Implementering av musikkterapi går for sakte

Musikkterapi er en effektiv, brukervennlig og anbefalt behandling for personer med psykoseproblematikk. Likevel tilbys behandlingsformen bare til et fåtall pasienter i Norge. Nå trenger vi et nasjonalt løft.

DA HELSEDIREKTORATETS nasjonalfaglige retningslinje for psykose kom i 2013, fikk musikkterapi en sterk anbefaling. Kunnskapsgrunnlaget til musikkterapi ble funnet å tilfredsstille kravet for høyeste evidensnivå. Etiske, praktiske og økonomiske forhold fikk også toppscore.

Referansegruppen som utarbeidet retningslinjene, så tydeligvis et stort potensial i denne ressursorienterte, medikamentfrie psykososiale intervensjon som bruker musikk for å hjelpe. En tilnærming som treffer godt på prekære problemstillinger for denne pasientgruppen: Gi mestring, styrke relasjonell og sosial kompetanse, regulere følelser og øke livskvalitet.

Konklusjonen var at musikkterapi anbefales implementert både i spesialisthelsetjenesten og i kommunale tjenester.

Ord fremfor handling

Man skulle tro at en slik anbefaling ville resultere i at flere pasienter fikk tilgang til musikkterapi. I dag, fem år etter anbefalingene ble gitt, er det fortsatt bare rundt 30 musikkterapistillinger i psykisk helsefeltet i Norge. Om lag ti av dem har kommet etter at retningslinjene så dagens lys.

«Det er godt dokumentert at kunnskap ofte ikke når ut i praksis, og at utarbeidelse av retningslinjer alene ikke er tilstrekkelig», står det på siste side i retningslinjene for psykose. Hva skal så til for en vellykket implementering? Foruten å gjøre retningslinjene kjent, peker Helsedirektoratet på pasientmedierte tiltak som det viktigste. Aktivt engasjement fra brukere og pårørende er altså det som er mest effektivt for å endre praksis.

“I en oppbyggingsfase trenger vi årlige tilskudd for å stimulere etablering av flere musikkterapistillinger i spesialisthelsetjenesten og i kommunene”

Problematisk

Her vil jeg peke på et problem. Vi vet i dag at mange pasienter og pårørende ønsker musikkterapi, og at de som får tilbudet er svært fornøyd. Men vi vet også at de enorme lidelsene denne gruppen står overfor, gjør at mange verken har kunnskap, ressurser eller en livssituasjon som gjør det mulig å fremsette krav om ønsket behandling.

I tillegg er musikkterapi en «myk», psykososial tilnærming uten kommersielle aktører i ryggen som kan påvirke beslutningstakere på politisk og institusjonelt nivå.

Kvalitetssvikt

Denne høsten lanseres pakkeforløp for psykisk helse og rus. Pakkeforløpet baserer seg på de nasjonal faglige retningslinjene. Ett av hovedmålene er å få et likeverdig tilbud til pasienter og pårørende –uavhengig av hvor i landet de bor. Det er svært langt igjen før dette målet er nådd for musikkterapi, til tross for at det er fullt mulig å integrere musikkterapi i tjenestene på en god måte. Eksempler inkluderer Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, DPS-ene i opptaksområdene til Helse Bergen og Helse Stavanger, samt Fredrikstad kommune. Er du pasient i ett av disse områdene, er mulighetene til stede for at du kan få tilbud om musikkterapi.

Andre steder i landet er mulighetene få eller ingen. Dette er et uttrykk for en kvalitetssvikt i helsevesenet og har direkte konsekvenser for enkeltpasienter.

Nasjonal satsing!

Vi trenger derfor en nasjonal satsing for å ruste opp behandlingskapasiteten på musikkterapi for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rus i Norge. I en oppbyggingsfase trenger vi årlige tilskudd for å stimulere etablering av flere musikkterapistillinger både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

En slik satsing vil koste lite sammenlignet med de sosiale og samfunnsøkonomiske gevinstene det kan gi. Ikke minst kan det bidra til å gi våre aller sykeste pasienter og brukere et bedre og mer meningsfullt liv.

Oppgitt interessekonflikt: Forfatteren er musikkterapeut.

Sist oppdatert: 16. november 2018