Overaskelsesferd i improens tjeneste.jpg

Overraskelsesferd i improens tjeneste

Prosjektgruppen bak Goodbye Intuition bygger en maskin som kan improvisere musikalsk, men målet er i høyeste grad menneskelig: Å utvikle seg som improviserende og lyttende musikkutøvere.

Dette målet har forent gitarist Ivar Grydeland, pianistene Andrea Neumann og Morten Qvenild og sanger Sidsel Endresen. Prosjektet så dagens lys i 2017. Frem til 2020 skal de fire mate en maskin – eller et dataprogram, om du vil – med egne lyder. Deretter skal de lytte, reflektere, spille mot og med maskinen, og bli klokere musikere gjennom prosjektet
Goodbye Intuition.

– Datamaskinen er under utvikling. Pr. nå bestemmer den selv, innenfor rimelighetens grenser, når den vil ta opp det vi gjør og hvor mye, og spiller det tilbake som et speilbilde av det vi gjør. Den bestemmer selv når speilet snus mot oss og spiller vår egen lyd tilbake. Dette er enkelt forklart det den gjør nå, forteller Ivar Grydeland. 

Det er Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst – som står bak den teknologiske utviklingen av maskinen prosjektgruppen bruker, mens musikerne gir den all musikalsk input. Foreløpig er de helt i startgropen. Sakte, men sikkert opparbeides et stort lydrepertoar hos maskinen. Det skal forhåpentligvis sørge for at mulighetene er under stadig utvikling. 

– Tanken er at vi skal kunne gi den egenskaper der speilbildet blir mer avansert og raffinert. Nå er maskinen ganske basic, sier prosjektleder Grydeland. 

Overaskelsesferd gruppebilde F: Charlotte Wiig

Det er konsentrert stemning i Levinsalen en halvtime før den aller første laboratoriekonserten. Ikke alt det tekniske spiller på lag.

Menneskelig maskinelt 

Musikerne mater maskinen hver for seg, men lydene som kommer tilbake til dem kan være fra en av de andre i prosjektkvartetten. 

Er det et ønske om å få bryne seg på noe uforutsigbart som driver dem i arbeidet?

– Ja, bekrefter Sidsel Endresen

mens Grydeland skynder seg inn med en presisering: – Men ikke i den forstand at vi tror vi er så raffinerte at vi trenger noe enda vanskeligere å bryne oss på enn mennesker!

– Overhodet ikke. Målet er kun egenutvikling. 

– Det vi egentlig holder på med er å utforske hvordan vi som improviserende utøvere lytter og tar valg. I det daglige tester vi jo dette med andre musikere, og har masse ulike erfaringer med det. Derfor er det interessant å se hvordan lytting og valg utfordres når vi kommuniserer med en datamaskin som tenker og handler på en helt annen måte, forteller Grydeland.

Endresen nikker bekreftende.  – Det er et kunstnerisk prosjekt. 

– Ja, og det er ganske sentralt. I den fasen som vi er i nå snakker vi mye om maskinen vi skal utvikle, men det handler mer om oss selv. Vi utfordrer egen lytting og arbeid gjennom samarbeid med teknologien, bekrefter Grydeland. 

Har dere en idé om hvor dette skal ende? 

– Sånn jeg opplever prosjektet nå, er det delvis det spørsmålet vi skal finne svaret på. Prosessen med å utvikle maskinen, hva slags algoritmer som legges inn, og våre ønsker som spillende improviserende mennesker, vil definere hva Notam får maskinen til å gjøre, sier Endresen. 

Maskinestetikk som utfordrer

Hva legger dere i tittelen, «Goodbye Intuition»?

– Mitt første inntrykk var at maskinen vil utfordre intuitivt arbeid hos den improviserende musikeren, fordi det er andre parametere som rår i maskinen enn i folk, sier Sidsel Endresen, og fortsetter. 

– Intuisjon er jo egentlig gjenkjennelse og hukommelse, og det er mye av det som gjelder i et improvisert samspill mellom folk. Maskinen representerer noe annet. Den tar egne valg, har egen musiseringsatferd. Til å begynne med handlet det om at maskinen ikke har smak og behag, ingen egen agenda, ingen virtuositet å vise frem. 

Grydeland fortsetter Endresens tankerekke. 

