verktøy fra gehør og teori når behovet tilsier det. Det beror på kontekst, er ikke ofte, og handler da mest om metoder til bruk i sjanger- og stilbasert improvisasjon.

Improvisasjon og komposisjon

I en improvisert kontekst vil man finne igjen mange av de samme strategier, metodiske utfordringer og konkret faginnhold, uavhengig av hva man improviserer over. Om man skulle dra paralleller, ville det i dette faget være nærliggende å kalle improvisasjon for en forvaltningsform svært nært beslektet med komposisjon, hvor skillet går ved tiden som premiss. Gitaristen Derek Bailey beskriver ”den lille forskjellen” elegant i sin bok ”Improvisation” via et møte mellom komponistene og improvisatorene Frederic Rzefski og Steve Lacy. Rzefski trekker opp en lydopptaker og ber Lacy forklare forskjellen mellom komposisjon og improvisasjon på femten sekunder, og Lacy svarer følgende: 

”In fifteen seconds the difference between composition and improvisation is that in composition you have all the time you want to decide what to say in fifteen seconds, while in improvisations you have fifteen seconds”

(Steve Lacy, Bailey, s. 141).

Der komponisten har retusjerings- og betenkningstid, må den improviserende utøveren forvalte samme kunnskap i en brøkdel av et sekund. En slik umiddelbar, scenisk utøvelse av musikalske byggesteiner fordrer enkelte andre egenskaper enn for en skrivende komponist. Det essensielle i forhold til fagets innhold, er hva disse ”andre egenskaper” er, og hva denne kunnskapen samlet sett egentlig består i hos lærerne.

Metakompetanse

Improvisasjonslærerne ved NMH fokuserer alle sammen i sin undervisning på de aspekter man kan kalle overordnede improvisasjonskompetanse, eller metakompetanse om man vil. Metakompetansen omhandler hvordan du improviserer, og fagkunnskapen er hva du improviserer over. 

Samlet dekker våre lærere metakompetansebegrepet via arbeid med alt fra lytting og ulike samspills- og kommunikasjonsaspekter som er virksomme i møtet med improvisasjon, til mer tilstandsrelaterte emner. Dette kan være et etydeliknende arbeid som handler om å øve seg på å komme med tydelige og lett leselige, musikalske innspill og tilbud. Det kan også være balansekunsten å ta plass og gi plass alt etter hva situasjonen og de musikalske innspillene handler om og krever for å fungere i konteksten.

Andre aspekter omhandler problematisering av egen rolle; hvilken rolle du av ulike årsaker inntar eller får, opp i mot roller som kan gi nye erfaringer og således kanskje utvide både samspillskapasiteten din og ensemblets kapasitet. Videre, det reflektive i møtet med det intuitive, bortfall av selvsensur og innfall av selvinnsikt, bygge gode samarbeidsklimaer som får ensemblets medlemmer til ”å våge seg selv" med mer.

Vi finner også hos noen av lærerne ulike former for oppmerksomhetstrening, oppvarming og forberedelsesteknikker som kan innvirke i arbeidet med å fokusere den psykiske, mentale og fysiske kapasiteten med mer. Dette er her ikke kun allmenne former oppmerksomhetstrening, men spisset mot det utøvende aspektet hos studenten slik at det blir anvendbart i en scenisk og utøvende improvisert sammenheng.

Listen er langt fra komplett, elementer vektes noe ulikt, og endrer seg ikke minst i møtet med ulike studenter og studentgrupper.

De mest sentrale elementene som lytting og ulike kommunikative prosesser i samspillet er svært viktige aspekter i alles undervisningsfokus.

Fagkunnskap

Et viktig fokus hos samtlige av lærerne i faget er som nevnt studentenes personlige bevisstgjøringsprosess. Denne omhandler selvsagt både nevnte metaprosesser og ren fagkunnskap. Fagkunnskapen er altså det vi improviserer over.

