Patchwork: Ensemble ERNST med komposisjons-studenter

Resultatet er en slags mosaikk, der ideer forsvinner og dukker opp igjen, kontekstualisert på stadig nye måter. Hver komponist har vært ansvarlig for en del av stykket. Hele stykket består av seks deler. Under kan du lese hvordan komponistene selv og andre beskriver musikken.

Kristine Tjøgersen (1982–): Travelling light (2015)

Kristine Tjøgersens Travelling Light II finner sted inne i en blenderåpning, som slipper inn vekslende mengder lysstråler. Lyden beskriver lyset, men når jeg lytter ser jeg for meg en av kortfilmene til Jan Svankmajer. Her kan kropper i det ene øyeblikket være menneskers kropper, og i neste øyeblikk være laget av treverk, grønnsaker eller plastellina. Instrumentene flimrer fram og tilbake mellom kropp og dukke, liv og forråtnelse.

Jenny Hval

Conlon Nancarrow (1912–1997): Etyde nr. 6 og nr. 7

Nancarrow kjempet mot Francos styrker i den spanske borgerkrigen, og måtte emigrere til Mexico da han kom hjem til USA fordi han var kommunist. Han hadde skrevet etter sigende uspillelig instrumentalmusikk også tidligere i USA, og i Mexico ble ikke samarbeidssituasjonen med levende musikere noe enklere. Sannsynligvis er det dette halvt frivillige, halvt påtvungne eksilet som satte ham i en slik tilstand av isolasjon at han kunne skape og utforske sitt nye musikalske univers som en svært eksentrisk munk. Han valgte seg selvspillende piano som medium for en stadig mer rytmisk kompleks musikk, en musikk han nitidig risset inn for hånd på pianoruller. Hans samling av etyder for pianola kunne endt opp som en av musikkhistoriens kuriositeter, og det er de kanskje også, men de har fått omfattende betydning etter at György Ligeti ga dem oppmerksomhet fra 80-tallet av. Den oppmerksomme nerd vil kanskje skyte inn at Frank Zappa var uttalt inspirert av Nancarrow allerede på 60-tallet.

Nancarrow hadde bakgrunn blant annet som jazztrompetist, og mange av etydene bærer sterkt preg av å ha opphav i jazz-sjangere, som boogie-woogie, blues og mye mer, men i svært komplekse rytmiske konstellasjoner. I andre etyder har han i sterkere grad klart å transformere inspirasjonskildene sine til noe man kan si er en slags egen Nancarrow-stil.

Etyde nr. 6 tilhører første kategori – her finner vi en nesten habanera-aktig akkompagnementsfigur i bassen, mens bluesaktige figurer alternerer med trinnvise skalabevegelser i diskanten, alt gjort i forholdstallene 4:5:6, i de fleste konvensjonelle sammenhenger en nokså kompleks rytmisk konstellasjon. Nettopp fordi det musikalske materialet er såpass oversiktlig og på et plan enkelt, er det ganske lett å følge de forskjellige rytmiske lagene.

I Etyde nr. 7 er impulsene blitt føyd sammen på en måte som gjør at man opplever det som et stykke i Nancarrow-stil heller enn som et konglomerat av jazz-stiler. Materialet er fortsatt på et plan enkelt, med treklanger og skalaer, men det hele er føyd sammen på et vis som gjør at det låter umiskjennelig som Nancarrow og ingenting annet. Stykket har noen ekstremt raske passasjer og er virtuost helt på grensen til det umenneskelige.

Disse to etydene, sammen med en håndfull andre, utmerker seg ved at de tross alt er spillelige for mennesker. De fleste av dem er ikke det, med sine helt umulig raske passasjer og tempo-relasjoner som kun maskiner kan gjenskape. Pianisten Yvar Mikhashoff transkriberte/orkestrerte elleve av etydene for ensemble, og hans orkestreringer er utgangspunktet for Ensemble Ernsts versjoner på denne konserten.

Jon Øivind Ness

Patchwork

1. ernst nehmen

Donatello trodde at form blir realisert gjennom motsetning. Forskjeller og repetisjoner i materiale på tvers av noen definerte parametere. Endringer i måter å se og oppleve bevegelse på. I musikk kan dette oversettes til forskjellige måter å lytte og oppleve tid på. Donatellos form blir et hierarki av selvrefererende objekter, og selvreferanse er alltid motsatt, alltid dialektisk. Resultatet var dansende skulpturer; selv om de er helt stille, ser de ut til å bevege seg gjennom et fenomenologisk spill av motsatser. Da jeg så disse skulpturene innså jeg at det som beveger seg gjennom denne formen ikke er et objektivt materiale, men vår retroaktive gjenoppretting av materialet. Dermed må vi bli medkomponister, selv definere hva som er en forskjell og hva som er repetisjon, oppleve en konfrontasjon med objekter som definerer seg selv gjennom deres referanse til det de ikke er. Jeg har forsøkt å bruke denne teorien og inspirasjonen fra dens eksemplifisering av Donatello for å ta form på alvor (im ernst).

Simon Røttingen

2. KKosiaKK

Mosaikk er en metode for å lage et bilde av fliser eller steiner i forskjellige farger. I dette stykket har jeg blitt inspirert av mosaikkunst og måten mosaikkunstnere tenker på kunst. Ved å sette sammen musikalske objekter med ulik klangfarge, tekstur og størrelse, lager jeg et nytt bilde med et mangfold av elementer.

Andreas Skreprud Hellesøy

3. The Smooth and the Striated

I introduksjonen til A Thousand Plateaus, skriver Deleuze og Guattari: «Vi to skrev Anti-Oedipus sammen. Siden hver av oss var flere, var vi allerede ganske mange. Her har vi brukt alt som var innen rekkevidde, det nærmeste så vel som det lengst unna. For å nå, ikke punktet der man ikke lenger sier jeg, men punktet der det ikke lenger har noen betydning om man sier jeg. Vi er ikke lenger oss selv. Enhver vil kjenne sitt eget. Vi har blitt hjulpet, inspirert, multiplisert.» (NMHs oversettelse)

I denne satsen har vi strebet mot kollektiv skriving og visket ut grensene mellom hver komponist, hvert materiale, strukturer og klangfarger. Glatte overflater og stripete løp fletter seg inn i en gradvis oppløsning av komponistens klingende « jeg!». Som Beckett spør: Hva betyr det vel hvem som snakker?

Julian Söderberg og James Layton

5. Interlude II og 6. Empeth

Empeth er et stykke der melodien transformeres over tid. Gjennom subtile endringer utvikler den korte utbruddet seg til en lengre frase. Brå glassteksturer bryter den naturlige meodistrømmen, og leken mellom de forskjellige materialene ender i en sammensmeltning av lyd.

Torbjørn Haaland