Ingfrid Breie Nyhus-1 foto Geir Dokken.jpg

Riss av tradisjonen

Ingfrid Breie Nyhus kom nylig med utgivelsen Slåttepiano, der hun spiller tradisjonelle slåtter for hardingfele på piano. Dette er den tredje utgivelsen i hennes stipendiatprosjekt og med den er det kunstneriske materialet i stipendiatprosjektet hennes komplett.

Tradisjoner på spill

Nyhus har vokst opp med folkemusikk og utdannet seg innenfor klassisk musikk. Stipendiatprosjektet «Tradisjoner på spill» har handlet om å se de to utøvertradisjonene i lys av hverandre. Handler det like gjerne om å spille dem i lys av hverandre?

– Ja, de to tradisjonene handler begge om utøving og fortolkning av et overlevert materiale, sier Nyhus, og forteller at hun har prøvd seg fram med holdninger fra begge tradisjonene når hun har spilt pianomusikk inspirert av folkemusikk. Jeg opplever at arbeidet har utvidet paletten min som pianist, også som traderer og fortolker. For meg har folkemusikktradisjonen åpnet noen rom og inspirert til refleksjoner, for eksempel om estetikken ved pianoet.

Å akseptere det enkle

Hva tenker du på da?

– Å akseptere det enkle har vært et motto jeg har holdt fast ved. Det å øve på å gå på tvers av klassiske idiomer i pianospillet, som å lete i det tørre og nære istedenfor å lete etter glans eller fylde. Hva er det motsatte av det polerte, og hva finnes det av kvaliteter der?

Riss av et univers

Hvordan forstår du verkbegrepet i de to tradisjonene?

– Jeg leste et intervju med Jon Fosse for noen år siden, hvor han beskrev sine teatertekster som 'et riss av et univers', der teksten både er detaljert, men også kan leses veldig åpent. Jeg synes det er en beskrivelse som også kunne passe til slik en spelemann kan forholde seg til en slått.

Slåtten eksisterer som et riss, med tydelig definerte detaljer, men allikevel åpent når det spilles ut, med ulikheter fra gang til gang, eller fra spelemann til spelemann, fra distrikt til distrikt. Nesten som man husker et eventyr. Man husker kjernen av historien, og noen grunntrekk som fremstår som viktige for en. Altså ikke først og fremst som ord-for-ord, eller tone-for-tone, men en kjerne av et musikalsk materiale, en kjerne av et idémateriale.

Er det ikke slik vi bør forstå klassisk interpretasjon også? At arbeidet vårt handler om å finne og forstå en musikalsk kjerne, å kroppsliggjøre skjelettet av strukturer og uttrykk, og så spille oss derifra?

Riss og solspill

Hvordan har du selv tatt riss-metaforen i bruk?

– Jeg har hatt med meg bildet og brukt det med litt ulike vinklinger, etter musikkens behov, selvsagt. I «Villarkorn/Stille-stykkje» ble det naturlig å forsøke å lære meg strofene 'på øret', så og si, for at det skulle kunne spinne – som i en slått. Men hvordan kunne jeg gjøre det uten at verket mistet seg selv? 

Lytt til Villarkorn XVII og Villarkorn XX på Ingfrids spilleliste på Tidal (krever innlogging)

– Med Lasse Thoresens Solspill fra 1983 ville jeg prøve å jobbe som om stykket var et slikt 'riss'. Hvordan kunne jeg komme enda mer på innsiden av strukturene og ideene? Solspill er variasjoner over en folkemusikalsk melodi.

Lasse fortalte meg i dybden om hva han tenkte på da han skrev stykket, både om inspirasjon og konkrete komposisjonsteknikker. Jeg jobbet med å øve fritt med disse komposisjonsstrategiene og idématerialet, istedenfor å øve på notene. Og så gikk jeg til slutt tilbake til formen slik Lasse har notert den. Det var en interessant prosess! Jeg liker stykket veldig godt, det har en enkelhet og intimitet over seg, samtidig som det er masse man kan jobbe med i nyansene og i hvordan det strekker seg ut i tid; et detaljert, lite univers.

