Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Musikkhøgskolens sinfonietta (utsolgt)

Sinfoniettaen spiller nye verker av komposisjonsstudenter og flere.

Sara Angelica Spilling og Alvilde H. Naterstad

Program

  • Hans Abrahamsen (1952–): Märchenbilder
  • Marte Røyeng (1990–): Tunnellsyn
  • Anna Berg (1992–): isomere
  • John Adams (1947–): Son of Chamber Symphony

Medvirkende

  • Kai Grinde Myrann (dirigent)
  • Solist: Siril Malmedal Hauge (sopran)

Omtale

Kai Grinde Myrann

Kai Grinde Myrann har på rekordtid etablert seg som en av sin generasjons mest talentfulle dirigenter. Han har allerede dirigert alle de norske, profesjonelle symfoniorkestrene og militærkorpsene, i tillegg til en rekke mindre ensembler og kor. Etter å ha fullført mastergrad i dirigering ved Norges musikkhøgskole i 2013 vant han umiddelbart stillingene som assistentdirigent både i Stavanger symfoniorkester og i Bergen filharmoniske orkester, som begge ble forlenget til sin maksimale varighet på to år. Deretter hadde han en stipendiatstilling i direksjon ved Musikkonservatoriet i Tromsø.

Myrann er kunstnerisk leder for samtidsmusikkensemblene Aksiom og Ensemble Temporum. Med bachelorgrad i komposisjon fra Norges musikkhøgskole og Hochschule für Musik «Hanns Eisler» i Berlin, og med sin dirigenterfaring, er han en anerkjent tolker av samtidsmusikk.

Marte Røyeng: Tunnellsyn

Hvem bryr seg om en avdød prinsesse, sett og fulgt av en hel verden, så mye sett at hun til slutt forsvant? Tunnellsyn er et tekstlig og musikalsk verk for sanger og sinfonietta, der musikken spiller på skifter mellom det å være i fokus og det å bli utfordret i denne posisjonen. Relasjonen mellom stemme og instrumenter, og mellom grupper av instrumenter, forandrer seg gjennom situasjoner som samler og separerer. I en strøm av stadig nye impulser blir felles oppmerksomhet et flyktig fenomen. Verket spør: Hva er det som varer, hva holder vi fast med blikket, og hva lar vi glippe?

Anna Berg: isomere

I stykket isomere møter vi et ensemble som er inndelt i seksjoner og som vekselsvis svarer hverandre i kortere og lengre fraser. Ut ifra denne vekselsangen bryter pianostemmen ut med en distinkt ulik, rytmisk karakter. Pianoet kaller på ensemblet og forsøker å lokke det ut av sin robuste, rigide klang. Pianoets karakteristikk farger så vidt over på ensemblet før ensembleklangen overtar og vider seg ut.

To kjemiske forbindelser er isomere hvis de har omtrent samme molekylformel, men ulike kjemiske egenskaper. På samme måte er stykkets materiale utvunnet fra samme kilde, men strekkes og vendes slik at det kan fremstå ulikt.