Kan jazzmetodikk brukes på klassisk musikk?

Klarinettist Stig Førde Aarskog har forsøkt å finne ut av dette. Aarskog har nemlig testet metodikken fra jazzlinjen ved NTNU på klassiske blåserstudenter. Fremfor å nærme seg musikken gjennom teorien, går man med denne metodikken praktisk til verks. Man jobber med å utvikle gehøret og internalisere musikken kroppslig gjennom å lytte til og etterligne lydinnspillinger.

En sentral del av metodikken handler om det som på jazzspråket kalles «planking». Denne plankingen har dog ingenting til felles med den fysiske aktiviteten noen forbinder med ordet. I jazzmetodikken brukes begrepet om å transkribere musikk ved å finlytte til innspillinger og etterlikne det som skjer musikalsk. Man forsøker å oppfatte det melodiske, harmoniske og rytmiske, i tillegg til hvordan musikken fortolkes. Spiller musikerne hardt eller mykt? Lett eller tungt? Oppleves utøverne som kontrollerte eller mer følelsesdrevne i sin spillestil?

For enkelte vil det være nærliggende å gripe fatt i instrumentet når man skal gjengi musikk man hører, men i jazzmetodikken tyr man først til sangen.

– Å koble musikken til sangstemmen gjør at studentene hurtigere kobler verkene til sin egen innebygde intonasjonsevne, sin musikalitet og indre øre. Stemmen ligger «nærmere» det klingende materialet enn ventiler, knapper og taster, forklarer Aarskog i rapporten til prosjektet.

Agnes Bjørnerås, én av prosjektets deltakere, beskriver hvordan bruken av sang har blitt automatisert hos henne, etter prosjektdeltakelsen.

– Jeg kommer alltid til å synge det jeg spiller. Det har blitt veldig automatisk, og jeg føler at jeg får en annen nærhet til musikken. Det styrker gehøret og hjelper generelt med å spille, fordi musikken sitter både i øret og muskelminnet.

Bjørnerås er én av to klassiske klarinettstudenter Aarskog har undervist i jazzmetodikken gjennom ett år. I begynnelsen fokuserte han på å få dem til å planke tonene og rytmikken i musikken: melodier, bass, akkorder og komp. Aarskog beskriver i rapporten hvordan dette ga studentene større forståelse for egen rolle i både samspillet og musikken som helhet:

– Vi blåsere er ofte lineære i tankesettet og har noen ganger mindre fokus på de strukturene som bygger opp om melodien [...]. Effekten av å kjenne akkompagnementsstemmen er likevel tydelig når man kommer sammen med pianist. Ved å synge komp-stemmene får studentene en helhetlig tilnærming til musikken og kan i større grad oppfatte sin egen stemme som del av en større kompleksitet og musikkopplevelse.

I tillegg til å synge og spille det harmoniske materialet, jobbet studentene med internalisering av rytmikken gjennom å klappe og trampe seg gjennom ulike verker sammen med en akkompagnatør.

Plankingen av den musikalske interpretasjonen – altså det å etterligne utøveres fortolkning av et stykke musikk, beskrives i rapporten som det mest utfordrende for studentene. De ble oppfordret til å imitere spillestilen i konkrete innspillinger så mange ganger, og så nøyaktig, at de til slutt kunne spille sømløst sammen med opptakene. For studentene var det vanskelig å gjenkjenne alle de ulike musikalske parameterne og etterligne dem. Aarskog ble allikevel overrasket over å høre hvor annerledes de spilte etter å ha innlemmet andres spillestil i egen musisering. Dette uten at de hadde videre utfordringer med igjen å spille fritt og personlig når de fikk muligheten til det. Aarskog forklarer dette med at det grundige fundamentet studentene skapte i arbeidet med innspillingene, gjorde det lettere for dem å være spontane når de atter fikk frie tøyler.

For et dypere dykk inn i arbeidet med dette prosjektet, og metodikken som ligger til grunn, anbefaler vi å lese Stig Aarskogs prosjektrapport. Der finnes det også henvisninger til relevant faglitteratur om emnet.