Det er så lett å la være å tråkke på andre. Bare slutt med det

– Jeg aksepterer simpelthen ikke at musikklivet i 2017 skal kunne utgjøre en direkte fare for unge menneskers utvikling og helse. Og det er et felles ansvar å gjøre noe med dette, skriver Live Maria Roggen.

Jeg leser og husker

Via sosiale medier har jeg og mange andre nå blitt konfrontert med sider av musikkmiljøet som jeg stort sett har fortrengt, utfordringer som jeg, i likhet med resten av samfunnet, har foretrukket å se på som individuelle, anekdotiske og private. Men nå går det ikke lenger. Den enorme tyngden av historier om små og store overgrep og urettferdigheter mot kvinner i musikklivet danner et mønster som jeg både kjenner meg igjen i og sjokkeres av. Jeg leser, og husker. Sånn var det. Jeg er jo nå i en annen fase av livet og karrieren, så denne virkeligheten hadde jeg glemt litt, men nå kommer den tilbake. Er det virkelig fortsatt sånn, i 2017?

Ubevisst kultur

Musikkmiljøet har i stor grad slutta med rus og røyk (iallfall på scenen), det er langt mellom de virkelige bohemene. Musikere har blitt streite, vi har nesten uten unntak hus og bil og barn, og sorterer søpla vår som alle andre. Musikken er ikke blitt dårligere av dette, spør du meg. Men historiene som har blitt delt denne uka, viser at når det gjelder å seksualisere kvinnelige kolleger og elever/studenter, så har tida stoppet opp for mange tiår siden. Neida, selvsagt driver ikke alle like mye med det, og det er delvis en generasjonsgreie, og det skjer ikke overalt og hele tiden – men det er fortsatt en ubevisst kultur der som farger mannsdominerte deler av musikkbransje og musikkutdanninger.

På hvis premisser?

Denne uka har det vært overveldende og nedslående å lese HVOR mange av de jentene som bare vil drive med musikk og spille med andre, henge og nerde og lære, som blir påklistra kjønnsdefinerte merkelapper de ikke kjenner seg igjen i, blir tilsnakket og «konversert» om kroppen og klesstilen sin istedenfor om det de kan og brenner for. Og dette ikke bare i sosiale sammenhenger, men også når de er på spillejobb eller på øving eller på skolen! Stadig vekk må unge folk takle «humoristiske» innspill fra mye eldre musikere/lærere om kropp, kjønnsorganer og seksuelle preferanser, fordi tonen skal være ‘litt uformell’. På hvis premisser er den uformell?

Det handler om summen

Mange mannlige kolleger i min generasjon og eldre mener det nok som et slags kompliment at de ikke modererer seg så mye foran jenter: at jentene da blir tatt på alvor som «en av gjengen». Men aner disse gamle gutta hvor mange på-grensen-spøker og seksuelle antydninger unge jenter får i hverdagen? Summen av det kan fort bli at hun framfor alt er et kjønnslig vesen, i mindre grad en musiker.

Tvunget, manipulert, misbrukt

Og videre kan ingen av oss vite hvilke av studentene eller kollegene som har opplevd verre ting enn sleivete humor. Det har jeg lært denne uka. Utrolig mange vi kjenner har blitt flørta med og tafsa på i jobb- eller undervisningssammenheng. Dette selv om de signaliserte ubehag, selv om de prøvde å si ifra, og selv om smilet var stivt og blikket flakkende fordi de synes det var vanskelig å skulle være kontant og avvisende mot en de så opp til eller var litt redd for. Og overgangene er glidende, noen ganger er en tilsynelatende uskyldig flørt starten på at hun blir manipulert inn i fastlåste seksuelle situasjoner – og forsøkt voldtatt. Voldtatt. Tvunget, manipulert, misbrukt – av sine kolleger, ledere, samarbeidspartnere! Denne erfaringen har flere av dine og mine kolleger enn jeg trodde var mulig. Og det de fleste av oss som har opplevd dette har felles, er at vi blir gående alene med det etterpå. Vi forteller det ikke, fordi vi skammer oss over å ha vært så dumme, over ikke å ha skjønt tegninga i tide. Denne uka har flere delt sine voldtektshistorier for første gang, mange år etter at det skjedde.

Hva foregår oppi hodet?

At spreke, unge mennesker i full blomst kan virke fysisk tiltrekkende på godt voksne mennesker, det overrasker vel ingen. Spørsmålet er hva man gjør med det. Hva foregår oppi hodet til en voksen pianolærer som stryker sin syttenårige elev over låret mens hun sitter og spiller? Tror han faktisk at hun har noen som helst interesse av hans seksuelle oppmerksomhet, der hun sitter på spilletimen sin? Og hvorfor legger han ikke merke til hvor uvel og forvirret hun blir, hvor låst hun føler seg, hvor umulig situasjonen blir for henne? Har han bare forbigående frakobla alle antenner, angrer han etterpå? Er han helt uten impulskontroll? Eller har han faktisk glede av å gjøre henne usikker og redd?

