Hovedbilde

Full av Liv

– Det er vanskelig å gi seg med musikk hvis man ikke må, sier 82 år gamle Liv Glaser. Pianisten og pedagogen ble nylig utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv.

– Du ser på beina at hun er en yngre madam, smiler Liv Glaser, peker på C. Bechsteins svarte klaver fra 1911, det mest moderne av de fem «madamene» på hammerklaverrommet i kjelleren på Norges musikkhøgskole (NMH).

Havanna, som rommet kalles, er lekeplassen til den 82 år gamle pianisten og pedagogen. Glaser spretter entusiastisk fra det ene instrumentet til det andre, demonstrerer hvor definert Brahms’ tette bassakkorder låter i pianissimo på A. Graffs originale hammerklaver fra 1825; hvordan fingerpedal fungerer på kopien av Mozarts klaver fra rundt 1790, laget på modell etter Anton Walter. Hun spiller og forklarer, ler og gestikulerer.

– Du vet, da jeg kom til Frankrike kunne jeg ikke så godt fransk, så da brukte jeg kroppsspråket desto mer. «Vi som trodde nordmenn var så stive», sa de da!

Hun ler igjen, det smitter. Liv. At hun lever opp til navnet som musikerforeldrene Ernst Glaser og Kari Marie Aarvold ga henne skal være sikkert.

– Man blir eldre, tregere og får litt vondt i leddene, men da er det desto viktigere å trene.

Hun har forlatt pianokrakken til fordel for en stol, trommer med fingrene på bordet foran seg.

– Å spille er fantastisk trening for leddene.

Kongelig musiker

Glaser ble nylig utnevnt som Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Et langt liv i musikken, som siden den profesjonelle debuten i 1960 har rommet flittig turnering og undervisning i både inn- og utland, feires med overrekkelse av dekorasjonen i en egen seremoni på NMH mandag 30. april. Utmerkelsen får hun «for sin fremragende innsats for norsk musikkliv» skriver slottet på sine hjemmesider. Hovedpersonen selv rister litt på hodet, tydelig ærbødig.

– Det betyr at jeg kanskje har gjort noe i mitt liv, selv om jeg synes det er litt ufattelig. Jeg har jo bare sittet og øvet! Men jeg har vært mye ute og reist og presentert norsk musikk, så jeg føler jeg har gjort en del for Norge på den måten.

Det er ikke første gangen Glaser får en utnevnelse fra kongen. I 1965 mottok hun Kongens fortjenestemedalje i gull, og ble like etter med kong Olav på hans offisielle reise til Iran og Thailand som kongelig musiker.

– Jeg dro rundt til skoler i Bangkok og presenterte norsk musikk, og jeg spilte Grieg på de offisielle middagene til kong Olav. Og som kongelig pianist måtte jeg ha en medalje.

Turen var fantastisk, minnes hun, men litt stress. Særlig når det kom til hvordan hun skulle tiltale de kongelige. Skulle hun neie eller si «deres majestet», hva var rett, hva var galt …

– Etiketten var mer strevsomt enn spillingen. Ved klaveret kunne jeg slappe av og føle meg trygg.

Med blikket fremover

Når man får en utmerkelse for sin innsats for norsk musikkliv er det kanskje naturlig å tenke tilbake – på møtet med Sir John Barbirolli, for eksempel, som dirigerte da hun var solist med Oslo-Filharmonien og som inviterte henne til å spille tre konserter med berømte Hallé Orchestra i Manchester. Eller på studietiden i Paris hvor hun blant annet studerte Ravel og andre franske komponister med professor Vlado Perlemuter, som hadde gjennomgått alle Ravels verker med Ravel selv.

Det mangler ikke på høydepunkter i den snart 60 år lange karrieren, men Glaser ser først og fremst fremover. Snart 10 år etter at hun offisielt gikk av med pensjon underviser hun fortsatt timer ved NMH. Til høsten drar hun til Sibelius-akademiet i Finland for å holde foredrag og mesterklasser, noe hun også har gjort flere ganger tidligere. Før den tid skal hun til Festspillene i Bergen og fremføre repertoar av Mozart og Grieg sammen med sopran Ann-Helen Moen. De to planlegger også en plateinnspilling av Mozart-lieder i løpet av året. I tillegg spiller hun konserter sammen med lillebror og cellist Ernst Simon Glaser.

– Det er vanskelig å gi seg med musikk hvis man ikke må det, konstaterer hun.

