Ny giv fra gammel tid

Med gjenoppdagede undervisningsteknikker fra 1700-tallets Italia ønsker Peter van Tour å puste nytt liv i dagens musikkteori.

Peter van Tour leder vei inn på sitt kontor på Norges musikkhøgskole (NMH). Etter flere år i Sverige flyttet han i høst til Norge og Oslo for å undervise som førsteamanuensis i gehørtrening. Pianoet er på plass, hyllevis med bøker og CD-plater står sirlig linet opp langs veggene, og på pulten ligger boken han ga ut tidligere i år, «The 189 Partimenti of Nicola Sala». Partimenti, en undervisningsmetode utviklet ved de første konservatoriene i Napoli på 1700-tallet, er et forholdsvis ferskt forskningsfelt, og van Tours arbeid er den første kritisk-vitenskapelige utgaven av partimenti-repertoar.

– Partimenti er generalbassøvelser, men forskjellen er at partimenti ikke er skrevet som akkompagnement, det er solostykker. I et partimento skriver læremesteren ned den lavest klingende stemmen i en komposisjon, mens alt ovenfor hintes til med sifre. Studentene må forestille seg hvordan deres "indre orkester" spiller over basstemmen. Det er øvelser i å realisere musikk.

Van Tour blar opp på en av Salas partimento-øvelser, setter seg ved pianoet.

– Her har vi en bass som låter slik …

Den noterte bassmelodien klinger ut i rommet.

– Så kommer vi tilbake til hovedtonearten, og plutselig blir det veldig kjedelig, det skjer lite. Da blir man som partimento-spiller mistenksom. Kanskje er det slik at dette hører hjemme der og dette hører hjemme her.

Han flytter fingeren mellom taktlinjer på notearket.

– Man tar ulike biter og kobler sammen. Det er musikalsk sudoku. Klart, dette er kun mulig om man har innarbeidet en del mønster og triks som man tar i bruk. Noen ganger roter man seg bort, men da har man sifrene å forholde seg til. Partimenti er en kombinasjon av hukommelse, kunnskap om stilen og evnen til å kunne improvisere.

Improvisert klassisk musikk

Van Tour er opprinnelig fra Nederland, men flyttet til Sverige tidlig på 90-tallet. Han oppdaget tilfeldigvis Nicola Sala i forbindelse med en utredning om musikkteorifaget på vegne av Kungliga Musikhögskolan i Stockholm for rundt ti år tilbake. I arbeidet med å kartlegge musikkteorifeltet i den svenske hovedstaden på 1800-tallet, kom han tilfeldigvis over en bok om kontrapunkt av nettopp Sala, et navn som den gang var nytt for ham.

– Jeg har holdt på med dette i 20 år, så jeg ble veldig forundret. Det var to store volumer i tykt, fint papir trykket av det kongelige trykkeriet i Napoli i 1794. Da ble jeg enda mer forundret!

Gjennom korrespondanser med professorer verden over samt en rekke arkivreiser til Italia, avdekket van Tour flere partimenti-manuskripter av blant annet Sala, en italiensk komponist og lærer tilknyttet Pietà dei Turchini-konservatoriet i Napoli. Van Tour har opparbeidet egne databaser over funnene, og innsamlingen av det tilgjengelige råmaterialet ledet ham også til løsningen bak rivaliseringen mellom de to skolene i Napoli, Leisti og Durantisti.

– En del forskere har ment at konflikten mellom de to skolene kanskje bare er en myte, man har ikke kunnet vise til hva den handlet om. Men gjennom å fotografere og sammenlikne materialet så jeg forskjell i kontrapunktmetodikken. Durantisti la partimento i bassen, og studentene skrev melodien over. Det gjorde at den skolen ble ekstremt flink til å skrive melodier, og Verdi og Bellini er blant annet tilknyttet Durantisti. Sala tilhører den andre skolen, Leisti. De var mer opptatt av kirkemusikk. De la partimento i midten, og studentene skrev både over og under. Man må kunne kontrapunkt ganske godt for å se forskjellen, men da jeg først oppdaget det var det glassklart. Det var en stor oppdagelse, for det påvirket ikke bare Sala, det påvirket hele Napoli-skolen. Det er 200 komponister som man plutselig begynner å forstå på en litt annen måte.

