Kunst på Tvers Erik Dæhlin

Kunst på tvers

I sitt kunstneriske utviklingsarbeid skal komponist og regissør Erik Dæhlin forske frem en nyskapende, intermedial kompositorisk metode.
Målet? En bedre og klokere kunst.

Erik Dæhlin hilser mens han snurrer av seg skjerfet og bestiller en kopp kaffe i kafeen på Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika. Komponisten og scenekunstneren har så vidt rukket å fordøye gårsdagens premiere på Her på operahusets Scene 2, og det er kun få timer til neste visning. Forestillingen er utviklet i samarbeid med sanger og danser Silje Aker Johnsen, og ble første gang vist på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) for et år tilbake. Men den satt bedre denne gangen, ifølge Dæhlin. 

– Da vi satte opp Her i fjor ble det litt for selvsentrert, synes jeg. Det er viktig at man som publikum føler at det er rom for en, at man blir møtt. Relevansen som kan oppstå i det møtet tror jeg vi fikk til i større grad nå enn sist, det er jeg happy for.

Her, vist på operaen 14. og 15. februar 2018, er en del av Dæhlins kunstneriske utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole (NHM), et stipendiat påbegynt høsten 2016. Forskningen er en videreføring av Dæhlins arbeid innenfor instrumental- og musikkteatersjangrene, hvor han i flere år har jobbet frem hybride kunstverk bestående av lydlige, visuelle og tekstlige elementer. Under tittelen Shared Space – Composing in the Field of a Relational, Processual and Intermedial Practice ønsker han å konkretisere og utforske sin egen rolle som komponist i samarbeidsprosesser med ulike utøvere. Med utgangspunkt i eierskap, investering, søken og risiko vil han undersøke hvordan utøveren kan påvirke den kunstneriske prosessen. Begrepet shared space relateres til utviklingen, men også fremføringen, av det kunstneriske resultatet. 

– Shared space, det samrommet, er ekstremt viktig. Faren er, i alle fall innenfor samtidsmusikken, at man glemmer det helt. Da er det bare å stryke det, det er ikke noe poeng. 

Det overordnede målet med forskningen er «å lage bedre og klokere kunst».

– Hva er det man skal strukturere og se på som viktige bestanddeler? Det er det jeg jobber med nå. Jeg er nysgjerrig på hvordan rollen som komponist og regissør fungerer for meg. I Her styrer jeg lyden fra siden, det betyr at jeg ikke alltid kan se hva som foregår på scenen. I forberedelsene til forestillingen har jeg tenkt mye på hvordan man som utøver eller regissør bruker én sans mye, man ser. Når man ikke kan se bruker man andre sanser. Hvilke konsekvenser får det for valgene man tar, språket man bruker, og hvordan man responderer på hverandre? Det er kjempeinteressant

Rollene i det skapende

Dæhlin er utdannet slagverker ved konservatoriet i Tromsø og har studert komposisjon ved NMH med blant annet Henrik Hellstenius, Asbjørn Schaathun og Olav Anton Thommessen. Som komponist har han vært aktiv siden 1997, og har skrevet både solo- og kammermusikk samt elektroakustisk musikk for blant annet Håkon Stene, Ingfrid Breie Nyhus, Kringkastingsorkesteret, Ensemble neoN og Oslo Sinfonietta. På 90-tallet grunnla han også ensemblet NING. Med det kjente han behovet for en mer nyskapende måte å komponere på. 

– I NING spilte vi mye samtidsmusikk, og jeg kjente ganske fort på en tretthet rundt hva den musikken kan si og hvor liten plass den har i samfunnet. Mye av musikken er, om ikke lukket, så veldig avsondret. Jeg har også opplevd – og dette er delvis en kritikk mot feltet – at det å jobbe sammen med utøvere har vært særlig viktig for komponister.

Men hva betyr det å samarbeide?

Komponistrollen er veldig sterk, man skaper sitt verk, sin opera. Men mange verk ville ikke blitt til om det ikke hadde vært for en bestemt sanger, for eksempel. Jeg prøver å ta det på alvor. Jeg prøver å forske på hva vi kan skape sammen. Så rykker det litt i foten når jeg gjerne vil eie noe som blir bra.

Han ler, forteller at han som enebarn kanskje ikke er så vant til korrigeringer. Delen av ham som ønsker å styre og ta kontroll utfordres når det tette samarbeidet med utøveren gjør at rollene i det skapende gradvis viskes ut. 

