Reinholdtsen har selv være diktatorisk operadirektør, komponist, utøver, regissør og produsent, men også inngått i ulike samarbeid ved hver produksjon. En liten leilighet i Gamlebyen i Oslo har fungert som operahus og scene med alle operahusets tradisjonelle funksjoner intakt, som markedsavdeling, restaurant, programredaksjon, fagforening etc., hvor hele institusjonens struktur er utnyttet kunstnerisk. Operaene er svært forskjellige i format, og de varierer fra for eksempel større sceniske produksjoner og gjestespill («Den Norske Opra på turné»), helt ned til opera i form av konseptuelle skisser, enklere musikkperformancer og korte Youtube-videoer.
Et fattigmanns-Bayreuth
Reinholdtsens «Den Norske Opra» skulle være en slags moderne parallell til Richard Wagners berømte Bayreuth-operahus, som ble opprettet for utelukkende å framføre Wagners operaer. I vår tid og i vårt kulturelle klima finnes få gale kongemesener som Ludwig II, og samtidsmusikken har en helt annen og marginal posisjon i samfunnet. «Den Norske Opra» er således et fattigmanns-Bayreuth, lokalisert i en shabby leilighet på Oslo øst med fast ensemble og stab på til sammen ett menneske (riktignok med utsikt til Bjørvika).
Formål og problemstilling
Formålet med prosjektet har vært å undersøke muligheter for radikale og uforutsigbare nytenkninger av operasjangeren ved å forholde seg eksperimentelt til hele operaens produksjonsapparat.
Dette innebar en rekke delundersøkelser/delspørsmål:
- Er det mulig å forsterke et slags holistisk kompositorisk perspektiv i opera ved å omgå den tradisjonelle inndelingen i ulike faggrupper som komponist, utøver, regissør og produsent?
- Hvilke nye muligheter for visjonær tenkning kan en ekstrem nedskalering av operaformatet gi?
- Hvilke musikkteatrale gevinster kan man få ved for eksempel å fjerne handlingen, eller sangstemmen, eller selve den sceniske forestillingen?
- Er det under disse forutsetningene mulig å nærme seg en multimedial kunstart med musikk som motor, som både respekterer operaens tradisjon for patos, svulstighet og stormannsgalskap, men som også reflekterer samtidsmusikkens konseptualisme og kritiske virksomhet?
- Er det, ved å etablere en «mindre» operaform, mulig å gjøre operaen mer fleksibel, mer samfunnsmessig aktuell og mer mottagelig for innflytelse fra nyere teaterteori og fra moderne billedkunst?
- Hva er kunstnerisk frihet?
Dokumentasjon
Prosjektets fulle tittel er Den norske opra.
Kunstnerisk resultat
“Den Norske Opra” var en kontinuerlig, treårig performance bestående av følgende deler:
- Prelude: Trond Reinholdtsen: Fitzcarraldo (2009)
- Trond Reinholdtsen: Orpheus (7 Mars 2010)
- Trond Reinholdtsen: The Apocalypse (The Book of Revelations) (17 September 2010)
- Trond Reinholdtsen: Cinderella (23 December 2010)
- Conference: The Return of the Grand Narratives (17 January 2011)
- Trond Reinholdtsen: Utopia (10 April 2011)
- Trond Reinholdtsen: Penelope (11 June 2011)
- Trond Reinholdtsen: Faust, or the Decline of Western Music (25 November 2011)
- Trond Reinholdtsen: Musik (20 October 2012)
- Trond Reinholdtsen: Inferno (24 August 2013)
- Trond Reinholdtsen: Narscissus (17 December 2013)
Den siste opravisningen, “Narscissus”, var åpen for publikum og ble vist i Reinholdtsens egen leilighet.
Prosjektets kunstneriske resultater er dokumentert på nettsiden DEN NORSKE OPRA (dennorskeopra.no).
Refleksjonstekst
Reinholdtsens kritiske refleksjon har tittelen "There will be no reflection", et dokument på 39 sider.
Dette dokumentet er tilgjengelig i NMHs digitale vitenarkiv Brage.
