Tolke-musikk-boka.jpg

Fra tekst til tone

Teknikk trumfer ofte tolkning i klassisk sang og -instrumentalundervisning, ifølge Morten Carlsen og Henrik Holm. Med boken «Å tolke musikk» ønsker de å åpne opp for større refleksjon rundt noteteksten.

– En teori for hva det vil si å tolke en musikalsk tekst med konkrete verktøy har jeg savnet i lang tid. 

Morten Carlsen, professor i bratsj ved Norges musikkhøgskole (NMH), har lang fartstid som utøver, mentor og foreleser i både inn- og utland. Han vet godt at å mestre et instrument på høyt nivå innenfor den klassiske tradisjonen er et krevende håndverk i seg selv, men opplever at teknikken ofte går på bekostning av selve musikken.

– Jeg hører fortsatt, som jeg selv ble fortalt da jeg studerte i Wien, at først må du beherske instrumentet, så kan du koste på deg å lage musikk. Det mener jeg er helt feil metodikk. Det er dessuten svært mange som aldri kommer dit hen at de behersker instrumentet tilfredsstillende nok i lærerens øyne. Da driver man med død materie.

I boken «Å tolke musikk» har Carlsen og filosof Henrik Holm skrevet om veien fra notetekst til publikum, og hvilke spørsmål ferden kan og bør innebære for en utøver. Samarbeidet har sitt utspring i en felles kjærlighet for Johannes Brahms.

– Det var spennende for meg som filosof å høre hva han som utøver og underviser av denne musikken tenkte om hvordan Brahms’ musikk skal bli spilt. Vi følte vel at det var visse ting som resonnerte hos oss begge, sier Holm.

«Hvis man ikke har noe å si, er det likegyldig om man er god til å si det!»

(Carlsen og Holm, 2017, s. 96).

«Å tolke musikk» ble utgitt på Universitetsforlaget sommeren 2017. I boken knyttes forståelsen av musikk opp mot filosofi og litteratur, med hermeneutikk – læren om fortolkning av tekster – som forklarende redskap.

– Å tolke en tekst og å tolke en notetekst har en viss korrespondanse, forklarer Holm.

– For det første må man ha en filologisk kunnskap om noteteksten. Historisk overføringspraksis er viktig bakgrunnskunnskap, men den er ikke utslagsgivende for hvordan du som interpret skal spille et verk. Der kommer den subjektive tilegnelsen inn. I filosofisk hermeneutikk har man alltid prøvd å binde disse to tankene sammen, og jeg tror det er viktig at musikkstudenter og musikklærere får i gang en prosess mellom en filologisk kunnskap om noteteksten og en subjektiv tilegnelse av uttrykket i teksten.

De to forfatterne illustrerer utøverens posisjon i møte med et musikalsk verk gjennom «musikerens hermeneutiske sirkel» – et åttetall, hvor den ene sirkelen indikerer notetekst og den andre klang.

– I midten står du som utøver og balanserer teksten, dens verdighet og ansvaret den gir deg på ene siden, og den klanglige og håndverklige realiseringen på den andre, forklarer Carlsen.

Portrettbilde av Henrik Holm og Morten Carlsen
Henrik Holm og Morten Carlsen

«I alle fall frem til Beethovens tid var det i mange tilfeller slett ikke meningen at en fremføring skulle følge noteteksten slavisk»

(ibid, s. 44).

Terskelen for å finne sin egen stemme i en lang, ærverdig og allerede opptråkket klassisk musikktradisjon kan gjerne oppleves høy og vanskelig for mange utøvere. At tolkning av musikk lenge har vært nedvurdert innenfor klassisk sang og -instrumentalundervisning skyldes flere aspekter, ifølge de to forfatterne. I boken nevnes årsaker som overdrevent fokus på teknisk perfeksjon, overvurdering av tradisjoner, manglende intellektuell nysgjerrighet og fokus på en korrekt historisk fremføring.

– Tradisjonen vi er opplært i oppleves i dag som veldig smal. Men det viser seg at man for 100 år siden spilte Brahms’ musikk ganske annerledes, sjokkerende annerledes. Dermed har tradisjonen vår en vaklende gyldighet. Det åpner et enormt felt av valgmuligheter, sier Carlsen.