– Det er lett å ønske seg den menneskelige drømmemedspiller, sier Ivar Grydeland.

 – Mange av valgene mennesker som spiller med mennesker tar, er basert på egenskaper maskinen ikke har. Den har ikke følelser. Det handler om må komme bort fra – få utfordret – vår spillemåte. Og å la vanene og uvanene knyttet til eget spill bli utfordret av en maskin snarere enn en medspiller – den blir en motspiller, sier Grydeland.

De to musikerne reflekterer mye mens de svarer. Det er også sånn de jobber i prosjektgruppen. Hele prosjektet er en refleksjonsprosess, medgir de. Ingen vet helt målet, ei heller veien.

En kompleks maskin

– Bestiller vi en maskinell replika av et menneske? Kjenner den deg igjen, hvordan du spiller? Et av spørsmålene blir hvordan vi programmerer den i forhold til hva vi ønsker at den skal kunne gjøre, hvordan maskinen skal være å spille med.

Sangeren har allerede oppdaget noen svakheter som hun er spent på om vil vedvare. 

– Det er ikke mulig å forutsi hva den leverer tilbake, men måten den leverer tilbake på over et tidsstrekk på kanskje fem til ti minutter, er allerede blitt litt forutsigbart. Det er overraskende. 

– Ja, det dannes mønstre forbausende fort. Verdiene maskinen velger på bakgrunn av nå, er så komplekse at man ikke skulle tro det. Men det fremstår forutsigbart. Vi skjønner mønstrene fort, sier Grydeland. 

Er det skuffende?

– Nei, mer kjedelig, sier Endresen og Grydeland nærmest i kor, og Grydeland fortsetter ivrig:

– Vi synes det er for lite komplekst og raffinert, og trenger å tillegge den flere egenskaper og muligheter for at det den gir tilbake blir mindre forutsigbart. Men da er vi jo i ferd med å designe… 

Endresen fullfører setningen hans. – … en maskin som ligner på oss. 

– Ja, og det er jo det vi egentlig ikke vil. Det er den store utfordringen. Det er lett å ønske seg den menneskelige drømmemedspiller, og det er gjerne det vi savner også, når vi jobber med maskinen: At den skal gjøre det en medspiller av kjøtt og blod ville være i stand til å gjøre, sier Grydeland. 

Men hvorfor bygge en maskin da?

– Ja, det er det vi må navigere etter. Målet er å få en maskin som er så kompleks og egenrådig at det ikke skal minne om et menneske mot slutten av prosjektet. Med en tydelig maskin-estetikk. Som tar valg som vi kanskje ikke ville gjort, sier Grydeland. 

Hvilke diskusjoner har dere i prosjektgruppen? 

– Alt fra hvorfor spiller vi med en datamaskin, kan vi ikke bare spille med mennesker? Hvorfor holder vi på med dette? Var dette noe lurt? Heldigvis har vi ganske ulik erfaring med det rent teknisk spissfindige. Alt fra teknikken ingen skjønner, til den alle skjønner. Vi diskuterer mye hvorvidt det har noe for seg å spille med maskiner, og jeg synes vi har en sunn skepsis til akkurat det. Det tenker jeg er et greit utgangspunkt for en slik undersøkelse som dette prosjektet er. Men vi diskuterer også hvordan maskinen kan utvikle seg selv, hvordan den kan forme sin egen spillestil, og hvordan samspillet vårt med maskinen endrer egen spilling og lytting, sier Grydeland. 

Tilfredsstillende uforutsigbart

Endresen ønsker å få utfordret sin egen logikk rundt hvordan hun jobber og organiserer ting.

Er det et poeng å bryte tankemønstre? 

– Ja, og forventninger og synspunkter på hva som er tilfredsstillende form. Det er mye som kan bli flyttet på, tenker jeg. 

– Jeg for min del, ønsker at maskinen skal hjelpe meg til å lage annen musikk enn jeg gjør uten den, supplerer Grydeland.

Er det et poeng med mindre forutsigbarhet for å bli bedre?

– Næææ. Grydeland drar på det. – Men kanskje er uforutsigbarheten mer tilfredsstillende for egen del. Det spørs på hvilket nivå. På et hus som dette vet man mye om musikken også før den blir fremført. Det finnes forutsigbare, men i høyeste grad også uforutsigbare, fremføringer også av flere hundre år gammel musikk. Det er en type friskhet som må være tilstede, enten det er snakk om fremføringer av gammel musikk eller musikk som oppstår i øyeblikket, understreker gitaristen. 

