Vi som skriver symfonier

Viljen triumferte, i det minste i retorisk forstand, under Donald Trumps besøk ved G20-toppmøtet 7.-8. juli. Den amerikanske presidenten etterspurte Vestens vilje til overlevelse, og alle pseudo-nietzscheanske koblinger mellom vilje og makt klang med som uunngåelige understrenger slik de alltid gjør når Trump åpner munnen eller logger på Twitter. Han hadde bygd opp til spørsmålet gjennom en tale i Warszawa dagen før med en klassisk grenseoppgang av hva som skiller Vestens ‘vi’ fra Restens ‘dem’. En av distinksjonene var ifølge Trump at ‘vi’ komponerer symfonier – «we write symphonies». Et uventet utsagn fra en av de mest kulturfiendtlige statslederne i verden akkurat nå. Ja vel, vi skriver symfonier, men hadde Trump fått med seg at Europa-besøket innebar at han faktisk måtte høre en av de største i genren?

Den tyske forbundskansleren inviterte G20 til gallakonsert i Hamburgs nyåpnede Elbphilharmonie. Angela Merkel må i det stille ha frydet seg over makten til å iscenesette denne kvelden, symboltungt og ikke uten det jeg mistenker er dempet ironi, med en tysk «hymne til humanisme, fred og internasjonal forståelse». Det er i alle fall grunn til å anta at Beethovens niende symfoni ble Trumps første.

Jeg frykter at Trump er en farlig mann som ikke hører musikk.

Ludwig van Beethovens unge idealisme og begeistring for Napoleon ble skuffet allerede ved sistnevntes egenhendige keiserkroning i 1804, og innen komponeringen av den niende symfonien tok til i 1818, var Beethovens politiske holdning illusjonsløs, om ikke regelrett pessimistisk. Friedrich Schillers An die Freude, med sin universalitet hvor «alle mennesker blir brødre», ble en forløsende impuls for Beethoven. Han kjempet imidlertid en lang og hard kunstnerisk kamp for å få ferdig den monumentale sistesatsens lovsang over friheten, likheten og brorskapet. Komponistens egalitære holdning er likevel ikke helt utvetydig, i og med at han i 1824 dediserer verket til en konge, Friedrich Wilhelm III av Preussen.

BeethovenIngen andre Beethoven-verker har en sammenlignbar virkningshistorie eller tolkningshistorikk, ingen har høyere ikonstatus. Slik er det med hellige kyr: de kan slaktes gang på gang og gjenoppstå som kjøttgryte med næring til nær sagt hvilken som helst ideologi, maktstruktur eller legitimeringsprosjekt. Beethoven skapte uttrykkelig sin niende symfoni som et speil for å avsløre nakne keisere og diktatorers fordreide ansikt, men den har i like stor grad fungert som et trollspeil med tyvlånt glans til despoter og undertrykkende regimer. Hitler beordret symfonien fremført en rekke ganger, blant annet under åpningen av Berlin-OL i 1936. For Stalin fortonet verket seg som en tilforlatelig kommunistisk hymne, mens Mao og hans kadre tillot det fremført under kulturrevolusjonen som et av ytterst få vestlige verk.

I dag er An die Freude EUs offisielle hymne. Dette vet Merkel bedre enn noen. Konserten 7. juli med Philharmonisches Staatsorchester Hamburg ble riktignok dirigert av japansk-amerikanske Kent Nagano, men orkesteret, solistkvartetten og koret var tvers igjennom bemannet av tyske utøvere. Alternative fakta er én ting, men i kunstens alternative virkelighet, omringet av væpnede styrker og sperringer til beskyttelse mot opptøyer og brennende bilvrak, satt verdens mektigste for å høre Beethoven. Med en ubevegelig Putin ved midtgangen og til venstre for en intenst lyttende Macron: Trump, urolig i setet, med flakkende blikk mot kameralinsene og en oransje hentesveis som begynte å vaie med i scherzoens besettende rytme, berømt i populærkulturen gjennom Kubricks bruk av satsen i A Clockwork Orange.

Det er så godt som umulig å finne en symfoni kort nok for Trumps konsentrasjonsspenn på fire minutter. Fremføringen varte i 67 minutter denne kvelden. Jeg skulle gitt mye for å vite hva slags speil symfonien utgjorde for Trump og de andre statsoverhodene, hvordan de så seg selv i den, hva de hørte, hva som eventuelt fant gjenklang. All kunst som fortjener navnet, åpner for tolkning. Stor kunst åpner uendelig opp. Beethovens niende har gjennom sin virkningshistorie, og senest gjennom den symboltunge G20-konserten, vist hvor ideologisk åpen og instrumentelt anvendelig den kan oppfattes, langt utover verkets estetiske og kunstneriske dimensjoner. Uavhengig av tolkninger og tilraninger handler det uansett om Vesten mot Resten, ifølge Trump. Og Vi skriver altså symfonier.

I Shakespeares «Julius Cæsar» aner hovedpersonen velbegrunnet uråd om Cassius fordi han ‘ikke hører musikk’ («dangerous […] he hears no music»). Dette handler ikke om banal tonedøvhet, men om at den som hverken kan eller vil åpne for abstrakte og musiske dimensjoner kan bli selvsentrert, hatefull, livsfarlig. Jeg frykter at svaret på hva Trump hørte i Beethovens symfoni, er: ingenting. At han er en farlig mann som ikke hører musikk. Jeg frykter at Beethovens niende blir Trumps første og – måtte jeg ta feil! – Europas siste.

Ja, vi skriver symfonier. Men hører vi dem?

Teksten ble først publisert i Klassekampen 17. Juli, 2017.

Sist oppdatert: 4. august 2017