Jens Harald Bratlie liten

Bratlie 50 år etter

Det er 50 år siden Jens Harald Bratlies debutkonsert i Universitetets aula. Her forteller han om verkene han spiller på jubileumskonserten 6. oktober.

Etter godt og vel 60 år på pianokrakken er det i alle fall én ting som er blitt klart: Musikken er alltid større enn meg selv, det er ikke jeg som tolker den – det er musikken som fanger meg og løfter meg inn i et mye større rom. Helt fra barndommen har jeg hatt opplevelser av å kjenne på musikkens krefter.

Forståelsen og oversikten har alltid fulgt etter – noen ganger langt etter. Men ved et 50-års jubileum må det vel være lov å si at intellektet har tatt igjen intuisjonen, og at de gjennomreflekterte tolkningene har overtatt? I så fall ville det være lite å feire!

«Jo mer jeg vet, desto mer vet jeg hvor lite jeg vet», var det en som sa. Å la musikken alltid fange og løfte meg er betingelsen for å kunne bygge videre på den forståelsen jeg har nå. Og i den prosessen er det godt å kunne ta med seg Beethovens ord om at «å spille gale toner er ubetydelig, men å spille uten pasjon er utilgivelig.»

Det er et stort privilegium å ha fått anledning til å spille mange hundre konserter både som solist og kammermusiker. Det er i formidlingen og gjenskapingen man gjør de største fremskritt og erkjennelser. Og samarbeid med andre musikere er ofte spesielt givende. For meg har det hittil 40-årige samspillet i Oslo trio med Stig Nilsson og Aage Kvalbein vært av uvurderlig betydning – en sann kilde til utvikling og inspirasjon.

Formidling og gjenskaping foregår i høyeste grad også gjennom undervisning. I hele mitt voksne liv har jeg hatt undervisning i piano og kammermusikk som en base, og det har i stor grad formet meg som musiker. Jeg er veldig takknemlig for den plattformen Norges musikkhøgskole har gitt meg - hittil i 42 år.

Beethoven har en nesten ufattelig indre logikk i sine verk, men det var hans grensesprengende uttrykksvilje og behov som var årsak til at for eksempel ingen av de 32 sonatene for klaver ligner på hverandre – verken i form eller uttrykk. De er som store rom med åpning ut mot noe enda større – utenfor fatteevnen. Kanskje har ingen komponist loddet dypere i menneskesinnet. Med dette som bakgrunn har jeg valgt å se «Appassionata» i en sammenheng som for meg gir et meningsfylt perspektiv: Bønnen «Ich ruf ' zu Dir» av Bach fører meg rett inn i Beethovens drama - og Messiaens lovprisning fortsetter der Beethovens kamp ender.

Da jeg som åtteåring kom til pianisten Hans Solum, var det som en helt ny verden åpnet seg. Han lærte meg å øve - ikke bare hvordan, men også hvorfor. Det var mitt første steg mot å forstå sammenhengen mellom kropp, armer, fingre og musikk. Konsertens Chopin-stykker er til minne om en som gjorde en stor forskjell i en guttunges piano-tilværelse.

Om Beethovens sonate er et psykologisk drama, er Liszts sonate som et levd liv. Verket er bygget på noen få motiver som presenteres først. Disse gjennomsyrer hele sonaten i et stort mangfold av varianter. Det blir som en reise gjennom tid og rom, alltid med de samme motivene vevet inn – et livsløp i alle dets faser, bundet sammen og farget av grunnleggende livsholdninger.

Couperins lille stykke er som en munter velkommen. Tittelen er et lite mysterium, men med litt velvillighet kan man oversette det med et urverk – som et minne om tiden som er gått – og som kommer.

Jens Harald Bratlie spiller sin jubileumskonsert 6. oktober kl. 19:30.

Tekst: Jens Harald Bratlie

Sist oppdatert: 5. oktober 2015