lasse-thoresen-hovedbilde.jpg

Øret bestemmer

Tenk om vi måtte snakke om malerier uten å si navnet på fargene. Likevel snakker vi om musikk uten å sette navn på lydene vi hører. Lasse Thoresen vil gi oss ord for å snakke om lyd.

– Tradisjonelt har øret vært en lite viktig informant i musikkvitenskapen. Det hørte blir oppfattet som mer subjektivt enn det sette, for privat og lite etterrettelig.

Dette sier musikkforskeren, komponisten og pedagogen Lasse Thoresen. Likevel er det her han begynner. Han har basert et helt livsverk på antagelsen om at musikk er noe som bedømmes gjennom øret. Og fordi vi er dårlig utstyrt med ord som kan beskrive det vi hører, har han utviklet en terminologi for å kunne snakke om lyd. Målet er å skjerpe og utvikle den auditive bevisstheten, gjøre oss til virtuose lyttere som kan oppfatte, analysere og erindre musikk på en bedre og mer innsiktsfull måte.

Det begynte i 1972 da Lasse Thoresen som 23-årig musikkstudent ville prøve å finne ut av forfjamselsen over at noe musikk oppleves som ordnet og noe som ikke ordnet, forteller han, og i neste omgang prøve å forstå hvorfor noe musikk oppleves som meningsfull. Det ble en selvmotiverende prosess som godt kunne ha endt der, om det ikke var for forskeren han har i seg, som mente at dette måtte dokumenteres, systematiseres og relateres til annet forskerarbeid som er gjort på feltet.

– Så det var ikke noen selvfølge at denne lyttefascinasjonen og denne problematikken skulle enda opp i en metode som var mulig å gi til andre, sier han, om metoden som har fått navnet auditiv sonologi og som er beskrevet på 600 sider i verket Emergent musical forms, utgitt i bokform i fjor fra University of Western Ontario i Canada.

Kommunisere om lyd

Lasse Thoresen har vært professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole siden 1988. Som komponist har han gjort seg gjeldene siden 1970-tallet, etter hvert med en forbløffende sterk blanding av påvirkning fra forskjellige lands folkemusikk og modernisme. Besnærende, betagende, nyskapende og utfordrende musikk. Likevel hele tiden med ønske om å kommunisere med sitt publikum.

– Musikken kan være så velkonstruert man bare vil, men så lenge ikke intelligensen som har gått inn i konstruksjonen på noen måte gjøres tilgjengelig gjennom det som formidles til øret, så har vi å gjøre med en musikk som har store sjanser for å mislykkes, rett og slett i kommunikasjonen, sier han.

Prosjektet med å utvikle sonologi som en lytte- og analysemetode har i stor grad vært motivert av kommunikasjonsproblemet Lasse Thoresen har opplevd at mye ny musikk har, og som han antar har sammenheng med at den er «veldig konstruert på notepapiret, men dårlig hørt og ikke konsipert på en interessant måte». Dette har igjen – som han ser det – sammenheng med at øret ikke har fått være bestemmende nok. Heller ikke i utdanningen.

– Det å skjerpe sin lytteevne og reflektere over det man hører, viser seg å være et stort vakuumområde i all musikkutdannelse. Du kan si at hørelære gjør noe, men dette er et enda mer prinsipielt forsøk på å sette det auditive i fokus.

Hard motstand

Sonologiprosjektet begynte å ta form utover på 1970-tallet, lyttet frem i samarbeid med komponisten Olav Anton Thommessen. Dette var en tid med store ideologiske og estetiske spenninger, og den auditive utforskingen ble i flere år oppfattet som både bakstreversk og som kritisk til deler av samtidsmusikken.

– Ja, det var hard motstand mot dette på 80-tallet. Ballade hadde artikler av Arnfinn Bø-Rygg og Ståle Wikshåland, som kritiserte dette for å være en antimodernistisk og retorisk orientert metode som brakte en bort fra den virkelige modernismen.

Men noe kritikk ser ut til å ha hatt en berettigelse i de første prosjektårene, fordi hverken Lasse Thoresen eller det miljøet han var en del av, slik han selv gjengir det i dag, hadde den akademiske ballasten som var nødvendig for å overbevise med et nytt tankesett.

