hiphop student.jpg

Hiphop på timeplanen

For mange barn og unge er hiphop en stor del av hverdagen. Da er det viktig at de som skal ut i læreryrket også har kunnskap om sjangeren, ifølge John Vinge, førsteamanuensis i musikkpedagogikk.

I et klasserom på Norges musikkhøgskole (NMH) har 12 studenter fra tredje trinn på Kandidatstudiet i musikkpedagogikk tatt plass bak pulter plassert i hesteskoformasjon. Det er torsdag morgen, hodene er vendt mot tavlen, og undervisningssettingen er på mange måter forutsigbar – med unntak av dagens foreleser. For første gang i skolens historie står hiphop på timeplanen, og i løpet av fire workshops skal Martin Ahzami Raknerud, bedre kjent som Don Martin, gi pedagogikkstudenter på huset en innføring i sjangeren. 

Rapperen er raskt ute med å plassere seg selv i forhold til menigheten:

– Jeg er den minst kvalifiserte personen til å stå her og prate om musikk, konstaterer han, retter litt på capsen.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Raknerud har riktignok ikke brukt år på å perfeksjonere et instrument innenfor klassisk musikk eller jazz på samme måte som resten av rommet, men han er for veteran i det norske hiphop-miljøet å regne. Sammen med Elling og Aslak Borgersrud startet han rapgruppen Gatas Parlament tidlig på 90-tallet, og soloplatedebuten på norsk fra 2013, «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt», sikret ham en Spellemannpris. Han har vunnet flere tekstpriser, gjort seg bemerket som både radiomann og skribent, og er godt over middels interessert i alt som har med hiphop å gjøre. Med egne ord, en ekte «rapnerd».

Fra gateplan til forelesningssal

– Så, hva må til for at noe skal være rap?

Don Martin skuer utover klassen. «Flow», sier en. «Time», sier en annen. «Tekst», «rytme». Rapperen rister litt på hodet mens han noterer på tavlen.

– Dere er musikkstudenter, ass. Det er enda enklere. Ingen? Rim! Rap må rime.

Gjesteforeleseren legger ut om enderim og stavelser, streker og forklarer. Tar for seg hiphopens opprinnelse i Bronx på slutten av 70-tallet, og forteller engasjert hvordan jamaicanske DJ Kool Herc tok battle-mentaliteten fra Kingston med seg til New York, og ved hjelp av to platespillere forlenget instrumentalpartier og la til rette for loops. Rap er en gatesjanger, forteller han, en ventil for frustrasjonen som vokste frem i fattige strøk, hvor man i mangel på instrumenter laget musikk av andres innspillinger gjennom sampling. Underveis ramser han opp kjente navn som har vært viktige for utviklingen av hiphop, fra The Sugarhill Gang via Run-DMC til Nas og Eminem. 

Grunnlag for forståelse

– En viktig del av å forstå noe er å forstå historien, forteller Don Martin i pausen, på vei ned i kantina. Med tre timers undervisning trenger han en brødskive for å holde energien oppe.

Han er ikke her for å lære folk og rappe, sier han, tviler på om det i det hele tatt lar seg gjøre i en skolesituasjon. De språklige strukturene han gikk gjennom med studentene i første del av seminaret, og som ligger til grunn for de fleste raptekster, er noe de færreste rappere selv er klar over at de gjør – rap handler om prøving, feiling og en innebygd forståelse. Men kunnskap om alt dette er nyttig for pedagogikkstudentene på NMH, tror han.

don martin i heisen.jpg

– Jeg håper folk sitter igjen med en større forståelse for sjangerens historie og form, men også med en forståelse for hvem som tiltrekkes rap og hvordan du skal approache dem. Ironisk nok er rap en ting som ikke nødvendigvis kan læres bort, og ofte er folka som gjerne vil rappe de som ikke nødvendigvis lærer musikk på en organisert måte. Eller sånne som meg, som ikke fungerer på skolen i det hele tatt.

Tidligere på dagen har Don Martin fortalt om Ivar, musikklæreren han hadde i 8. klasse. Ivar kom bort en dag, lurte på om han kunne få låne ei skive av N.W.A. av ham. Det skulle ta 15 år før Don Martin skjønte at musikklæreren ikke nødvendigvis hadde sittet hjemme og nilyttet til de amerikanske gangsterrapperne i Niggaz Wit Attitude.