– Men jeg vil heller stå opp om morgenen for å samarbeide enn å sitte for meg selv.

En delt hukommelse

Her er det første av tre hovedprosjekter som Dæhlin skal utvikle i løpet av stipendiatet. Oppsetningen befinner seg i grenseland mellom samtidsopera og danseteater, hvor Aker Johnsen gjennom kropp og stemme leter seg frem i egne minner i møte med scenerommet og publikum. Barnlige lyder og bevegelser sklir over i operasang og piruetter, og formidler en hukommelse i møte med et nå. Fra ytterst på tredje rad styrer Dæhlin lyd og teknikk. Soniske impulser siver ut i rommet fra en høyttaler hengende fritt fra en lang ledning festet i taket på ene siden av scenen. Aker Johnsen dulter tidvis borti den, og lar den spinne rundt sin egen akse. Slik treffer lyden publikum på ulike måter, og bygger opp under Aker Johnsens formidling av minner som noe organisk og bevegelig. Bak forestillingen ligger timevis med samtaler og improvisasjoner mellom Aker Johnsen og Dæhlin, som sammen har testet uttallige variasjoner og repetisjoner av det samme materialet. Forestillingen er også en del av Aker Johnsens utøvende forskningsarbeid med kropp og stemme ved Operahøgskolen. 

– Ideen om å jobbe med hukommelse kommer fra meg, og blir tolket av henne. Kanskje tolker hun det som at det skal handle om noe vanskelig, et traume. Da er man i gang med å diskutere hva det er. Språk er en stor del av hvordan man snakker om det man gjør. Vi har prøvd å identifisere innenfra- og utenfra-blikket. Hvordan er hennes opplevelse av timing kontra min opplevelse av timing sett utenfra, for eksempel? Hvordan kan man samsnakke den kunnskapen, og hvilken kunnskap skal man stole på når man tar et valg? 

At personlighet blir en del av et kunstnerisk verk er uunngåelig, men det er ikke den selvutleverende kunsten Dæhlin søker. Tvert imot. For komponisten handler et godt samarbeid om evnen til å skape noe som er større enn de involverte aktørene, noe som ligger utenfor en selv. 

– Det kommer alltid en tvil før en premiere – er dette bra, hvordan ser dette ut? Det egosentriske kommer frem. Men om vi kan slippe det, og heller tenke på hva vi gir og deler med publikum, da tenker jeg at samarbeidet er godt. Sirkusdirektørsyndromet som mange komponister har, som jeg også har, funker ikke i en slik prosess. Jeg opplever også at det er en trøtthet blant mange musikere rundt det å skulle øve i mange uker på et verk som kun skal fremføres én gang. Jeg er var for meningsløsheten det kan skape, og håper at prosesser som dette kan virke på en annen måte – at det kan bli til noe som er viktig i livet. Og at det kanskje også kan bli viktig for de man viser det til. 

Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin.jpg

Lyd i språk

At det er hukommelse som uforskes i Her knytter Dæhlin delvis til sin egen mor, som har en degenerativ demensdiagnose. Identitet og gjenkjennelse er sterkt forbundet med hukommelse, og å se hvordan et menneske gradvis forsvinner er vanskelig – men meningsfylt å gå inn i gjennom kunsten, ifølge Dæhlin. Hukommelse dukker opp som tematikk i flere av prosjektene hans, blant annet i Absence is the Only Real, utformet i samarbeid med perkusjonist Håkon Stene i 2014. Til forestillingen, som tar for seg fraværet av deres fedre, laget de blant annet hver sin spilleliste med musikk som de husket fedrene deres lyttet til.

– Det er mye populærmusikk som dukker opp når man gjør slike prosjekter, men det ville jeg prøve å komme litt unna i Her. Jeg fikk tatt noen runder på hva hukommelse er i lyd, begynte å tenke på resonans, atakk, vibrasjon og forutsetninger for lydproduksjon. Jeg fikk dratt meg et litt annet sted musikalsk. Jeg må jobbe med å tørre og snakke om det lydlige, hva det er jeg egentlig gjør. Det har jeg alltid prøvd å unngå. Det er litt kjedelig og vanskelig, og jeg er var for å snakke ting i hjel. Når en poet beskriver diktet sitt er han ikke lenger en poet. Det er en stor utfordring med kunstnerisk forskning, hvor man skal legge seg språklig.

