Ioannis Theodoridis benytter seg av ulike teoretiske perspektiver og modeller, som systemteori, motorikk, helsesosiologi, fysisk utvikling og arbeidshelse.
Musikeres helse og underliggende fysiske evner er sterkt knyttet til hverandre, men har i hovedsak blitt undersøkt separat i forskningen, og de fysiske utfordringene som ikke er direkte assosiert med skader har stort sett blitt oversett. Dette konseptuelle vakuumet mellom den falske dikotomien «frisk» og «skadet» gjør det vanskelig å studere og forstå både skadefrie og skadeutsatte musikere, og hindrer økt forståelse for hvordan musikere lærer fysiske ferdigheter på ulike måter.
Fra et bredere helsesosiologisk perspektiv er helse og fysisk evne uatskillelige fra hverandre og fra begrensningene som følger med livet i dagens moderne samfunn. Dette er viktig for musikkpedagogikkens forståelse av musikeres individuelle og komplekse fysiske utfordringer. Studien undersøker disse konseptene gjennom både tverrfaglig teoriutvikling og empirisk innsamling i form av spørreskjemaer, intervjuer og detaljerte bevegelses- og muskelmålinger. Målet er å få en bedre helhetlig forståelse av musikkstudenters fysiske utfordringer og hvordan disse diskuteres i høyere musikkutdanning. Det er også et mål å øke forståelsen for hvordan disse utfordringene relaterer seg til motoriske ferdigheter og bevegelsesbegrensninger, skader og andre utfordringer som musikere opplever.