Inspirasjon av tradisjon

På 90-tallet fordypet Glaser seg i det historiske hammerklaveret, noe som blant annet resulterte i fem Mozart-plater, tre spilt på instrumentet de opprinnelig ble skrevet for. Forskningen på historisk oppføringspraksis brakte henne til Østerrike og Amerika, hvor hun fikk undervisning av professor Malcolm Bilson ved Cornell University. Ved å utforske den klassiske musikkarven på historiske klaver oppdaget hun nye aspekter både i det som var notert og det som ikke stod skrevet i notetekstene. Hun fikk en ny giv, sier hun, fant nye veier inn i musikken og har siden utelukkende gjort innspillinger på historiske klaver.

– På 1800-tallet brukte de pedal slik strykere i den tiden brukte vibrato, når det var en spesiell effekt de ville ha frem, et høydepunkt eller en harmoni. De trykket ikke ned pedalen på hver tone som i dag. Pedalfoten må ikke være knyttet til hånden, men til øret. Det er noe der.

Glaser gløder når hun forteller hvordan hammerklaveret i kombinasjon med kunnskap om gamle lærebøker, komponistenes korrespondanser og annen litteratur setter den klassiske musikken i et nytt lys. Hun minnes samtidig Chopin-jubileet i 1999 hvor pianister som Martha Argerich og Garrick Olsson spilte på et restaurert originalklaver fra den polske komponistens tid.

– De spilte på det som om de skulle spilt på et moderne klaver. Det var noe nytt i klangen fra selve instrumentet naturligvis, men ikke i interpretasjonen. Det var litt rart, jeg trodde og håpet at vi skulle få en fornyet tolkning av Chopin.

Hun er klar over at mange kanskje ikke er så ivrige etter å forholde seg til gamle lærebøkers regelrytteri, men minner om at det finnes ingen regler uten unntak.

– I vår tid skal liksom friheten være ubegrenset, men har man en ramme er man mye friere, mener jeg. I stedet for bare å gå til YouTube og høre hvordan andre utøvere spiller et stykke er det bedre å utforske notebildet og begynne å lure. Hva er det komponisten har notert som vi ikke forstår? Og forstår vi det som er notert? Hva er det i notasjonen som vi ikke uttrykker? Det ligger en del spennende spørsmål der.

Hender

Et Bechstein-klaver med pene ben.

En roligere stil

I en lydmessig forsterket tid hvor de fleste går med høretelefoner og man «deler ut ørepropper på akustisk jazzkonsert», setter Glaser pris på tonen i hammerklaveret, som i de store konsertsalene låter nokså svakt.

– Det synes jeg er fint, da må publikum til gjengjeld låne sine ører, de må være aktivt med. På nyere klaverer er det moderne å ha lokket helt oppe for å få en åpen klang. Da må man være forsiktig så man ikke overdøver medspillerne når man fremfører kammermusikk. På et hammerklaver kan du bråke alt du vil, balansen er der uansett.

Store bevegelser har ingen effekt på et hammerklaver, forklarer Glaser. Tvert imot, det kan ødelegge, instrumentet er så lettspilt at du fort kan komme borti andre tangenter om du bruker armer og kropp for mye.

– Som en konsekvens synes jeg at jeg har blitt mer kjent med spilleapparatet mitt. På mange måter har jeg endret spillestil. Når jeg kommer tilbake til det moderne klaveret tar jeg med meg mye av dette, jeg sitter blant annet mye roligere. Jeg er heller ikke redd for å spille langsomt lenger. Mange unge musikere er redde for det, jeg var nok også slik en gang. Nå synes jeg at det å fylle en langsom sats er en fin og givende utfordring.

Et behov i vår tid

Fremover skal flere av Mozarts klaverkonserter øves inn, Beethoven blir hun «aldri ferdig med» og Brahms er «min veldig gode venn» som hun godt kunne tenke seg å bli enda bedre kjent med, særlig hans tidlige opus. Som pedagog er hun opptatt av å formidle denne nysgjerrigheten i musikken uten å ty til ironi eller strenge fremgangsmåter, fremtoninger hun opplevde som demotiverende da hun selv var student.

– Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal bruke ironi i undervisningen, det håper jeg at jeg har holdt. Jeg vil at studenten skal kunne gå fra en time med lyst til å utforske og øve. Man kan snakke i farger eller si, ah, der kom det en blomst opp på den harmonien. Med en gang man får et bilde av noe så åpner klangfantasien seg, og når man åpner for det kreative blir man så glad. Jeg tror det er veldig viktig i vår tid, hvor så mye går på maskiner og digitalisering – at man leverer noe akustisk, noe levende, noe som kan gi glede både til en selv og til andre.

Liv Glaser rygg

Sist oppdatert: 30. april 2018