Solspill ligger på samme spilleliste som over.

Om å være utøver i en tradisjon

Nyhus forteller om et vakkert bilde hun engang ble gjenfortalt fra en folkesanger, der han alltid forsøkte å trekke sitt eget jeg tilbake i framføringen, som bak en maske, der hans egen stemme smeltet sammen med alle de gamle stemmene i tradisjonen.

– Jeg opplever at det er det samme som det Knut Hamre snakker om når han sier 'å være ingenting', i hardingfelespill. Det å trå inn i en tradisjon, er å trå inn og bli en del av alle stemmene – og man kan si det samme gjelder enten det er klassisk musikk, jazzmusikk, folkemusikk.

Nyhus opplever at holdningen i bildet kan gjøre noe med både uttrykket og fokuset. Hun opplever det som forløsende, for det betyr at den enkelte musiker ikke må være redd for å sette sitt eget særpreg på sin versjon. – Det høres ut som en selvmotsigelse, men man har både et ansvar for å bruke sin egen stemme og sin egen smak – og samtidig handler det om å fokusere vekk fra seg selv.

alt

Ingfrid Breie Nyhus. Foto: Felipe Ferraria 

Trilogi med folkemusikk på piano

Du har i løpet at det siste året spilt inn tre CD-er, en trilogi om folkemusikk på piano. Alle CD-ene springer ut av stipendiatprosjektet ditt, men hvordan henger de sammen?

– De tre innspillingene representerer tre ulike retninger som prosjektet mitt tok. Den første var å se det fra et samtidsperspektiv og å jobbe med komponister. Jeg ville gjerne generere noen nye verker i den norske linjen av pianomusikk inspirert av folkemusikk og se hvordan komponistene ville løse dette i dag, forteller hun.

Det andre perspektivet hun trekker fram, er klassisk interpretasjon, hvor hun viser til arbeidet med Solspill og Villarkorn og å se på fortolkning som tradering. Den siste retningen eller perspektivet handler om hvordan pianoet kan klinge ut fra et folkemusikkperspektiv. Arbeidet i denne retningen ble Slåttepiano-plata.

Det abstrakte i folkekunsten

På den første plata, «Abstraction in Folk Art», har du spilt inn to verker du bestilte av Øyvind Torvund og Asbjørn Schaathun. Hva var det som gjorde at du valgte nettopp disse komponistene?

– Det var flere grunner til det. En ting var at de er veldig ulike. Øyvind er på min alder, og har jobbet mye med folkemusikken og jobber konseptuelt med ulike sjangre og tradisjoner, mens Asbjørn er noe eldre enn oss, modernistisk i stilen, og hadde ikke jobbet med folkemusikk før. For han var det en ny problemstilling, som han engasjert gikk løs på. Det de to gjorde ble også veldig ulikt.  At Asbjørn har bakgrunn som pianist var også en viktig ting for meg.

Hvilken tilnærming brukte de to komponistene i disse stykkene?

– Øyvind lagde et konseptuelt og lekent verk, som ser etter abstrakte elementer i folkemusikk. I konsertversjonen er det to lysbildeskjermer som viser både abstrakte punktmalerier og abstrakte ornamenter fra folkekunst. Og det samme i lyd: modernistisk punktmusikk ved siden av skjeve slåtterytmer og skjev tonalitet.

Asbjørn har på sin side skrevet verket «Nations» for piano og live-elektronikk; det skifter mellom stort anlagte modernistiske partier og nudlende, dvelende, svake partier, og hele verket er preget av drivende rytme og repetitivitet. Dette verket ble også en klaverkonsert som jeg urframførte med Oslo-Filharmonien 31. mars.

