Lidelse og bakoversveis

– Dette er helt vilt vondt! Det kjennes nesten ut som jeg er i ferd med å miste armen, sier Sandra Lied Haga.

Duren fra celloen hennes fyller rommet med intense, taktvise drag over strengene, og overdøver suset fra bilene like utenfor vinduet til Steinway Piano Gallery. Midt mellom rekken av flygler til svimlende priser, pipler det både blod og svette. For når Dmitrij Sjostakovitsj’ Pianotrio nr. 2 står på plakaten, går det bokstavelig talt hardt ut over musikerne. Med seg i trioen har hun fiolinist Madelene Berg og Musikkhøgskolens førsteamanuensis, Gunnar Flagstad på klaver.

– Når man øver til en Sjostakovitsj-konsert må det planlegges nøye. Huden på fingertuppene må rekke å slites av og det må danne seg ny, herdet hud i tide til konserten, sier Berg. De to unge strykerne er begge masterstudenter ved Norges musikkhøgskole og hører til landets fremste utøvere. 21. mars spiller de Sjostakovitsj som en del av festivalen Lyden av Musikkhøgskolen. At de fremfører musikken i den lille, eksklusive pianobutikken i Oslo sentrum, kler komponisten godt, i følge Flagstad.

– At bilene durer forbi rett utenfor, ødelegger på ingen måte stemningen. Det gir heller en følelse av at vi stopper verden litt i dette rommet. Her kan vi kjenne både på stillheten og det intense verket. Det er ikke noe skille mellom scene og sal, i stedet blir det en felles opplevelse der publikum nærmest blir en del av fremførelsen.

En kommentar til grusomhetene

Sjostakovitsj tilegnet det intense musikkstykket en nær venn som døde. Skrevet i 1944 i en tid da det akkurat begynte å sive ut nyheter om hva som faktisk skjedde i konsentrasjonsleirene.

– Man kan ikke unngå å høre musikken som en sorg over jødenes skjebne, og som en kommentar til grusomhetene under krigen. Regimet i Sovjet gjorde at man kunne bli sendt rett i konsentrasjonsleir hvis man skrev feil type musikk. Sjostakovitsj balanserte elegant, sier Flagstad om den russiske komponisten, som til tross for sensur prøvde å snike inn meninger i musikken.

Gir det en egen kvalitet til komposisjonene at han ikke kunne pøse på med det han ville?

– Det er et veldig interessant spørsmål. Ville man lyttet til Sjostakovitsj på samme måte, hvis han var løsrevet fra kontekst? Det er vanskelig å si, men man må ikke vite om det for å bli berørt. Det er stor musikk uansett!

Studentene tror Sjostakovitsj kan virke avskrekkende på mange. At folk flest umiddelbart tenker på det som noe veldig russisk og vanskelig. Andre igjen forbinder Sjostakovitsj med bråkete musikk.

– Men vi håper folk vil oppdage det unike ved komposisjonene hans. At det kan være så uendelig, inderlig vakkert, for i neste øyeblikk å skifte til noe veldig rytmisk og tøft. Musikken hans er skjør, fin og stilig på samme tid, påpeker Berg.

Sjostakovitsj’ intense uttrykk tatt i betraktning, trioen ser ikke bort fra at publikum kan komme til å få litt bakoversveis. Musikken er kjent for sine brå skift. For sin underlige blanding av noe dypt tragisk og veldig komisk. Som om det morsomme gjør musikken enda tristere.

– Selv om det ofte går i dur, ligger det hele tiden noe underliggende, mørkt og dystert der. Spilt i et slikt rom får du følelsen av at musikken kommer fra alle kanter, i stedet for å klinge fjernt fra en scene. Intimkonserter er ofte det aller beste, ikke minst kler det Sjostakovitsj, mener Berg og Lied Haga.

Utmattende musikk

Det finnes nok av eksempler på komponister hvis vakre melodier ruller og går, og man kan tillate seg å slappe litt av, i det minste lene seg litt tilbake på stolen. Hos Sjostakovitsj derimot, får man aldri noen pause. Her er ofte de svakeste tonene også de mest krevende. For Sandra har konserten en spesielt utfordrende åpning, som er med på å sette den spente stemningen; flere minutter med cello alene, og noen ekstremt høye overtoner som er svært vanskelige å treffe.

– Sjostakovitsj kunne lett skrevet dette for fiolin i samme toneleie, men da hadde det blitt for komfortabelt. På cello er det to oktaver over det man normalt forventer, noe som gjør det skjørt og gjennomsiktig. En følelse av at noe står på spill. Som publikummer blir man sittende ytterst på stolen og tør nesten ikke puste, fordi det er så intenst selv med de små, svake tonene, forklarer Flagstad.

Mellom Steinway-flyglene diskuteres tempo og intensitet. De tre musikerne terper og øver, lever seg inn i og prøver ut satsene med ulik dynamikk. Noen sårt tiltrengte pustepauser for ømme fingertupper og slitne skuldre må til.

– Det er nesten så han prøver å skape lidelse for oss som skal spille. Som musiker må man virkelig slite for det. Kanskje tenkte Sjostakovitsj at det må til for å formidle musikken. Som et slags ørlite innblikk i smerten, sier Lied Haga, som vurderer ekstra styrketreningsøkter for å stå bedre rustet til konserten.

En minifestival

Som en liten minifestival i festivalen inngår Sjostakovitsj-trioen i en tredelt konsertrekke, tenkt som en 75-årsmarkering av krigens slutt. 20. mars spilles Messiaens ikoniske verk Kvartett til tidens ende på Musikkhøgskolen. Verket ble skrevet i den tyske konsentrasjonsleiren Görlitz, der han selv satt fanget. Under urfremførelsen spilte Messiaen på klaver sammen med tre medfanger som brukte det som var tilgjengelig av instrumenter – en klarinett, en fiolin og en cello. 400 medfanger og vakter lyttet til konserten.

– Der det er mye mørke og alvor i Sjostakovitsj’ musikk, har Messiaen blant annet satser tilegnet Jesu udødelighet. Han var en veldig religiøs mann og byr på et verk som bærer håpet med seg - inspirert av Johannes' åpenbaring, forteller Flagstad.

Søndag 22. mars spilles Different Trains av Steve Reich på Jødisk Museum. Her graver komponisten i sin jødiske fortid. Verket blir fremført av strykekvartetten Karski Quartet, som er kjent for sine lidenskapelige tolkninger, i samarbeid med kunstneren Tone Myskja.

– Det blir tre intense og lærerike dager. Som en innledning til konsertene skal forfatter Simon Stranger lese fra Leksikon om lys og mørke, sier Flagstad.

I boken tar forfatteren utgangspunkt i sin egen familiehistorie, nærmere bestemt sin jødiske svigermor og familien. De flyttet inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap.