Yuval Weinberg_16_web.JPG

– Dette er det eneste jeg ønsker å gjøre

Yuval Weinberg er et usedvanlig talent, som ikke helt vet hvorfor han begynte med kor i det hele tatt. Nå er han 25 og er ikke i tvil om hva han vil bruke livet på.

Yuval Weinberg avslutter masterstudiet i kordireksjon på Norges musikkhøgskole i vår etter å ha studert to år med professor Grete Pedersen. Musikkstudiene startet i hjembyen Tel Aviv og fortsatte i Berlin, der han tok en bachelorgrad i kordireksjon. Han er stipendiat ved det prestisjefulle Dirigentenforum i Berlin siden 2014, og han er kunstnerisk leder for tre vokalensembler, ett i Berlin og to i Oslo.

– Jeg begynte å spille piano da jeg var fem, og da jeg var åtte begynte jeg i kor. Bare det å sitte ved pianoet var noe jeg mislikte, og jeg øvet egentlig aldri. Koret var krevende på en annen måte. To øvelser i uken, to timer hver gang, uten pause. Jeg var den eneste gutten, alle de andre var jenter. Det var vanskelig, så jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte.

Hvorfor begynte du i kor det hele tatt?

– Jeg vet ikke. Vi hadde audition på skolen, og nesten alle kom inn. Å synge i kor er ikke spesielt populært i Israel. Jeg spilte også basketball og andre ting. Men jeg begynte i kor.

Det er som om han undrer seg over sin egen historie. Han forteller med stort engasjement og med mange detaljer. Det triller ut av ham, enten fordi han har fortalt dette mange ganger før, eller fordi han har tenkt mye på dette.

Strenghet og disiplin

– Vi hadde en unik kordirigent. Hun var tøff og streng, veldig motivert og motiverende. Det var en ny erfaring. Skolen var litt for lett, men i koret måtte jeg virkelig være til stede. Etter ett år begynte jeg i ungdomskoret. Også der var det bare jenter, fra tolv til atten år. Men det var faktisk mye bedre for meg. Jeg var som en lillebror. Så fra jeg var ni var det egentlig greit. Ungdomskoret hadde tre øvelser i uken, fire timer uten pause hver gang. Ingen profesjonelle kor ville akseptert de betingelsene. Vi arbeidet hardt, deltok i konkurranser og fikk en del anseelse.

Så disiplinen her var noe for deg?

– Ja, jeg tror det var nettopp det jeg ønsket meg. Jeg hadde det ikke slik hjemme. Foreldrene mine stoler alltid på meg, så jeg har ikke trengt å arbeide hardt for deres skyld. Og skolen var, som sagt, lett, så koret var det første stedet der jeg måtte anstrenge meg. Jeg måtte gi alt, og det likte jeg veldig godt. Men det var noen faser. I begynnelsen var jeg redd for dirigenten, og da jeg var fjorten-femten var jeg veldig i opposisjon. Når hun sa noe, tenkte jeg alltid det motsatte. I dag setter jeg stor pris på det jeg lærte. Jeg gjør det ikke på samme måte selv, for jeg er annerledes. Men dette er slik det startet.

– Jeg tror de aller fleste som ikke kan synge for andre, de ønsker å gjøre det.

Stå frem som sanger

Hva var det som fikk deg til å tenke på å dirigere selv?

Yuval er dypt inni egne tanker. Han har en større ro enn de fleste 25-åringer. Han er åpenbart ikke ferdig med det forrige svaret ennå.

– Da jeg var femten turte jeg aldri å synge alene. Jeg var altfor redd. Av og til ba hun (dirigenten i barne-koret Li-Ron i Tel Aviv) hver og en av oss om å synge en frase, for å høre hvem som sang feil. Da hun kom til meg, hadde jeg ikke stemme. Jeg prøvde, men ingenting kom ut. Men fordi hun stolte på meg, var det greit. Det var ikke et stort kor, så folk visste hvordan jeg sang, men det var når jeg skulle synge alene at det ikke fungerte. Så ble jeg bedt om å synge alt-ariene i Pergolesis Stabat Mater. Jeg tror de aller fleste som ikke kan synge for andre, de ønsker å gjøre det. Jeg øvet mye, tok det som en utfordring og jeg sang denne altstemmen i Pergolesi. På konsert. Ja. Jeg gjorde det.

Det blir en liten pause. Han vet det var noe han skulle ha svart på. Oppmerksomt og høflig sier han: – Beklager, jeg fikk det ikke med meg. Hva var spørsmålet?

Hvorfor ville du bli dirigent?

– Jeg begynte å arbeide med grupper i koret da jeg var seksten. Da jeg var atten dannet dirigenten et vokalensemble av sangere som hadde sluttet i ungdomskoret, og jeg ble bedt om å dirigere dem. Jeg hadde ikke peiling på kordirigering eller dirigering i det hele tatt. Men det var på en måte naturlig. Og da jeg var atten måtte jeg også i det militære. Tre år, det er plikttjenesten i Israel. Jeg tok noen tester og fikk lov til å begynne å studere samtidig. Militærtjenesten var 15 minutter unna der jeg bodde og 20 min unna universitetet i Tel Aviv, så det var ganske perfekt. Jeg hadde ikke tid til å spise eller puste, men det andre er viktigere, tror jeg. Jeg arbeidet med tre kor; ungdomskoret, det nye ensemblet og et jentekor jeg startet selv i en annen by.

Dirigentavgjørelsen

Når bestemte du deg for å satse på musikerkarrieren?

– Da jeg begynte i militæret, var det ikke hundre prosent klart. Ingen i min familie er musiker, og jeg forestilte meg egentlig ikke at det å arbeide med musikk er noe man hadde som jobb. Men da jeg var nitten-tjue, midt i en konsert, i pausen, bak scenen, og jeg satt med notene, så tenkte jeg: Dette er det eneste jeg ønsker å gjøre. Om jeg bare får dirigere kor på et gamlehjem, er selv det bedre for meg enn å arbeide med computere. Og jeg var sikker på at jeg kunne få en sånn jobb, så da bestemte jeg meg: Jeg går for dette. Og når jeg først bestemmer meg for et mål, så ignorerer jeg alt annet.

Yuval Weinberg var tjue da han begynte på universitetet i Tel Aviv – ved siden av militæret og korene sine. For å sette seg selv på en ekstra prøve, begynte han på sang og orkesterdireksjon, enda han egentlig ønsket å studere kordireksjon,

– Hele min bakgrunn er kor. Men da jeg begynte å studere, tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe som var mer utfordrende for meg. Eller at jeg skulle prøve noe nytt, i det minst. Men jeg klarte ikke å konsentrere meg om orkesteret. Jeg var aldri forberedt til timene, og det var ikke ett stykke jeg følte at jeg virkelig kunne. Jeg var aldri virkelig fornøyd med meg selv. I det andre året deltok jeg i noen korprosjekter, uten at det var mitt studium, og da følte jeg – jeg vet det er en klisjé, men jeg følte at jeg var hjemme. Jeg fikk selvtillit. Jeg var ikke redd for å være meg selv. Jeg kunne kommunisere med folk mye bedre enn når jeg ikke var tro mot meg selv.

Har du noen forklaring på hvorfor orkesteret ikke var din business?

– Nå dirigerer jeg orkestre, fra tid til annen. Jeg har også spilt cello noen år. Men jeg vet ikke hvorfor det ikke var min business. Å synge var så naturlig, og jeg hadde følelsen av at jeg visste hvordan jeg skulle lede sangere. Når jeg har koret er foran meg, vet jeg hvordan det vil høres ut hvis jeg gjør sånn…

Yuval demonstrere med begge hender og med et konsentrert uttrykk. – Det er ikke noe instrument mellom deg og ensemblet. Hvis sangerne ser meg inn i øynene, er det nesten som å være i et forhold og se hverandre inn i øynene. Jeg får så mye tilbake. Da kan vi få det til å blomstre.

Fra Tel Aviv til Berlin

Etter to år med sang og orkesterdireksjon i Israel, reiste Yuval Weinberg til Berlin der han tok en bachelor i kordireksjon på Hanns Eisler Musikkhøgskole. I 2014 ble han tatt opp som stipendiat ved Dirigentenforum, et program som gir unge dirigenter mulighet til å arbeide med profesjonelle ensembler, i Yuvals tilfelle kor som Berlin radiokor og koret ved Deutsche Oper Berlin. Hvorfor valgte han da å fortsette studiene i Oslo?

– Særlig på grunn av Grete. Fire-fem mennesker jeg virkelig setter pris på og som jeg rådfører meg med, sa alle at jeg måtte studere med professor Grete Pedersen i Oslo. De sa ikke at det kunne være bra eller fint for meg. De sa at jeg måtte reise dit.

Yuval tok for seg CD-er med Det Norske Solistkor, der Grete Pedersen er kunstnerisk leder, og ble imponert over det han hørte. Han kom også inn ved andre musikkhøgskoler, men han valgte Norge.

alt

 


 

 

– Jeg har fått en følelse av at hun tror på meg.
Noen ganger er det det eneste du trenger for å komme videre.

 

 

 

Fra Berlin til Oslo

– Det jeg særlig ønsket var å arbeide med profesjonelle sangere på høyt nivå. Da kan du forvente mer og du må forvente mer av deg selv. Da jeg startet på masterstudiet, var jeg den eneste på kordirigentprogrammet, noe som både har fordeler og ulemper. Ulempen er at du ikke har kolleger å spørre. Du har hele ansvaret. Hvis jeg ikke stiller, for eksempel, er det ingen til å ta øvelsen. På den annen side fikk jeg mye oppmerksomhet, noe som er bra. Men først og fremst; det å være sammen Grete mange timer og å assistere henne i Solistkoret og å bli eksponert for dette arbeidet med profesjonelle, det har vært en flott erfaring. Jeg har fått mye støtte av henne, ikke bare i undervisningen. Jeg har fått en følelse av at hun tror på meg. Noen ganger er det det eneste du trenger for å komme videre. Jeg hadde det samme i Berlin, selv om de er svært forskjellige, min tidligere lærer og Grete. Men begge har gitt meg følelsen av at jeg kan gjøre dette. Og plutselig er det slik at andre mennesker tror det samme.

Det andre året på masterstudiet fikk Yuval følge av to studenter til, en fra Storbritannia og en fra Norge. Det har vært fint, sier han.

– Det er hyggelig å ha kolleger og venner. Du kan observere dem og få andre perspektiver, for andre mennesker gjør alltid ting du ikke har tenkt på selv. For meg har dette vært en perfekt kombinasjon – første året alene, så med kolleger.

alt

 

 

– Jeg er Yuval og jeg er en kordirigent. Og jeg ønsker å være en god kordirigent, uavhengig av hvor jeg kommer fra.

 

 

 

En stimulerende lærer

Grete Pedersen har et internasjonalt navn og renommé. Studenter fra mange land søker seg til kordirigentstudiet ved Norges musikkhøgskole på grunn av henne. Ved opptaket i vår var det 8 søkere fra like mange land. Yuval er ikke i tvil om hva han mener er hennes styrker som lærer.

– Hun er kreativ, og jeg vil bruke ordet inspirerende, selv om folk bruker det ordet hele tiden. I begynnelsen var det pur inspirasjon for meg å studere med henne. Det var så annerledes enn alt jeg kjente til fra før. Grete prøver ut nye ting, og hun har mot til å bryte reglene. Dette er ganske spesielt, for når du kommer til ligaen av kor og sangere på dette nivået, så opplever du ikke mye av dette. Du gjør bare det beste du kan. En gang sa hun at hun ville jeg skulle snakke med koret og fortelle om meg selv, om Israel, om 2. verdenskrig og om nazistene. Det hadde ingenting med programmet å gjøre. Jeg gjør alltid det hun ber meg om, men jeg spør henne også om hvilke tanker som ligger bak. Denne gangen sa hun at sangerne ikke kjente meg personlig og mange vil tenke at en ny israelsk dirigent er sånn og sånn, så det ville være interessant om jeg fortalte litt. Jeg likte tanken, for jeg ønsker ikke å være «den israelske dirigenten». Selvfølgelig er jeg fra Israel, men jeg representerer ikke noe. Jeg er bare meg selv. Jeg er Yuval og jeg er en kordirigent. Og jeg ønsker å være en god kordirigent, uavhengig av hvor jeg kommer fra. Jeg tror ikke det hadde noen stor betydning det jeg sa. Men det å få denne utfordringen fra Grete, det betydde noe. Det fikk meg til å tenke.