– Men han anerkjente at det jeg brydde meg om hadde en verdi. Det gjorde at jeg fikk respekt for ham. Folk som går her er flinke musikere, de har utdanning og forståelse, det er dritfett. Men mange av folkene de vil møte kommer ikke fra samme opplevelsen. Å ha noen verktøy for å også kunne nå de kidsa tror jeg er nyttig.

Hiphop på kroppen

Praktisk erfaring er en nøkkel til forståelse, ifølge Don Martin, noe andre del av workshopen adresserer. Oppgaven er som følger: Skriv et cypher-vers hvor du presenterer deg selv og stedet du kommer fra.

– Språk er identitet, bruk språket som er ditt eget. Skriv deg, dine tanker, din virkelighet, råder eksperten, og snurrer i gang Lyderia på prosjektor, musikkopplæringsprogrammet han var med på å utvikle i samarbeid med Rikskonsertene for noen år tilbake.

Gjennom små videoklipp gir Don Martin på skjermen en kjapp innføring i hvordan man skriver en hiphop-tekst, før Don Martin i rommet setter på en sløy beat over anlegget. Hoder begynner å dabbe, penner settes til papir. Enkelte av studentene gliser, utveksler notater, ler høyt. Minuttene går, det er tid for fremføring.

En viktig vei inn

Studentene er ikke vanskelige å be. De «flower som Coltrane» og «tar snart over Oslo» på alle mulige dialekter. Marthe Amalie Dalene Wærnes (22) og Sean Bell (23) er begge forankret i klassisk musikk, men nøler ikke med å kaste seg utpå av den grunn. Slik må det nesten være hvis man har tenkt seg ut i læreryrket, mener Dalene Wærnes.

– Hvis jeg er nervøs, eller gir uttrykk for at noe er litt skummelt når jeg står foran en klasse og skal undervise, så blir det fort veldig skummelt. Det er viktig at jeg har en holdning om at dette går fint, det er ikke så farlig, sier akkordeonisten.

studentene rapper.jpg

Verken Dalene Wærnes eller kontratenor Bell har erfaring med hiphop annet enn som lyttere, men de er ikke i tvil om at sjangeren er et nødvendig innslag på både sin egen og sine fremtidige elevers timeplan.

– I en pedagogisk sammenheng syns jeg kanskje fokuset Martin har er det fineste, om at når du skal skrive noe så skal du skrive ut ifra deg selv. Det er det som har formet hiphop-historien, som har ført til innovasjon og stor utvikling, at folk er kreative og skriver om sin bakgrunn. Det kan man bruke som et positivt verktøy for undervisning. Med en gang barna får et eierskap til noe er de lettere å engasjere, sier Bell.

Som studenter på Kandidatstudiet i musikkpedagogikk er de innom alt fra latinsk- og afrikansk musikk til pop og rock. Læreplanen indikerer på den måten at bred sjangerkunnskap er viktig i møte med ulike elever og situasjoner, og både Dalene Wærnes og Bell trekker frem hiphop som en essensiell bit av det musikalske landskapet.

– Hiphop er populært blant mange unge, og ofte på en negativ måte. Det handler om opposisjon, verdier som kan være problematiske og som ungdommer driver og tester. Har man kjenneskap til sjangeren kan man håndtere slike situasjoner mye bedre. Man kan også bruke hiphop som et element for å snakke om andre musikksjangere, soul for eksempel. Med litt kunnskap kan man sette det i en sammenheng, sier Bell.

Som lærer er det lett at man vektlegger sjangerne man selv har et tett forhold til, men det er viktig å ikke overse musikken som kanskje er nærmere elevenes egen musikkhverdag, mener Dalene Wærnes.

– Det er fort gjort at jeg, som kommer fra en klassisk bakgrunn, har lettere for å presentere barna for klassisk musikk, og kanskje litt jazz, det har jeg også litt kunnskap om. Men hiphop kan kombineres med musisering, lytting og komponering, eller med norskfaget med tanke på å skrive tekster. Elever lærer om diktskriving, og det er en direkte link mellom dikt og rap.