– Jeg måtte ta en viss kritikk for at jeg ikke hadde forklart hva vi holdt på med på en tilstrekkelig måte og ikke reflektert det inn i en teori, noe som også er nødvendig for å få en institusjonell aksept for det.

Fortsetter under bildet.

Lasse Thoresen ser i kameraet

Internasjonalt perspektiv

Lasse Thoresen beviser en utholdenhet med sitt over 40 år lange praktiske og teoretiske arbeid, også med tanke på den magre forståelse han opplever at han har fått her hjemme, underveis. Musikkvitenskapen i Norge på 70- og 80-tallet var lite orientert om semiotikk, strukturalisme og fenomenologi, mener han, disipliner som har stor betydning i arbeidet hans. Flere personer har likevel bidradd i utarbeidelsen av sonologien. Han nevner blant andre Andreas Hedman og Peter Tornquist, nåværende rektor på Musikkhøgskolen. Men den viktigste støtten har han fått fra miljøer i utlandet.

– Det musikkteoretiske miljøet i Norge har ikke eid interesse for eller kunnskap om de metodiske referansene jeg hadde for å gjøre dette arbeidet. Det er den realiteten, det miljøet jeg har hatt her, mens de oppmuntringer jeg har fått, har vært i det internasjonale semiotikkmiljøet hvor Eero Tarasti, som startet et stort internasjonalt semiotikkprosjekt, var av de første som så betydningen av prosjektet. Det elektroakustiske miljøet, ikke minst i Sverige, med blant annet Kungliga Musikhögskolan, har vært oppmuntrende. Auditiv sonologi har vært og blir fremdeles undervist på Kungliga Musikalska Akademin i Stockholm. Så har det fremfor alt vært miljøet i Frankrike, med komponisten Pierre Schaeffer og senere François Delalande, som har vært forskningsleder ved institusjonen som Schaeffer startet (GRM, forskningsavdelingen ved fransk radio), som begge har arbeidet med å systematisere begreper og lyttermåter. Marc Battier ved Sorbonne og Lawrence Ferrara fra New York City University har skrevet forord til boka.

Lyttende lærer

Gjennom sin over 40-årige karriere i musikklivet er mange blitt kjent med Lasse Thoresen som lyttende og vennlig, med en humoristisk underfundighet som plutselig kan by på et snev av ironi, en anelse professoral pompøsitet eller likefrem en sårhet. – Nå har jeg skrevet en bok på engelsk, og det har ikke vært et stort hurrarop å høre i Norge, akkurat, sier han og ler på sin karakteristiske, mildt oppgitte måte.

Faget auditiv sonologi kom på undervisningsplanen på Musikkhøgskolen i 1976 og er stadig et tilbud. Starten karakteriserer Thoresen som et dynamisk utviklingsprosjekt.

– Og som en workshop. Vi visste ikke hva det var, men vi prøvde å finne ut hva vi holdt på med, og det holdt vi på med langt innpå 80-tallet. Pedagogisk sett er det glimrende at læreren bare er et lite hestehode foran studentene, og sammen forsøker å finne ut noe med dialogiske utvekslinger.

Men når det gjelder fagets posisjon på Musikkhøgskolen i dag, er Thoresen lite optimistisk.

– Det holder på å krympes, for de forutser min avgang, og jeg har ennå ikke funnet min kronprins eller prinsesse, så jeg forutser at i det øyeblikket jeg er borte, så forsvinner dette antagelig fra høgskolen. Da tenker jeg, ok, det er ulempen når jeg har en bok som først er ferdig når jeg er på randen av å bli pensjonist. Men min sjef Mats Claesson har tatt initiativet til å spille inn en serie med videoer der jeg foreleser om metoden.

«Hele den auditive verden har stort sett vært en halvglemt bevissthetsdimensjon i Vesten, vil jeg våge å si.»