Han nynner en frase, poengterer hvordan ulike tilhørere antageligvis ville notert den forskjellig, og illustrerer slik hvordan det man betrakter som gitte parametre – alt fra piano til crescendo og noteverdier – er musikalske bestanddeler med rom for tolkning. Å gi seg i kast med en notetekst betyr også å gå i dialog med komponisten – en konkret dialog hvis komponisten er tilgjengelig, eller hvor det motsatte er tilfellet, en fiktiv hermeneutisk dialog basert på tilgjengelige skriftlige kilder. Evnen til å se og reflekterer rundt selve noteteksten vil kunne lede utøveren mot fruktbare spørsmål som gjør at vedkommende via et instrument kan formidle en klang med mening, ifølge Carlsen.

– Men man skal kunne høre det du kommer frem til. Det kan være interessant å vite mye, men hvis det ikke nedfeller seg i klang er det kunstnerisk uviktig.

«Teknisk perfeksjon går fort på bekostning av spontanitet og risiko og gir en forutsigbar gjengivelse blottet for personlighet»

(ibid, s. 13).

Som klassisk utøver er øving en stor del av hverdagen, et aspekt viet et eget kapittel i boken. Ifølge forfatterne omfatter øving mer enn bare instrumentet, øving handler også om å utforske musikken og ikke minst en selv. En utøvers fremførelse av et verk kan være perfekt spilt, men uten å berøre, mens en annens tolkning av samme stykke kan bergta. Det er ofte den musikalske interpretasjonen som utgjør forskjellen, ifølge Holm.

– Problemet er at man tenker på det å spille som en prestasjon. Man kan høre en stor interpret spille i en konsertsal, hvor mange i publikum mener at dette var en prestasjon, akkurat som en sportsutøver gjør en mesterlig prestasjon. Det er en totalt misforstått måte å tenke det vi kaller væren i musikken på. Det slo meg veldig med Grigory Sokolov – han er seg selv på scenen, han gjør det han lever for, det er så naturlig. Selvfølgelig krever det mye for å kommer dit, men det er overhodet ikke snakk om en prestasjon som sådan. Hvis man bare kunne avmytologisere denne tanken litt, om at det er noe sportslig. Væren i musikken er noe mer enn bare å prestere noe.

Ifølge Carlsen og Holm blir en musikalsk tolkning sannsynligvis best «når du elsker den musikken du spiller». Som solist kan man etterstrebe dette, men hva med orkestermusikere som tildeles et repertoar uavhengig av personlig smak? Hvordan kan de forholde seg til tolkningsverktøyene beskrevet i boken?

– Mitt hjertesukk er at jeg ikke vet om de kan det under dagens rammer, sier Carlsen.

– I dag er dirigenter riktignok mindre autoritære enn de var for noen tiår siden, og den oppsøkende virksomheten, som for mange orkestre har blitt viktig for å nå nye publikum, utfordrer det individuelle initiativet hos enkeltmusikeren i større grad. Men strukturen i symfoniorkestrene er en noe stivnet og hierarkisk kultur, man vet alltid hvem som leder og hvem som mottar beskjeder. Jeg tror dette kan løses opp i, og jeg tror også at man i stor grad kan unnvære dirigenter etter hvert. Men man ville trenge et bind to når det gjelder det å spille sammen med andre – hvilke kompromisser du bør og ikke bør gjøre, og på hvilken måte kompromisser kan inngå i en høyere enhet slik at summen blir mer enn det de enkelte tenker.

«Hvordan vi snakker om musikken, trenger språk»

(ibid, s. 115).

«Å tolke musikk» er først og fremst rettet mot utøvere og utøverlærere, ikke teoretikere. Likevel var det kun to utøvere ved de ulike læringsinstitusjonene rundt omkring i landet som benyttet seg av tilbudet om å bestille et vurderingseksemplar av boken i forkant av lanseringen, forteller Carlsen. Han er ikke overrasket.

– Den klassiske utdanningstradisjonen er kanskje ikke bare ulitterær, men til og med antilitterær. Jeg opplever studentene generelt som svært intelligente, det er ikke evnen til å tilegne seg interessant kunnskap det skorter på. Men i utdanningstradisjonen har man en mistro til teoretisering.

Tilbakemeldingene fra utøverne som har lest boken har til gjengjeld vært svært positive, opplyser Holm.

– Det er et potensiale der. Vi har startet en liten, beskjeden snøball, som kan rulle og bli noe mer.

Bilde fra boklanseringen

 

Sist oppdatert: 23. oktober 2017