– Jeg tror ikke det er automatikk i at det blir bedre med uforutsigbarhet. Jeg tenker veldig egoistisk. Jeg har tro på at hvis noe er mer interessant for meg, er det også mer interessant for publikum. I hvert fall når vi jobber med musikk som i så stor grad skapes i øyeblikket, da kan det bli et problem hvis den blir for forutsigbar. 

Ut på tur

På den første laboratoriekonserten i Levinsalen på Norges musikkhøgskole, er stemningen svært konsentrert en liten time før start. Antallet ledninger som slynger seg rundt på gulvet, må selv den mest drevne tekniker ha mistet oversikten over. Alt spiller slett ikke på lag, og den planlagte matpausen mellom rigging, lydprøve og konsert er redusert til multitasking med matpakke bak hvert sitt instrument.

Hva ligger i den musikalske dialogen for deg når du står på scenen og improviserer?

– Hvis det er snakk om musikk med høy grad av improvisasjon, så er overraskelseseffekten på ett nivå. Hvis det er musikk hvor mye er fastlagt på forhånd, så er det noe helt annet. Kanskje et mikroskopisk nivå på hvordan de elementene man kjenner godt til smelter sammen på enda en ny måte. At selv om det var bare bittelitt annerledes i går, så er det annerledes nok i dag til at det har evnen til å overraske, ha friskhet over seg. Det er kanskje det nærmeste felles målet for meg, hvis jeg ser all musikken jeg holder på med under ett, sier Grydeland. 

For Sidsel Endresen handler det om en form for frihet. 

– Det optimale for meg er noen som ikke stopper meg, som jeg drar på tur med, som forstår meg. Turen kan ta uventede veier, og jeg kan bli overrasket på en god måte. Det handler om å velge folk å spille med som åpner deg heller enn å parkere deg, sier sangeren.

Hva kreves mellom mennesker for å få til akkurat det? 

– Mengdetrening hjelper. Samtidig kan ha one off møter som er forbausende bra. Men alt koker ned til stor gjensidig tillit og lytting, sier Endresen og får samtykkende nikk fra Grydeland. 

Bonusen 

Men maskinen gir er ingen medspiller som innbyr til tillit og samspill. Den kan tvert imot by på motspill. Og i Levinsalen velger den å vise nykker akkurat idet Morten Qvenild skal demonstrere sin bruk for publikum. Restart! Ivar Grydeland forsøker å få sekundene og minuttene til å gå. 

– That´s what we call tørrprat, forkynner han, før maskinen igjen spiller på lag. 

– Vi kan ikke gjemme oss bak en forskningsplakat. Vi vil jo at det skal fungere. Men det er jo noe av det spennende med dette: At vi kan tillate oss litt andre ting enn hvis vi ha konsert helt ute i det offentlige rom. Jeg håper og tror det kan generere litt annen musikk. 

En ting er labkonserter, men om fire-fem år, ser dere for dere at dere kan gå på scenen med en uforutsigbar maskin å improvisere sammen med? 

– Jeg er ikke fremmed for at det kan skje, kommer det kontant fra Endresen. 

– Det fremstår som umulig med det vesenet vi har nå, sier Grydeland og ler.

– Men det hadde vært veldig tilfredsstillende hvis dette resulterte i et verk vi faktisk kan bruke. Jeg har likevel ikke lyst til å sette det som mål, for da blir valgene vi tar styrt, sier han.

Sidsel Endresen medgir at disse litt uklare målsettingene nok kan gjøre prosjektet vanskelig å begripe for utenforstående. 

– Men det er en oppdagelsesferd. Vi vil forrykke egne musikalske strategier i arbeidet, fastslår Endresen. 

– Vi har jo et tydelig, definert mål om å lære noe om vår egen lytting, presiserer og supplerer Grydeland. Det er hovedmålsettingen. Så er det et supert biprodukt hvis maskinen også kan brukes etter at prosjektet er ferdig, konkluderer Grydeland. 

Overaskelsesferd i improens tjeneste F.Charlotte Wiig

Sist oppdatert: 11. februar 2019