Et risikoprosjekt

– Innen klassisk musikk har vi et ekstremt ærbødig forhold til verket, og dermed også til komponisten, til tradisjonen, og til tolkningstradisjonen. De klassiske musikkstudentene har på en måte den forståelsen at dette er hellige ting. Dette er i ferd med å endre seg, heldigvis. Men det endrer seg selvfølgelig ikke før man tør å stille spørsmålene, sier rektor Peter Tornquist som en kommentar til utviklingsprosjektet The Pavilion.

Formålet med prosjektet er nettopp å utforske ny tolkning av musikalske verker, satt inn i en tids- og stedsbestemt sammenheng. Det dreier seg om å utfordre det ærbødige forholdet til partitur som den klassiske musikeren er opplært i og samtidig sin egen rolle og praksis, forklarer Kjell Tore Innervik, slagverker og førsteamanuensis ved Musikkhøgskolen. Sammen med Maziar Raein, grafisk designer og førsteamanuensis ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), har han vært ansvarlig for prosjektet.

The Pavilion bygger på erfaringer fra Radical Interpretations, et større treårig kunstnerisk utviklingsprosjekt som tar for seg tre ikoniske verker for solo slagverk. Psappha av Iannis Xenakis er ett av de tre verkene, og det er musikk og kunstnerisk praksis rundt denne gresk-franske komponisten og arkitekten som The Pavilion eksperimenterer med.

– Radical Interpretations startet egentlig som et kunstnerisk utviklingsprosjekt. Og så har vi hele tiden sett at det har et potensiale inn mot studentene. Eller for å si det på en annen måte: Det har konsekvenser for utdanningen, hvis vi skal ta på alvor de spørsmålene, og ikke minst de svarene som prosjektet bringer på banen, bemerker Peter Tornquist.

Det er studenter og lærere ved Musikkhøgskolen og Kunsthøgskolen i Oslo som står bak The Pavilion , og som sammen har kommet fram til svaret på utfordringen om å skape et sted for en ny type musikkopplevelse.

– Men The Pavilion er også en designopplevelse, et forsøk på å få musikk og design til å gå opp i en høyere enhet, i et rom der studentene kan være hektet av fra det vante livet, sier Maziar Raein.

Den enkeltstående og tre timer lange performancen, også med navnet The Pavilion, fant sted inne på Kunsthøgskolen en kveld i desember. Til stede var alle de involverte i prosjektet, lærere og studenter, men også andre musikere, artister og et mer allment publikum.

I samarbeid med lærerne hadde studentene laget en labyrint av fire meter lange hvite tøystykker hengende ned fra taket i ett av høyskolens gallerier. Veien inn til den lyse labyrinten gikk imidlertid gjennom en mørk tunnel. Tanken bak, forklarer Raein, var å skape et rom der de inviterte kunne legge bak seg daglige bekymringer i den mørke tunnelen, for så, en tanke lettet, kunne tre ut i den hvite labyrinten og utforske den musikalske performancen.

Inne i labyrinten hadde publikum ikke bare mulighet til å komme helt nær utøverne, de kunne også lytte til deler av musikken komponert spesielt for det stedet de til enhver tid befant seg i. Labyrinten innbød dessuten både til å samles flere i en gruppe, og til mer individuell og intim opplevelse.

– Det var interessant å legge merke til hvordan publikum noen ganger ble dratt inn mot lydene, mens de andre ganger syntes overveldet av sterkere og mer kraftfulle stykker, sier Raein.

Den musikalske kveldsforestillingen ble meget godt mottatt av publikum, mener de to ansvarlige for prosjektet. Designerne og musikerne fikk dessuten ny innsikt i hvordan alternative og spesielle steder for musikalske framføringer kan utfordre det tradisjonelle forholdet mellom musikk og publikum.

– Å skape noe som er både tids- og stedsbestemt, har en egen verdi. At det bare skjer der og da, gjør opplevelsen mer unik, mer skjør og dyrebar, sier Raein.

– Vi ville skape noe som beveger publikum. Det går kanskje an å kalle det en feiring av et slags mikroutopia, der det fins et fellesskap av utforsking, og der det er tillatt bare å være i det, og bevege seg rundt.

– Paviljongen ble dessuten bygget kun for denne kvelden, for denne happeningen. Som et sted som kan både utforskes og oppleves, et rom for å skape, og et rom for refleksjon, påpeker Innervik.

Den største utfordringen med The Pavilion , ifølge Innervik og Raein, har vært å få nærmere førti mennesker, studenter og lærere, til å enes om ett og samme kunstneriske prosjekt.

– Å putte dem inn i en ny type sammenheng, der de i fellesskap har skullet bli enige om målene, og så har planlagt og gjennomført dem, har vært utfordrende, men svært fruktbart, sier Innervik og Raein. Det fruktbare ligger også i det gjensidig respektfulle samspillet mellom studenter og lærere, forklarer Innervik.

– Vi har sammen stilt spørsmål som ingen har hatt svaret på. Det innebærer en stor tillit til studentene, men også en ansvarliggjøring. Studentene må selv ta styring over egen kunstnerisk utvikling. I The Pavilion har de lært underveis, og blitt tvunget til å bevege seg mer ut i det eksperimentelle.

– Studentene må risikere mer for å kunne skape noe nytt, medgir Innervik. Verden er i rask endring, og studentene må være åpne overfor de ulike roller en musiker kan komme til å ha eller ønsker seg, utdyper han.

Utviklingsprosjektet The Pavilion hører under CEMPEs satsningsområde Frilanskarriere . Hensikten med denne satsningen er å stimulere studentene til å utvikle nyskapende ideer og prosjekter for å kunne møte nye publikumsgrupper på nye arenaer.

Prosjektet er ett av flere som dreier seg om å få både studenter og lærere til å tenke kritisk rundt egen praksis og gi dem ny innsikt i hva som er mulig å få til.

– Studentene jobber ellers mye alene, gjerne med hvert sitt hovedinstrument. Det er viktig for dem å se hva som er mulig å få til i et fellesskap med andre. Å få innsikt i andre fagfelt, annen kunnskap, åpner opp for nye muligheter, og det er nødvendig, sier Innervik.

– Det er mer krevende enn før å leve av å være utøvende musiker, påpeker han. Musikere, både studenter og lærere, må finne nye måter å presentere musikk på.

– Dessuten er det lærerikt og gøy.

– Det er positivt at studentene møter den type spørsmål mens de ennå er studenter, mener Peter Tornquist. – Selv om mange nok synes det er en rar ting, og de vil si at dette kan jeg gjøre fordi det er litt rar musikk, så vil de mer eller mindre bevisst trekke det med seg i forståelsen også av mer streite verk. Og det ser vi allerede skjer.1