Solveig Slettahjell f Paal Audestad (2).jpg

Å få høre noe annet

Sjangre betyr lite når Oslo Strykekvartett slår seg sammen med med jazzsanger Solveig Slettahjell.

Hva forventer vi når vi går på konsert med en strykekvartett? Hvordan vil vi at det skal høres ut når vi ønsker å høre jazz? Crossover setter på prøve musikken og forventningene våre til musikken. Skjønnhet er ikke avgrensa til reine former – å få høre noe annet enn vi vil, kan tvert imot få oss til å høre bedre etter.

Oslo Strykekvartett har lang erfaring med å spille ting publikum ikke forventer. Nøkkelen til virksomheten ligger i gruppas cellist Øystein Sonstad. Ifølge hans kollega, fiolinist Geir Inge Lotsberg, har Sonstad en spesiell evne til å omarrangere av alt fra jazz- og poplåter til Tosca av Pucini og Griegs Peer Gynt musikk.

– Det finnes ingen hemninger, ingen begrensninger i Øysteins vilje til å tilrettelegge de forskjelligste typer musikk for strykekvartett. Det siste vi gjorde var «En vinterreise» av Schubert, nå i starten av september, sier Lotsberg.

Sjøl om Sonstad står for tilpasningene som kreves for å spille musikk utafor standard kvartettrepertoar, er sjangeroverskridelsen som sådan en bevisst strategi for musikerne i Oslo Strykekvartett.

– Det finnes ingen hemninger, ingen begrensninger i Øysteins vilje til å tilrettelegge de forskjelligste typer musikk for strykekvartett.

Geir Inge Lotsberg om Øystein Sonstad

– Både fordi det er gøy for oss å gjøre noe vi ikke er vant med, men kanskje spesielt fordi vi får en anledning til å overraske publikummet vårt. Vi har sett potensialet for å belyse strykekvartettmediet fra en litt annen synsvinkel. Det er utrolig befriende å spille Dave Brubeck som ekstranummer etter å ha framført en Ligeti-kvartett. En vinn-vinn-situasjon på alle måter, sier Lotsberg.

Oslo Strykekvartett. Foto: Andrej Grilc

Kasta seg ut i den klassiske musikken

Under kammermusikkuka 2019 ble forventningsbruddet systematiseres. Gjennom hele uka ble publikum invitert til ulike former for sjangereksperiment, samla under fanen «crossover». Oslo Strykekvartett inviterer til konsert med Solveig Slettahjell torsdag 7. november i Levinsalen ved Norges musikkhøgskole.

Ikke heller Slettahjell er fremmed for musikalsk leik og sjangeroverskridelser. For fire år siden framførte hun sangsyklusen «Dichterliebe» (1840) av Robert Schumann, rekomponert av Henrik Hellstenius, med Oslo-Filharmonien i Konserthuset. I anmeldelsene som fulgte, blei det blant annet kalt «en genistrek» at Hellstenius hadde hentet inn en jazzvokalist til å fortolke den nye versjonen av de romantiske liedene til Schumann. Slettahjell sjøl synes det var en sjokkarta opplevelse.

– Det sitter over hundre mann der som er grisegode alle sammen, ikke sant! Vanligvis jobber jeg et halvt år med et materiale. Denne gangen måtte jeg øve aleine inntil tre dager før konserten. Men sånn er det med et orkester. Man må lære seg stoffet og så kaste seg ut i det, sier hun.

Et annet talende eksempel er albumet som Slettahjell spilte inn med Vertavokvartetten, Poetisk tale (2016), hvor Øyvind Varkøy skreiv musikken og Kjetil Bjerkestrand arrangerte for strykerne. Tekstlig sett var prosjektet også en crossover, da låtene var tufta på dikt av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram.

– Å spille med Vartavokvartetten var helt fantastisk. Men det var avgjørende å ha med Kjetil på laget. Jeg tror det er vitalt at den som skal arrangere musikken for ensemblene har forståelse for begge leire. Slik at man unngår vekting, enten av den ene eller andre siden, sier Slettahjell.

Strykekvartetten får skryt

Jazzsangeren poengterer at samarbeid på tvers vante konstellasjoner kan være krevende. Musikere i ulike sjangre er vant til å jobbe med musikken på ganske forskjellige måter.

– Det er noen ganger litt vrient å treffe skikkelig med større ensembler, for min del. Å finne den riktige følelsen i uttrykket. Og dette er like vanskelig med storband som med større orkestre, når formen er såpass strengt definert. Men jeg har opplevd det før, at det fungerer veldig bra, sier Slettahjell.

Hun tenker seg om, før hun nikker bestemt.

– Kanskje særlig sammen med strykekvartetter. Mange av strykekvartettene har jobba seg så tett sammen at de kan greie å være i dialog med noe annet. Mindre ensembler er dessuten mer responsive, sier hun.

Lotsberg nøler ikke med å si seg enig i Slettahjells vurdering.

– For min egen del gir denne sjangerleiken en bekreftelse på hvor bra strykekvartett faktisk er, sier Lotsberg og smiler.

 

Sist oppdatert: 1. november 2019