Skolens «plikt» å løfte frem hiphop

John Vinge, førsteamanuensis ved fagseksjon for musikkpedagogikk og musikkterapi, er en av pådriverne bak å sette hiphop på timeplanen. Han følger engasjert med gjennom hele workshopen, og demonstrerer energisk hvordan «Doktor Vinge er i huset for å spytte» når raptekstene fremføres. Han gliser, delvis av seg selv, delvis over dagen så langt. Don Martin og studentene har forsvunnet hver til sitt, og initiativtakeren er tydelig fornøyd med formiddagens forløp.

– Det finnes flust av rappere som formidler misogyne, dop- og voldsforherligende synspunkter, men det finnes selvsagt også andre alternativer. Jeg har hørt mye på hiphop opp gjennom og må innrømme, barnslig som jeg er, at jeg synes det blir gøyere jo drøyere det er. Men samtidig er jeg voksen og evner å se leken med roller og utforskningen av ulike identiteter, som ofte kan ligge til grunn for disse tekstene.

– Barn og unge har nødvendigvis ikke utviklet verktøyene som skal til for å se bak de konkrete ordene. Drøyheten du her nevner, hvordan plasserer du den rent pedagogisk?

– Noe av det viktigste man gjør som pedagog, enten det er i skolen eller som foreldre, er å gi ungene et godt ordforråd som styrer tanken, slik at de skjønner hva ordene vi bruker formidler. Hiphop-kulturen er sterkt representert i dag, det er dette ungene hører på, og da er det nærmest skolens plikt å løfte det opp og snakke om det. Vi skal oppdra barn til å bli kritiske, reflekterende og frie samfunnsborgere, det er skolens fremste mandat. Da må man kunne forholde seg til alle mulige påvirkninger, se bak ordene og diskutere om det er greit eller ikke. Som lærer må man også kunne si klart ifra om noe ikke er greit, og da handler det jo om å kunne presentere alternativer.

«All musikk og kultur er et uttrykk for noe man kan diskutere og lære noe av, også hiphop», oppsummerer Vinge på slutten av workshopen. Å invitere Don Martin inn i undervisningen ser han på som et viktig ledd i å utvide horisonten til pedagogikkstudentene.

– Det handler om å se et uttrykksbehov hos alle elever, ikke bare de som spiller fiolin, går i skolekorpset eller synger i skolekoret. Det handler om å åpne opp for og likestille musikkulturer, si at det er en kultur der ute som ikke er inkludert i skoleverket eller i kulturskolen, og heller ikke i høyere utdanning. Disse kampene har man tatt når det gjelder andre sjangere tidligere, for jazz, rytmisk musikk og folkemusikk. Norges musikkhøgskole har tradisjonelt sett vært en utdanningsinstitusjon for den klassisk europeiske kunstmusikken. Sånn sett handler det om å gi anerkjennelse og respekt til marginaliserte musikksjangere.

– Handler det også om NMHs fremtidige profil? Om å speile et musikkmiljø og en bransje i endring?

– På jazzlinjen kommer man gjerne inn fordi man er flink til å spille standardlåter, selv om det ikke nødvendigvis er det man holder på med. Det skjer mange studentinitiativer her som er med på å pushe musikken fremover. Det er litt vår rolle som lærere å holde på tradisjoner. Vi har noe viktig å lære bort, en systematisert kunnskap som vi kan og skal formidle, og som står i pensumbøkene. Hiphop gjør ikke det, men det er ingen grunn til å ikke pushe det.

Hittil er det studenter fra Praktisk-pedagogisk utdanning, Kandidatstudiet i musikkpedagogikk og Musikk 1, videreutdanningskurs for lærere i grunnskolen, som har fått innføring i hiphop av Don Martin. Men Vinge ser ikke bort ifra at det er flere på huset som kunne hatt god nytte av opplegget. Å bruke rap som et middel for å trå ut av komfortsonen innenfor skolens trygge rammer tror han kan være en god øvelse også for studenter på utøverutdanning, som kanskje sliter med sceneangst. Og i tillegg til å ha gitt pedagogikkstudentene nyttige redskaper i møte med fremtidige elever, håper han også at de selv sitter igjen med respekt for sjangeren.

– Jeg håper de tar med seg at kommersiell musikk, og i dette tilfellet en veldig populær sjanger, har kunstneriske kvaliteter – at de kreative prosessene som rappere jobber med er ganske analoge med hvordan de selv jobber med sine instrumenter.

don martin.jpg

Sist oppdatert: 14. november 2017