Dialogen fungerer som en bevisstgjøringsstrategi, hvor man lyssetter både de nevnte metaspørsmålene, men også de musikalske byggesteiner og kompositoriske størrelser med base i de fire parameterne klang/karakter, dynamikk, tonehøyde, tid/varighet. Disse både provoseres og krysses med andre kompositoriske aspekter som forgrunn/bakgrunn/mellomgrunn, sjikt, ulike formaspekter med mer.

Videre tilkommer instrumentutforskning og dertil hørende nye muligheter i orkestrering, utforskning av roller i ensemblet og andre fagspesifikke avgrensinger som ligger implisitt i de nevnte, fire parameterne.

Det faglige innholdet er generelt sett basert på universalverktøyene man finner igjen i all musikk. I arbeidet med stilart, dekonstrueres og kodes de samme verktøyene i fusjon med stilartspreferanser som er virksomme i den stilarten studenten jobber med.

Friere improvisert kontra ”å spille over låta”

Når man ikke kan hvile på ferdig komponerte formstrukturer eller innhold, må man evne å gjøre denne jobben selv. Resultatet hviler i ytterste konsekvens på utøverens skuldre, ikke komponistens. Denne formen for improvisert utøving kan kanskje i mange sammenhenger betegnes som en form for musikalsk ekstremsport, fordi fallhøyden er relativt stor.

Den friere improviserte og også såkalte sjangerfrie formen har vært veldig sentral ved Norges musikkhøgskole fra 1994, og er det ennå. Dette begrunner de fleste med at denne formen for improvisert utøving er særs velegnet til å tydeliggjøre og dermed videreutvikle både fagkunnskap og metakompetanse hos utøveren på generell basis. Det litt ekstreme forvaltningsaspektet i de friere formene fordrer at både form og innhold skapes av utøveren.

Lytteevne, forvaltningsevne, kommunikative evner og oppmerksomhetssans er alle egenskaper som lærerne observerer at vokser og gror i møtet med improvisasjonsfaget.

At formen er tilnærmet sjangerfri tvinger utøveren til å lete også utenfor normerte stilpreferanser; dette er en sannhet med modifikasjoner, da man i grunn ofte ser at studentene plukker opp andre utøveres, inkludert lærernes, signaturer også her. Man aner kanskje konturene av en ny og mer avantgardistisk form for ”mainstream”?

Noen av lærerne trekker også inn metodikk for stilbasert improvisasjon som en del av kurset. Dette er særlig i møtet med de andre studieretningene, som klassisk, folkemusikk med mer. Grunnet kursets korte varighet kommer man ikke særlig langt i dette arbeidet, men studentene får en metodisk innsikt der dette er inne i faget. 

Studentens signatur og erfaringspalett

Faget ”Improvisasjon” er en blanding av laboratorium og verktøykasse, hvor improvisert erfaring med de musikalske, universelle byggesteinene og metodene står sentralt. Vi ser det som avgjørende at studentene lærer seg å ta selvstendige valg og vurdere det de spiller.

Samtalen og dialogen er et essensielt metodisk verktøy i møtet med studentenes egenrefleksjon. Dette er en arbeidsform samtlige av lærerne i dette faget anvender seg av og setter høyt. Et hovedtrekk ved samtlige av lærernes undervisningspraksis er at det er studenten som skal lære å undervise seg selv.

Å oppøve refleksjonsnivået samtidig som faglig ballast gradvis gjøres tilgjengelig i den intuitive kreativitetsbanken hos studentene, er en erfaringsbasert prosess. Vekslingen mellom spilling og refleksjon fungerer som en tosidig speilingsmekanisme over tid.

Hva sier studentene og hva sier lærerne?

Gjennomgangen av det samlede, evaluerte materialet er ikke ferdig, men ferdigstilles innen utgangen av juni 2014. De fleste lærerne har med noen unntak evaluert kursene muntlig og hver lærer har i denne undersøkelsen sendt inn sine personlige vurderinger av hva de mener faget utvikler hos studentene, men også hva studentene melder tilbake at de får ut av det.