Påvirket arbeidet med disse to verkene det videre arbeidet med stipendiatprosjektet ditt?

- Ja, absolutt. Prosessene og diskusjonene med Øyvind og Asbjørn, og også med komponistene Erik Dæhlin og Lasse Thoresen, var betydningsfulle for meg. Jeg måtte sette ord på hva jeg er interessert i ved folkemusikken og formidle det til dem. Dette var også med på å tydeliggjøre min holdning, noe jeg deretter tok videre med inn i spillet mitt.

Da jeg jobbet tett med komponistene og så hvor dristige og tydelige de var i valgene sine, ble jeg inspirert til å finne mine egne svar på det jeg ba dem om. Når de var så modige, så ærlige, så opplevde jeg at jeg også måtte være det selv.

Stille-stykkje

Den andre plata heter «Stille-stykkje» og er Olav Kiellands neoklassiske verk «Villarkorn», som har undertittelen «20 stille-stykkje». Hva er grunnen til at du valgte å spille inn hans verk på ny?

– Det verket har fulgt meg i mange år. Jeg tror det var Jens Harald [Bratlie], da jeg gikk hos han, som mente jeg burde spille noe av Olav Kielland. Så kom NRK-journalisten Stein Eide, som viste meg innspillingen med Eva Knardahl, som også mente jeg burde spille det. Jeg fikk låne en note av Eide fra NRKs bibliotek, og så falt jeg for verket umiddelbart. Det er mange fine satser der. 

Hvordan synes du det klinger?

– Særlig noen av satsene synes jeg er åpne og gir rom for mye. Samtidig er det et verk som har referanser til veldig mange stiler, noe som gjorde det krevende å jobbe med. Det er folkemusikk der, men også bachsk, og så er det litt rachmaninovsk og også noe som er mer moderne. Det er veldig mange retninger på en gang, og jeg følte at jeg måtte ta noen valg med hensyn til hvilken ramme og stil tolkningen skulle holde seg innenfor.

Ja, hva var det du la vekt på når du tolket dette verket på ny?

– Det er mye folkemusikk i Villarkorn-satsene, og referanser til mytiske vesener og drømmetilstand. Det er tidligere spilt inn også av Kjell Bækkelund i tillegg til Knardahl, men i min versjon legger jeg mer vekt på det folkemusikalske, både klanglig, i rytmer og fraser, og også formmessig.

Du har valgt å inkludere nok et nytt verk på denne plata, et verk av Erik Dæhlin. Hva er grunnen til det?

– Jeg ville gjerne åpne opp den neoklassiske verdenen med noe nyere og mer romlig, og tilføre et annet perspektiv til den samme folkemusikalske drømmeverdenen. Ettersom Erik Dæhlin tidligere hadde laget en vakker liten sats basert på Draumkvedet til meg, spurte jeg han om vi kunne gjøre noen nye varianter av den. Den kunne være en slags omkved, eller vinduer til noe annet, inne i Villarkorn. Bakenfor Eriks satser kan man skimte et gammelt opptak av Margit Bø som synger Draumkvedet.

Teksten fortsetter under bildet.

Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin - foto Felipe Ferraria.jpg

Erik Dæhlin og Ingfrid Breie Nyhus, her under arbeid med konsertinstallasjonen Avstandsriss på Nasjonalbiblioteket i 2014. Foto: Felipe Ferraria

Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin under arbeid med konsertinstallasjonen Avstandsriss på Nasjonalbiblioteket i 2014. Foto Felipe Ferraria.

Hva tenker du at dette nye verket med Erik Dæhlin har tilført stipendiatprosjektet?

– Det blir som med de andre komponistene, der samtalene med Erik også var veldig fruktbare. Erik er veldig grenseløs i ideene sine, og det er de andre også på sine vis. De kan komme med ideer du ikke trodde var mulig. Det er inspirerende for meg som utøver med den grenseløsheten, som de kombinerer med tydelige idealer og retninger.