Vil du si hun er ukonvensjonell?

– Ja visst. Absolutt. Dette ordet passer perfekt for å beskrive henne. Ukonvensjonell.

Veien videre

– Alle spør meg om dette nå. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil fortsette å studere akkurat nå. Ikke orkesterdireksjon, ikke en ph.d. Seks år ved universitet og høgskole er nok i denne omgang. Jeg trenger tid utenfor disse rammene. Jeg vil fortsette å arbeide med de tre korene jeg har, og jeg har fått noen engasjementer i 2017 og i 2018, men når du driver med dette, spiller det ingen rolle hvor du bor. Du må reise uansett. Så vet jeg ikke hva jeg gjør videre. Kanskje et år i Russland for å lære språket flytende eller et år i Italia. Kanskje jeg blir værende her lenger, kanskje det dukker opp noen forespørsler og hvis de fine, så går jeg for det.

Noe kan han allerede fortelle om fremtidige oppdrag (noe er også hemmelig): Til neste år skal han ha en egen a cappella-konsert med Bayersk radiokor. Og allerede nå i juni skal han være assistent for dirigenten Bernhard Haitink i Mahlers 3. symfoni, med Bayers radios kor og symfoniorkester. – Det ser jeg virkelig frem til. Jeg skal forberede koret og Haitink skal dirigere, selvfølgelig. Vet ikke hva jeg skal forvente. Jeg prøver bare å forberede denne Mahlers 3. så godt jeg kan.

Ikke spesialisering

Som mange musikere sier også Yuval at det er akkurat den musikken han til enhver tid arbeider med, som er den musikken han liker best. Det har alltid vært sånn, sier han. Og han håper det kommer til å fortsette å være sånn. Hvis det bare går litt tid mellom hver gang han arbeider med et verk, opplever han at musikken gir ham noe nytt. – Jeg tror ikke jeg er typen som vil spesialisere meg på en viss musikk. Min drøm er å kunne gjøre så mye forskjellig som mulig. Jeg er åpen, så jeg håper jeg kan få erfare alle aspektene av dette faget.

Gjennom Dirigentenforum-programmet har Yuval Weinberg også fått erfaring med operakor, blant annet ved Semperoperaen i Dresden og ved Deutsche Oper Berlin, et arbeid som er «fullstendig annerledes» enn det han kjenner fra vokalensemblene, mener han.

– Man har aldri tid i et operahus, og dette influerer på alt. Jeg kan ikke ta kompliserte avgjørelser om hvordan det skal klinge. Som regel må du bare gå for det letteste eller det mest vanlige, for sangerne må memorere alt, og de har tre operaer de skal lære på en måned, så det er nesten umulig. Jeg tror ikke jeg skal bli kor-mester i et operahus, men det har sine sider, fordi du har en del mål å nå: Du må lære dem denne operaen, de må kunne den innen den og den dato, og de må kunne synge høyt nok, så folk kan høre dem. Og hvis du når de målene, kan du si ja, jeg nådde det og det. Jeg er veldig interessert i å dirigere opera, bare ikke akkurat nå.

Yuval vurderte en stund å bli sanger selv, men han ble alltid syk før konserten, og han innså snart at det ikke var det han ville. Men med sin lange bakgrunn fra kor, og gjennom sangtimer og studier har han opparbeidet stor vokal kunnskap og erfaring. Denne innsikten omsetter han på forskjellig måte, avhengig av om det er et amatørkor eller et profesjonelt kor han arbeider med.

– Amatører må du hjelpe. Bare måten du beveger deg på og uten at du sier noe, så puster de bedre, eller de puster i andre rom i kroppen, og klangen blir plutselig mye klarere. Noen ganger må du også hjelpe teknisk. Hjelpe dem å synge legato, for eksempel. Men når du arbeider med profesjonelle, trenger du ikke å fortelle dem hvordan de skal synge. Jeg tror aldri jeg vil kommentere noe som går direkte på teknikken deres. Det har med respekt å gjøre, for de vet bedre enn meg. Dette er deres profesjon. Jeg er ikke sanger, jeg hjelper dem bare til å nå et mål sammen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Yuval Weinberg_05_web.JPG

