Den østerrikske dirigenten Nikolaus Harnoncourt (1929–2016) og hans fortolkningspraksis i vid forstand utgjør sentrum i denne studien. Tilnærmingen er ikke primært biografisk, verkanalytisk eller historisk, snarere estetisk, kritisk og filosofisk. Målet er å diskutere og utvikle begreper som spesifikt vil være i stand til å åpne og gjøre synlig sentrale aspekter ved Harnoncourts fortolknings- og fremføringspraksis, og som mer generelt kan være egnet til å utvikle forskning på musikalsk
Premisser
Et grunnleggende premiss er at Harnoncourts musikalske praksis springer ut av det som er blitt hetende historisk informert fremføringspraksis (HIP). Studien hevder at den historiske orienteringen som kjennetegner denne tendensen tilfører musikalsk fortolkningspraksis et diskursivt element. Med dette menes dels et arbeid med historisk kunnskap og informasjon (oftest begrepslig artikulert, og gjerne akademisk forankret), dels en refleksjon over hvordan informasjonen og kunnskapen får prege de konkrete musikalske fremføringene. Studiens grunnleggende spørsmål retter seg mot forholdet mellom historisk bevissthet og musikalsk suksess, mellom begrepslig orientering og praktisk-musikalsk fortolkning og mellom diskursivitet og estetisk erfaring.
Tese og problemstilling
På bakgrunn av disse premissene avledes følgende tese: Det interessante og egenartede i Nokolaus Harnoncourts fortolkninger er hvordan det diskursive elementet blir del av, og ikke bare grunnlag for, fortolkningens estetiske suksess. Hvordan er dette mulig? Hvordan kan vi forklare forholdet mellom diskursivitet og estetisk suksess slik dette kommer til uttrykk i Harnoncourts fortolkninger?
Resultater
Studien hevder at det som kjennetegner Harnoncourt som musikalsk fortolker er hvordan han lykkes med å omfunksjonere det diskursive elementet til å bli et relevant aspekt i sine fremføringer, forstått som gjenstander for estetisk erfaring. Diskursiviteten blir følgelig ikke bare et element i det forberedende arbeidet med verkene, snarere strekker den seg som en akse helt inn i det aktuelle fremføringsøyeblikket og videre inn i lyttingen. Hvordan dette mer konkret foregår blir diskutert gjennom tre eksempler:
- Symfoni nr. 39 i Ess-dur av W. A. Mozart, første sats;
- Symfoni nr. 5 i c-moll av L. v. Beethoven, andre sats;
- Symfoni nr. 8 (store C-dur) av F. Schubert, andre sats
Diskursiviteten blir også diskutert gjennom en inngående undersøkelse av forholdet mellom utøverintensjon og lyttererfaring. Hva gjelder Harnoncourts eget arbeid vil særlig begrepene «historie», «språk» og «transparens» stå sentralt, mens begrepene om performativitet og estetisk erfaring vil spille en vesentlig rolle i utviklingen av lytterperspektivet.
Ph.d.-avhandlingen
Tittel: Klangen av historie. Verk og fortolkning hos Nikolaus Harnoncourt.
Avhandlingen er en monograf, og den er skrevet på norsk.
Avhandlingen er tilgjengelig i NMHs vitenarkiv.