Ja, hvordan påvirker forskningen kunsten? 

– Spørsmålet er, hvor er ordenes plass i dette. Hver dag prøver jeg å huske på at det vi gjør og kunnskapen vi skaper ikke er noe som forsvinner. Det blir værende i oss. Jeg vil gå så langt som å si at det legger seg i genene. Tendensen er at hvis man ikke skriver en avhandling så er kunnskapen borte. Tvert imot vil jeg si, har man skrevet en avhandling er det ingen som leser den. Men jeg er nysgjerrig på om det er mulig å si noe om lydarbeidet mitt på en enkel måte. Resonans er på mange måter hukommelse. Har man ikke et rom, en decay, noe som kommer etter handlingen, så vil man ikke oppleve det som en lyd, man vil ikke forstå lydens identitet. Det er en parallell til hvordan jeg opplever kunst. Det er ofte resonans etter at man har sett en film eller lest en bok. Og kanskje før også, en slags preresonans forutfor hendelsen. Det har vært hovedinngangen min til det lydlige arbeidet i Her

Intermedial risiko

Som en del av forskningsarbeidet er Dæhlin i gang med et prosjekt sammen med sanger og komponist Frank Havrøy. Med utgangspunk i Havrøys arbeiderklasseoppvekst på Øraker, er ambisjonen å se nærmere på identitet. I løpet av stipendiatet skal Dæhlin også fullføre et prosjekt med utgangspunkt i Franz Schuberts siste pianosonate, et arbeid han håper å realisere i samarbeid med studenter ved NMH i et forsøk på å skape større kontakt mellom studenter og stipendiater. 

– Håpet er at disse prosjektene bygger på hverandre, at de har noen fellestrekk som blir undersøkt, at det er en form for bevegelse gjennom prosjektene. 

Du jobber på tvers av kunstarter, og i prosjektbeskrivelsen skriver du at det er et element av risiko i den intermediale måten å komponere på. Hva legger du i det?

– Det kan være en personlig risiko for ens eget virke. Jeg skriver ikke alltid noter lenger, for eksempel. Noter er en sikkerhet som komponist, man kan vise at man har gjort arbeidet sitt. Mens det å hele tiden være utsatt for en annens blikk, en annens synspunkter, det er sårbart. Jeg er også nysgjerrig på hvilken risiko som kan oppstå når man utøver sammen med et publikum. Innenfor operaens tradisjonelle, musikalske former er risikoen i å utforske noe der og da liten. Man får et partitur som man følger. Der tror jeg deler av scenekunsten har kommet mye lengre. Det handler ikke nødvendigvis om å ikke vite hva man skal gjøre, men å tørre å ikke vite helt hvordan man skal gjøre det. Det handler om å tørre å søke inn i noe mens man utøver.

Mangel på kunnskap

Inne på operahusets Scene 2 ligger en haug med vinylplater uten cover i et hjørne av scenegulvet. Senere på kvelden setter Aker Johnsen på en av LP-platene på vinylspilleren ved siden av, mens hun ruller kroppen over resten av bunken. Platene med musikk i alle mulige sjangere gnisser og riper mot hverandre – kanskje ikke ulikt komposisjonsprosessen Dæhlin forsker på, hvor det kunstneriske resultatet jobbes frem gjennom ulike personligheter og innfallsvinkler, som kastes frem og tilbake i et tett samarbeid hvor ting ofte settes på prøve og mye står på spill, forklarer Dæhlin.

– Det er mange som jobber intermedialt som komponister, som tar inn elementer fra andre kunstarter. Men jeg opplever at det mangler en kunnskap om hva det egentlig betyr – kunstnerisk, men også relasjonelt, når man går ut av sin kultur og inn i en annens, og deler arbeidsmetoder på en annen måte enn de tradisjonelle metodene som komponister kanskje er vant til. Den kunnskapen må jobbes frem og settes ord på. Det handler også om muligheter for å jobbe i sånne prosesser, jeg tror absolutt feltet har behov for det. Hvis du ser utover Norge er det utrolig mange komponister som er feincshmekere på teknikk, datamaskiner og roboter, you name it. Men på det mer menneskelige og relasjonelle planet, det å forstå hva det betyr å jobbe sammen – der er det noe som mangler. 

Sist oppdatert: 27. februar 2019