De skriftlige evalueringene vi sitter med til nå, er anonyme og fra hele perioden 2001-2014. Dette er evalueringer gjort av så vel klassiske studenter, komponister, dirigenter, folkemusikere, kirkemusikere, musikkpedagogikkstudenter og improvisasjons,- og jazzstudenter. Dette er evalueringer gjennomført av én lærer, og er derfor ikke i kvantitet representativt for bredden av evalueringer hos lærerne. Selv om de skriftlige evalueringene ikke dekker alle lærernes kurs, kjenner man likevel igjen innholdet i de muntlige evaluerte tilbakemeldingene studentene og lærerne gir i det innsendte materialet.

“Hva er positivt med det faglige innholdet?”, spør vi blant annet i evalueringsskjemaet.

”JA!! Klangbehandling. En annen synsvinkel til musikk. Tid. Fokus. Å virkelig høre etter hva andre + hva du + hva jeg + hva vi gjør. Frigjøring fra noter. Lytting. Dynamikk.”

- klassisk student, 2004 -

De aller fleste av våre studenter finner faget veldig innholdsrikt og inspirerende, og sitatet over er i tråd med majoriteten av de skriftlige evalueringene vi sitter med. Det gjenspeiler også det innholdet man finner i de muntlige student – og lærerevalueringene i det innsendte materialet.

Tendensene i studentenes tilbakemeldinger både skriftlig og muntlig innebærer så langt noen så pass klare og homogene responser, at man kan snakke om en overordnet tendens med hensyn til hva studentene får ut av kursene. Dette er blant annet følgende momenter: en skjerping av lytteevne og oppmerksomhetssans, som igjen virker direkte inn i samspillet og får det til å fungerer bedre. De får via utforskningen på instrumentet et større instrumentteknisk overskudd. Faget har overføringsverdi til andre deler av deres utøving.

Det går igjen at man etter en tid øker kapasiteten med aspekter de ser like viktige i andre fag, og som de mener de får en fordypet kunnskap i og om. Både interpretasjons-, komposisjons- og improvisasjonsfaget ekspanderer i studentenes bevissthet. Erfaringene implementeres i både taus kunnskap og som økt bevisstgjørings - og refleksjonsevne som omfatter ulike kompositoriske størrelser og metakompetanse.

Noen av studentene melder at de begynner å komponere, andre starter egne improvisasjonsband. Kursene er jevnt over populære, med noen få unntak. I de skriftlige evalueringene har unntakene som regel med manglende interesse for improvisasjon å gjøre. I de muntlige evalueringene sier lærer ikke noe om hva vedkommende tror er årsaken. 

Konklusjon

I artikkelen har vi sett hvordan improvisasjonsfaget oppstod allerede i 1994 som sjangerfri variant, men også hvordan faget er i dag og hva det stort sett resulterer i for våre studenter.

Faget handler i stor grad om å gjennom praktisk utprøving utvikle selvstendighet, refleksjonsevne og tillit til egne valg og forvaltning av ulike delkomponenter i forskjellige improvisatoriske situasjoner. Det kan man på bakgrunn av det innsendte materialet konkludere med at faget både har gjort, og i dag fortsatt gjør.

Improvisasjon som fag og forvaltningsform synes å ekspandere både i høgskolen og utenfor. Om dette er en del av konklusjonen man ved institusjonen kommer frem til, bør dette også avspeile seg i satsningen på faget ved NMH. Klarer man å finne en faglig forankret samarbeidsform og videreføring hvor man drar veksler på hverandres kompetanse, tror jeg det ikke er grenser for hva vi som institusjon kan få til med base i det improviserte fagområdet. Men det krever at institusjonen satser videre.

Om du klikker deg inn på “Forskning i improvisasjon” får du se hva som rører seg akkurat nå, og du vil også finne tidligere forskningsmateriale. Dette registreringsarbeidet er ikke en del av dette FoU-prosjektet, og er basert på innsendte registreringer. Prosjektene som registreres her må være produsert ved Norges musikkhøgskole, og på en eller annen måte være knyttet opp mot improvisert musikk enten direkte eller indirekte.


Begrepene metakompetanse, fagkunnskap, komposisjon kontra improvisasjon samt forvaltning i relasjon til tidspremiss, er diskutert i Lisa Dillan (2008): Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer, masteroppgave.

Sist oppdatert: 28. mars 2014