Musikk som lyd

Utgangspunktet og inspirasjonen til Lasse Thoresens metodiske lyttearbeid, kommer fra den franske komponisten Pierre Schaeffer og det han kalte ørets primat; at det er øret som bedømmer musikk. Lasse Thoresen har videreutviklet Schaeffers begrepsapparat til en omfattende terminologi for å kunne snakke om lyd. Noe vi ikke har hatt, sier han. For å vise hvordan vi språklig henger etter på det auditive området, sammenligner han med det visuelle feltet:

– Det er jo som om vi ikke skulle hatt navn på fargene, men måtte si at den fargen der er sånn blodaktig og den er askeaktig. Vi kunne ikke si rødt eller grått, for vi hadde ikke navn på kvaliteten, men bare på det man vanligvis forbinder med den kvaliteten. Så det ene jeg gjør, er å utvikle en systematisk terminologi for å snakke om lyd som lyd.

Vokabular for lyder

Målet er å skape et begrepssystem man legger over virkeligheten for å kunne snakke om den, og å ordne begrepene etter visse koordinater slik at vi ikke bare har å gjøre med en liste, forklarer han. Thoresen har utviklet et spektromorfologisk vokabular på rundt 70 begreper, som sammenlagt kan beskrive enten lydens kvalitet eller lydens bevegelse. En liten leksjon fra læreren:

– Korn er én lyddimensjon. Lyden kan være grovkornet og finkornet. Så kan vi snakke om hastigheten av kornet. En tredje dimensjon er lydens gange, hvordan den duver. Vibrato er én form for gange, dynamisk gange og spektral gange andre. Så har vi typen akkumulasjoner, det vi på norsk kaller mylderklanger, erter-som-faller-ut-av-en-pose-typen. Og vi har vingelklanger (han snakker med innoverpust), som knirkende dører og så videre. Lyder som vingler.

Forskjellige lyttemåter

Objektet man arbeider med i spektromorfologien er følgelig ikke musikk, men lydene som musikken er grunnlagt på. En litt kunstig måte å lytte på, medgir han.

– Å høre en lyd som en tone i et tonesystem, eller som en indikasjon på at dette er et piano eller en obo, er ting du må høre bort fra hvis du skal høre lyd som lyd. Du må praktisere det vi kaller reduktiv lytting, som er å gi avkall på disse hyggelige tingene.

Et neste nivå i metoden er å snakke om lytterintensjoner, intentions d'écoute, et begrep hentet direkte fra Pierre Schaeffer, den store inspiratoren for prosjektet. Det går ut på å være bevisst måten man sanser tingene på, observere sin egen lytting når man lytter. – Å etablere disse indre refleksjonsnivåene, er en sentral del av prosjektet, sier Thoresen.

Form og hukommelse

Reduktiv lytting angår bare lyden. Men auditiv sonologi har også utviklet metoder for å analysere den klingende musikkens forløp og form. Da er vi mye nærmere den egentlige musikkopplevelsen, og den musikalske hukommelsen kommer sterkt inn i bildet.

 – For å høre musikalsk form uten støtte i noter, må man gjennom en type bevissthetsarbeid, fordi musikkens form bare er tilgjengelig gjennom hukommelsen av musikk. For å studere musikkens form pr. øre, må man faktisk erindre musikken ganske godt, og man må øve seg på å behandle erindringen av den klingende musikken som objekt for sin indre bevissthet. Det er en stor mental øvelse.

– Det er også slik at musikken selv kan understøtte hukommelsen gjennom gjentagelser og gjennomgående trekk. Og opplevelsen av form hviler på at bevisstheten klarer å legge det du husker inn i bakgrunnen i forhold til det du faktisk hører i øyeblikket. Hukommelsen må danne et bakgrunnssjikt i forhold til den musikken du hører i øyeblikket, akkurat som de ordene jeg sier nå, skjer på bakgrunn av begynnelsen av denne setningen som ikke lenger klinger.

Forestillinger om lyd

Intensiv praktisering av metoden for auditiv analyse oppøver evnen til å lytte mer observant og også til å lære oss å forestille oss musikken som hørt, fortsetter Thoresen. De som i særlig grad har nytte av å kunne forestille seg musikk som hørt, er komponister og dirigenter, og dessuten utøvere som ikke bare skal følge ordre fra en dirigent, men som skal skape en egen tolkning. Da er det ikke bare snakk om å studere metoden, men om å praktisere den, fremholder han.

– Det er et arbeid som for de få som har gjennomført det, har ført til en utvidet auditiv bevissthet.