I stedet for å bygge opp et regelverk som man følger, er det fokus på det praktiske.

– Hvorfor utviklet man partimenti?

– Jeg tror det ble utviklet for å stimulere improvisasjon. Det var en overlevelsesstrategi for tonsettere, jobbet man ikke rask nok overlevde man ikke som komponist. Egentlig fungerer denne musikken på samme måte som jazzmusikken og folkemusikken gjør i dag. I stedet for å bygge opp et regelverk som man følger, er det fokus på det praktiske.

Partimenti opp av dvalen

Den eldste partimento-kilden man kjenner til er fra 1695. Forskning viser også at metodikken fant veien til Frankrike og Tyskland. Van Tour har blant annet avdekket partimenti-materiale fra Sachsen fra rundt 1710, noe som indikerer at italiensk partimenti trolig la grunnlaget for mye av Bachs improvisasjonskunst. Men den tyske tradisjonen tok etter hvert over og partimenti ble glemt, sier van Tour.

– Tyskerne var kritiske til den italienske musikken, det var for mange klisjeer, det var ikke originalt nok, det gikk for fort. I den tyske musikkteorien fra 1800-tallet, tradisjonen som vi har arvet, er alt organisert i bøker og med veldig mye regler. Improvisasjonskunsten døde, sakte men sikkert. Fortsatt, på 1990-tallet, strevde forskere med å tolke partimenti som pedagogisk materiale.

Forskningsgjennombruddet kom med den amerikanske professoren Robert Gjerdingens utgivelse «Music in the Galant Style» i 2007, som tar for seg de praktiske aspektene av partimenti – hvordan øvelsene kan leses og spilles. Gjerdingen var opponent under van Tours doktorgradsavhandling «Counterpoint and Partimento – Methods of Teaching Composition in Late Eighteenth-Century Naples» i 2015, og van Tours arbeider er en videreføring av Gjerdingens funn, med fokus på sammenhengen mellom partimenti-teori og -praksis.

Nye tanker fra fortiden

Van Tour anslår at det i dag er rundt 50 stykker som forsker på partimenti, og han ser ikke bort ifra at de gamle funnene kan bidra til å modernisere dagens musikkteori.

– Musikkteori er et fag som er litt i fare. Man ser at det minsker i hele Europa, på konservatorier og på musikkvitenskap. Unge mennesker lærer seg musikk på helt nye måter, ved hjelp av YouTube, ved hjelp av visuell herming. Orkestrene har begynt å få det vanskelig, nye musikkstiler dukker opp, musikk streames, og musikkteoretikere sitter fast i sin egen tradisjon. Hvordan skal vi tilpasse de tunge, strenge tyske regelbøkene en ny generasjon? Da havner jeg i Napoli, hvor man finner et ekstremt praktisk fokus. Det finnes nesten ingen forklarende tekst, det er learning by doing.

– Å kunne formidle det man selv har bygget opp til en yngre generasjon. Det finnes ikke noe finere i min verden.

Van Tour ser på partimenti som en kreativ vei inn i gehørfaget, hvor man som student blir medskaper i motsetning til kun å lese musikken som andre har skrevet.

– Improvisasjon, det å utvikle en indre forestillingsevne, er et viktig aspekt av faget, i tillegg til å utvikle minnet. I gehør er harmoniske hermingen er et enkelt utgangspunkt – å imitere tostemmige og trestemmige melodier.

Aller mest håper van Tour at han i sin nye stilling på NMH kan få videreføre noe av det han selv tok med seg fra sine musikkteorilærere som ung musikkpedagogikkstudent ved Brabant-konservatoriet i Tilburg.

– De lærte meg å tenke – på hva som er hovedsaken og bisaken i musikk, å kunne skille mellom viktig og mindre viktig i en frase. Det var veldig verdifullt. Det har alltid vært en følelse jeg har hatt, tenk om man kunne gå i deres fotspor, å kunne formidle det man selv har bygget opp til en yngre generasjon. Det finnes ikke noe finere i min verden.

Peter presenterer sin forskning om Napolitansk musikkpedagogikk i et nyetablert analyseforum mandag 26. februar, kl. 15.30–16.30 i rom 139. Enkel servering i etterkant.

 

Sist oppdatert: 11. januar 2018