Er det tydeligere idealer enn det utøverne har?

– Komponistene har jo hatt en helt annen anledning til å tenke, lese og finne en retning de peiler seg inn på i løpet av studietiden sin, mens vi utøvere har brukt mesteparten av tida som studenter på å øve. Det er ikke til å stikke under en stol. Vi har ikke den samme anledningen til å gå dypere inn i materien slik de gjør, fordi det kreves såpass mange øvetimer for å vokse teknisk og erfaringsmessig ved instrumentet.

Hva slags handlingsrom hadde du sammen med Erik Dæhlin?

– Erik lot meg være med og skape, slik at på den installasjonen vi lagde, står vi begge som komponister. Det var et samarbeid der begge våre stemmer fikk ta del. Mens for eksempel Øyvinds verk er hans verk, jeg fikk oppgaver og gjorde ulike utprøvinger underveis, men det var han som holdt i helheten og konseptet.

Folkemusikk på piano?

Noen vil kanskje tenke at piano ikke er et folkemusikkinstrument og undre seg over om det går an å spille folkemusikk på piano. Hva har du kommet fram til?

– Misha Alperin har vært min biveileder, og det første han spurte meg når vi startet våre samtaler var, 'Inspirert av folkemusikk, hva betyr det?' – og 'Folkemusikk på piano, er det mulig?' Disse spørsmålene kom vi stadig tilbake til. Misha sa til meg at han alltid har tenkt på det, om det går an å spille folkemusikk på piano, og han har tenkt at det ikke går. Jeg har også tenkt det, at det blir alltid 'noe annet' enn folkemusikk, en annen stil, et annet språk, en annen sjanger.

Men jeg holdt på med å spille på noen hardingfeleslåtter på piano, som jeg trivdes så godt med, og etterhvert forsto jeg at jeg kunne ombestemme meg: Jo, det kan være en verdi å spille disse slåttene på piano – det kan være mulig å spille dem med et mål om at det skal forbli folkemusikk. Ikke legge på mer bare fordi instrumentet er større, ikke presse fram noe selv om den klassiske klaverhistorien har mer ekspressivitet over seg, men ribbe vekk alt som kunne frata det å ’være folkemusikk’. Igjen, å akseptere det enkle. Hva er slåttetradisjonen for meg, og så dykke ned alt jeg kunne for å finne det igjen ved flygelet.

Slåttepiano 

Hvordan har du gått fram for overføre slåttene til pianoet?

– Jeg har holdt på en god stund med å prøve ut rammer for hvordan jeg skulle løse det. Å lete i overføringen mellom instrumentene – hardingfele til flygel – hvilke muligheter eller umuligheter som ligger der. Det ligger så mye endring i seg selv i å oversette slåttene til piano – andre referanser og assosiasjoner dukker opp helt automatisk. Noen ganger må for eksempel tempoet endres mye for at det skal fungere, ellers får det motivet som er grunnlaget for slåtten en helt annen valør. Jeg har hørt på mange spelemenn som kilder, og lett etter en personlig forståelse av kjernen av slåttene, for å få en forståelse av hvordan det må bli på piano.

Så valgte jeg å spille de samme slåttene som Grieg brukte i opus 72 – men denne gangen er ikke Grieg der. På én side kan du si at det er Grieg minus Grieg – eller på den annen side; det er slåttemusikk på piano. Slåtter, slik de låter oversatt til pianoets verden.

«Slåttepiano» har blitt den siste CD-en i trilogien, som kom ut i desember.

Ingfrid Breie Nyhus urframførte Asbjørn Schaathuns klaverkonsert «Nations» med Oslo-Filharmonien torsdag 31. mars, klaverkonsertversjonen av solostykket som er med på CD-en «Abstraction in Folk Art».

Sist oppdatert: 6. april 2016

Ingfrid Breie Nyhus' forskningsprosjekt