Lasse Thoresen har selv en evne og en hang til å la seg inspirere av musikk, filosofi og religion fra forskjellige kulturer. Å sammenligne og sammenstille er sentralt i hans arbeid, og et sveip bakover i tid, for å minne om ørets og hukommelsens kapasitet, er typisk for denne holdningen.

– Gjennom historien har det vært store skiftninger i menneskets sansebalanse, som har vært utløst av teknologiforandringer. Før boken ble skapt, måtte jo all viktig informasjon huskes, og det var spesialister som hadde i oppgave å lære utenat landets lover og resitere dem på tinget så alle kunne bli minnet om hva som sto i loven. Det finner man den dag i dag i enkelte religiøse tradisjoner, som koranresitasjon eller veda-resitasjon i India. Hele den auditive verden har stort sett vært en halvglemt bevissthetsdimensjon i Vesten, vil jeg våge å si. Så det har også vært en viktig utforsking å gjenoppdage denne verden hvor øret er det primære og ikke det leste og kodete. I Norge har vi også en muntlig tradisjon i folkemusikken, som det har vært fascinerende å forholde seg til, med tanke på de lovene som muliggjør auditiv intelligens og bevissthet når utøverne kan holde på hundrevis av slåtter i sin tradisjon, bare på erindring.

Fortsetter under bildet.

Lasse Thoresen LP-er

Synlig lydbilde

Sonologiforskningen begynte med at Lasse Thoresen ville inn i lytteverdenen og bort fra det visuelle i form av notebaserte analyser. Nå har utviklingen tilsynelatende spilt ham et lite pek. Alt som lyttes frem i musikkens forløp, kan nå tegnes inn med elektronisk grafikk i den såkalte Akusmografen, et dataprogram utviklet av GRM i Paris, der lyd og analyse følges ad. Litt på kanten, ifølge Thoresen, på direkte spørsmål. Men fordelene er åpenbare.

– Man skal ikke underskatte den retoriske funksjonen av å ha en fengende visuell presentasjon. Så lenge jeg presenterte mine kolleger for mine håndskriblete tegninger, syntes de det virket veldig amatørmessig. Men så fort det kommer i lekkert digitalt design, da begynner det å bli noe. Formen hjelper til å få dette akseptert.

Til denne fremstillingen av sonologien har Thoresen utviklet en definert terminologi med 300-400 begreper, hvis man kombinerer alle ord og tegn. Fordi akusmografen gir en synkronisert fremstilling av musikk og det hørte, kan den deles på en mer presis og interaktiv måte av flere observatører. – Men analysen kommer ut av at man har lyttet seg frem til den. Det er hele utgangspunktet. Det er ikke dataprogrammet som gjør analysen, understreker Thoresen.

Berikende lytting

Den auditive sonologiens analysemetode er avhengig av at man kan lytte på de samme lydene eller den samme musikken igjen og igjen. Derfor et det lydopptaket, fonogrammet, som er objektet for denne analytiske tilnærmingen, ikke konsertfremførelsen. Om den gjentagende lyttingen kan virke ganske langt unna musikkopplevelsen, blir man fort minnet på, av Lasse Thoresen, at det kun er snakk om en metode for å oppnå noe annet; kommunikasjon, innsikt, forståelse.

– Å lytte er å utforske en hel dimensjon av bevisstheten. Mottoet fra Schaeffer er travaille ton oreille comme ton instrument, øv ditt øre som du øver ditt instrument. Og det er berikende.

Har så arbeidet gjennom alle disse årene ført Lasse Thoresen noe nærmere et svar på hva musikk er?

– Det er et spørsmål jeg aldri har stilt. Jeg synes ikke det er noe å begi seg inn på. Det jeg vil si er at musikk er formidling av en stort sett averbal mening gjennom lyd, lyd og tid. Jeg er litt fan av musikkfilosofen Peder Christian Kjerschow, som sier at musikk er tanken før den stivner i begreper. Det er et bilde av tankens bevegelser før den er krystallisert ut i begreper.

Begrepene vi har laget kan ikke si alt om musikken; de er i siste instans ment å glemmes for å åpne for en beriket musikkopplevelse.

Sist oppdatert: 18. mars 2016