Tekst og musikk

Nesten all kormusikk har tekst og veien inn i musikken går via teksten, sier Yuval. Når han skal dirigere et nytt stykke han ikke kjenner, så lærer han seg teksten først. Hvis den er på et fremmed språk, finner han en venn som snakker det. De møtes eller han får tilsendt et opptak eller de tar et skypemøte. Så gjennomgår de alle ordene og Yuval ber dem om å være streng med ham. Så arbeider han med teksten til han kan den. Når han så skal begynne å lære musikken, er han i den samme situasjonen som komponisten var i da han begynte å komponere musikken, tenker Yuval. – Vi kjenner begge teksten, og har begge våre tanker om hva den betyr. Når komponisten skriver forte et sted jeg ville trodd det skulle være piano, forstår jeg kanskje hva han virkelig mente med teksten.

Mye av kor-litteraturen har religiøs tekst. Yuval Weinberg er ikke religiøs selv, forteller han. Han er jødisk fordi han ble født jødisk, men ingen i hans familie er religiøse.

– Jeg tror likevel det er mulig å være autentisk i uttrykket, selv om du ikke er troende. Det er mitt kompass. Det samme tenker jeg om koret: Noen tror på Gud, andre ikke. Det viktige i denne sammenheng er at du er tro mot det du synger. Og selvfølgelig respekterer jeg andre mennesker uavhengig av hva de tror på.

– Det er en kommunikasjon som går gjennom øynene og gjennom kroppen. Jeg elsker de opplevelsene.

Store opplevelser

Dirigenten Yuval har en estetisk, koreograferende fremtoning. De sorte og litt for korte skjorteermene fremhever de lange armene og de uttrykksfulle hendene. Han bruker ansiktet intenst, former munnen, gir impulser til pust og frasering og ikke minst; bruker øynene. Det kan skje at musikken tar ham så sterkt at han mister balansen.

– Det har skjedd. Ikke mange ganger. Noen få. Jeg følte meg plutselig svimmel, kanskje jeg tok inn for mye luft. Jeg følte at jeg kunne komme til å falle mens jeg dirigerte. Det skjedde for eksempel på den siste konserten jeg hadde med koret mitt i Berlin. Jeg er sikker på at koret også husker det. Det er en kommunikasjon som går gjennom øynene og gjennom kroppen. Jeg elsker de opplevelsene. Da jeg var yngre, var jeg alltid opptatt av dem og håpet de ville komme. Men de kommer aldri når du håper på dem. Du kan ikke skape dem. De bare oppstår noen ganger. Og når det skjer, er det fantastisk. Og når det ikke skjer, får du så mye annet flott, så mange andre flotte erfaringer. Du erfarer alt mulig i musikken.

Det verste som kan skje

– Hvis jeg føler at jeg ikke er godt nok forberedt eller har god nok kunnskap, kan jeg bli nervøs. Og hvis noen sangere er skeptiske til deg, må du arbeide mer for å vinne dem. Men det verste ville være hvis jeg følte at sangerne ikke ville følge meg. Da har jeg ikke noe der å gjøre. Det har aldri skjedd, men det kommer sikkert til å skje. Det er jeg redd for. Hvis det skjer, er det en bommert. Men slik er det.

– Det skjer noe i rommet når han begynner.

Det sier Grete Pedersen, veileder for Yuval Weinberg på hans masterstudium på Musikkhøgskolen. Hun har vært professor på fagområdet dirigering og korledelse siden 1996, og hun har vært kunstnerisk leder for Det Norske Solistkor siden 1990. Hun brukes jevnlig som gjestedirigent internasjonalt. 

– Han har en veldig nærhet til det musikalske forløpet og komposisjonsstrukturene, sier professoren. – Og han har lett for å tilegne seg nye partiturer. Som dirigent har han en naturlig autoritet, og har innsikt i det sosiale samspillet i en større gruppe som skal yte sammen. Han har allerede hatt en del arbeid i profesjonelle kor, og har fått en del gode tilbud om å gjøre ting når han er ferdig med studiet.  Han er også språkmektig, hvilket selvfølgelig er en fordel på kor-repertoar og generelt også i en internasjonal karriere. Han er av de som helt klart vil få mange jobbmuligheter. Så gjelder det bare for ham å finne de tingene som er viktig for ham og som er bra for hans neste steg videre. Det skal gå bra. 

Sist oppdatert: 19. april 2016