Det er et felles ansvar å gjøre noe

For sannheten er at inniblant alle de som behandler folk ordentlig og respekterer grenser, og alle de som bare er litt klønete plagsomme iblant, finnes det noen som tråkker langt over. Hvem det kan være, hvem av alle de som fleiper og flørter og stryker og klapper ubedt, som kan vise seg å ikke godta en avvisning, det er umulig for noen å vite. Så lenge den felles kulturen er uformell og grensene mellom jobb- og vennskapelige relasjoner er utydelige, vil ikke jentene kunne forutse hvem som er farlig. Men hvorfor skal en student eller fersk frilanser i 20-åra måtte være konstant på vakt – eller bittert erfare at hun burde ha vært det – på sin egen arbeids- eller studieplass? Synes du at det er greit? Jeg aksepterer simpelthen ikke at musikklivet i 2017 skal kunne utgjøre en direkte fare for unge menneskers utvikling og helse. Og det er et felles ansvar å gjøre noe med dette.

Hun er ikke interessert

Derfor må vi bli enige om at hvis du er lærer, så må du alltid gå ut fra at en elev/student IKKE er interessert i deg på den måten. Skulle hun/han se opp til deg så må han/hun få lov til det, og likevel kunne forbli i sin trygge rolle som student. Det finnes så klart eksempler på at lykkelige samliv har sprunget ut fra en sånn relasjon, og da vil kontakten sikkert bli tydelig etter hvert. Men du som lærer må ta utgangspunkt i at det IKKE er noe der. Ikke dyrk tanken, bruk dine utmerkete mentaltreningsteknikker, snu deg vekk fra muligheten. Og IKKE gå på fylla med ham/henne. Vær voksen. Ta ansvar.

Vi må gjøre noe

Vi må gjøre noe med denne ulidelige seksualiseringen av en gruppe mennesker som har søkt til musikken fordi de elsker musikken, men som skuffet, gang etter gang, må oppleve at de ikke blir møtt på sin musikalske interesse, men på fysikk og «feminine egenskaper». Jeg vet ikke hva som er årsakene, jeg ser en miks av manglende rolleforståelse, dårlig kommunikasjon og innlevelsesevne, umoden seksualitet, repeterende guttehumor som ikke møter motstand, fyll, dårlig impulskontroll – og selvsagt enkelte tilfeller av narsissistisk, kynisk manipulasjon.

Ta sosialt ansvar

Vi må ta sosialt ansvar: Opp med hånda alle som har bevitnet en flørt de visste var uønsket, eller der noe bare skurret? Opp med hånda de som bare lot det passere, fordi det ellers var et hyggelig lag eller fordi det var en kompis eller autoritet som var aktiv?

«La henne være»

Ny strategi: Gå bort dit, se det potensielle offeret i øynene og spør vennlig «Er dette greit? Vil du at han skal holde på sånn?» Utrolig mange vil være takknemlige for en sånn hjelp til å avbryte situasjonen. Og ser du fysisk trakassering som offeret faktisk protesterer mot, er det enda viktigere å ikke snu seg bort. «Hørte du ikke hva hun sa? La henne være, det er hennes kropp.»

Maktubalansen

Vi må selvsagt også bygge opp alle unge mennesker til å ta vare på seg selv ved å si ifra når de ikke vil ha en viss oppmerksomhet, og til å backe hverandre opp. Og det vil bli bedre, jeg har stor tro på de generasjonene som kommer nå. Men vi kommer ikke unna den maktubalansen som fortsatt ligger i relasjonene mentor/elev, arrangør/ung artist, etablert musiker/fersk musiker, etc. Det er vanskelig å stå imot noen som har makt over deg på andre områder. Vi må motarbeide at det er så lett å misbruke makt i våre miljøer. I musikkutdannelsen er dette er en lederoppgave, gjennom opplæring/bevisstgjøring, åpenhet, strukturendringer, reaksjoner/sanksjoner.

Hva gjør alle?

Hva gjør NMH framover? Og hva gjør musikkinstituttene i Trondheim, Bergen, Stavanger, Tromsø? Hva gjør sommerkursene, ikke minst?! Og følger MFO opp?

Hvordan opptrer jeg?

Og så har vi et ansvar hver for oss, hvis tingene skal endre seg. Vi som har vokst opp i en annen tid, vi må se oss i speilet. Hvordan opptrer jeg? Hva slags forbilde er jeg? Finner du ut at du er en slibrig slamp med dårlig rulleblad og en hang til ubedt flørt og seksuell overkjøring: Bare slutt med det. Slutt å se på det andre kjønn som kropp først. Slutt å se på kolleger som pulbare trofeer. De er på jobb. Øv deg på å snakke med dem om musikken og livet for øvrig, ting de interesserer seg for. Aldri, aldri se på studenter som pulbare. De er ambisiøse unge mennesker som vil forfølge en drøm, og som trenger tid og trygghet til å finne seg selv oppi alt sammen. Du kan ødelegge alt det.

Les også rektor Peter Tornquist sin kommentar om seksuell trakassering.

 

Sist oppdatert: 24. november 2017