Når alle tenker likt, er det ingen som tenker

På scenen i Levinsalen sitter fire mennesker og balanserer side om side på høye barkrakker. Deres største fellesnevner, foruten at de alle arbeider med musikk, er at de tidligere har studert ved Musikkhøgskolen. Siden den gang har arbeidet deres forgreinet seg i ulike retninger. Nå er de samlet for å dele av sine yrkeserfaringer.

Panelet består av musiker, komponist og produsent Hanne Hukkelberg, trommeslager og abletoninstruktør Jonas Barsten, Andrea Louise Horstad, som er sanger og produsent, samt Heming Valebjørg som spiller slagverk i Oslo-Filharmonien. Moderatoren, Fride Nøstdahl Hjelle, studerer ved NMH og er studentpartner i CEMPE.

– Hva er egentlig en hverdag for dere?

Nøstdahl Hjelle vil vite hvordan en typisk arbeidsdag ser ut for panelet, og Jonas Barsten er kjapt på banen.

– Premisset for spørsmålet er feil!

For ham finnes ikke skillet mellom hverdag og helg, ettersom han jobber alle slags dager. Det eneste som er sikkert, er at dagene er forskjellige. Hanne Hukkelberg nikker gjenkjennende til det Barsten snakker om. Sånn har hun også hatt det selv, sier hun, men dette endret seg da hun ble forelder.

– Selv er jeg mye alene i hverdagen, forteller hun.
– Det krever stor grad av selvdisiplin, så jeg bruker mye tid på å planlegge dagene, og legge dem opp etter når jeg får mest ut av meg selv.

For Andrea Louise Horstad har det blitt viktig med én fast fridag i uka.

– Det er ingen dårlig idé å gå tur på søndager!

Nøstdahl Hjelle vil vite om det er noe panelet skulle ønske de gjorde annerledes mens de var studenter.

Heming Valebjørg forteller at han i større grad burde utnyttet mulighetene som lå i det å være student, og latt hovedfokuset være på studiene. Han retter blikket mot studentene i salen.

– Det er nå dere har sjansen til å dykke dypt! Når man begynner å jobbe, er det vanskeligere å få tid til fordypningen, sier han.

Barsten kjenner seg igjen.

– Ja, jeg har spilt nesten hver dag i ti år nå, så det kommer. Studietida er en unik tid, sier han, og humrer litt over hvordan det utsagnet får ham til å føle seg gammel.

Horstad skulle ønske at hun i større grad lyttet til egne ønsker og behov i studietida.

– Jeg kommer jo fra en generasjon som er veldig flinke. Kanskje var jeg litt for pliktoppfyllende som student? Jeg var redd for å spille, redd for å ta sjanser og hadde lærere jeg så såpass opp til at jeg tok alt de sa som sant. Derfor tok det litt tid før jeg ble opptatt av hva som var viktig for meg her.

Dette resonnerer med det Hukkelberg forteller. Hun er opptatt av at studentene må finne sin egen sti gjennom krattet.

– Jeg husker at jeg sleit litt da jeg gikk her. Jeg syntes det var vanskelig å innordne meg og tenke at det var greit å gjøre ting på min måte, men med én gang alle tenker likt, er det egentlig ingen som tenker. Det å være litt standhaftig med sin egen vei, tror jeg er lurt.

Barsten nikker gjenkjennende.

– Jeg tror alle her er enige om at det er viktig å jobbe for å finne sin identitet og uttrykk. Når man henter inn folk til sine prosjekter, er det jo som regel fordi de har noe unikt ved seg.

– Studiet er en også mulighet til å bli mer bevisst på hva man er opptatt av og ønsker å bli god på, skyter Hukkelberg inn.
– Det gjelder å legge energien der!

Nøstdahl Hjelle er nysgjerrig på om det er noe fra utdanningen panelet har fått særlig utbytte av.

For Horstad kommer svaret raskt; medstudentene var viktigst.

– Det er jo de som blir kolleger og arbeidsgivere når man er ferdig her. Jeg er glad for at jeg har fått så mange fine og gode relasjoner gjennom Musikkhøgskolen. Det har blitt et viktig anker for meg, og nå har jeg alltid noen å spørre hvis jeg trenger hjelp til noe!

Valebjørg er enig.

– Dét er så viktig! Ikke vær redd for å søke kunnskap eller å treffe folk på tvers av studieretninger og sjangere. Vær nysgjerrig og spør om hjelp!

Horstad tror også det finnes en del skjulte muligheter på NMH, hvis man våger å stille litt krav.

– Jeg husker jeg kranglet meg til å få være med på et studiofag, selv om det egentlig kom senere i studieløpet. Hvis det er noe du virkelig vil her på huset, kan du som oftest få det til hvis du argumenterer godt nok!

– Hvis du vet hva du vil, så klart, skyter Hukkelberg inn.

– Dette med tidsbruk kom jo opp litt tidligere i samtalen, sier Nøstdahl Hjelle.
– Hva vil dere si dere bruker dere mest tid på nå, sammenlignet med studietiden?

Hukkelberg drar litt på det før hun svarer.

– Dette høres sikkert litt merkelig ut, sier hun.
– Men jeg bruker nok mest tid på ingenting. Faktisk tror jeg det er noe av det viktigste jeg gjør!

Hukkelberg beskriver hvordan ingentingparaplyen kan romme både skriving og meditering, merkelige innfall, det å gå tur, ta en kaffe eller å kose med katten.

– Det er som regel når jeg gjør ingenting at ideene kommer. Det innebærer også at jeg kan våkne midt på natta og må skrive ned en tekstlinje. Mye i mitt arbeid kommer av at tanken er fri, så jeg må berede grunnen for at de gode tankene kommer.

Og forskningen støtter faktisk oppom viktigheten av det Hukkelberg kaller for ingenting. I en bok om kreative menneskers vaner, Wired to Create: Unraveling the Mysteries of the Creative Mind (2015) av Scott Barry Kaufman og Carolyn Gregoire, har forfatterne dedikert et helt kapittel til forskning som viser at den dagdrømmingen som skjer når vi gjør hverdagslige ting som å ta oppvasken, gå tur eller dusje, er viktig for kreativiteten. For en som lever av å skape, er det derfor ikke så merkelig å kjenne behovet for å befinne seg under denne ingentingparaplyen.

For Valebjørg, som er slagverker i Oslo-Filharmonien går mye av tiden til å innstudere materiale.

– Men det er utopisk å tenke at man skal øve like mye som på studiet, sier han.
– Der jeg før øvde for å håndtere instrumentet bedre, begrenses øvingen nå til å lære det repertoaret krever.

Horstad forteller hvordan hun i studietiden brukte mye tid på ting hun trodde hun måtte kunne, mens hun nå bruker tiden på det hun selv synes er viktig.

– Og så går det selvfølgelig litt tid til administrativt arbeid, men akkurat den biten synes jeg er veldig kjedelig! Nå har jeg satt av et fast tidspunkt i uka hvor jeg gjør alt som er adminrelatert. På den måten slipper jeg å tenke så mye på det resten av tiden.

For å avrunde samtalen, vil Nøstdahl Hjelle høre hva de tidligere studentene skulle ønske noen hadde sagt til dem da de selv var studenter.

– Jeg ville nok sagt at det kommer til å gå bra, at man burde si ja til ting man ikke kan, for det meste klarer man å lære seg, sier Barsten.

Horstad er enig.

– Ikke tenk så mye! Kast deg ut i ting, og ikke hør for mye på alt støyet rundt.

Hukkelberg får det siste ordet.

– Omfavn din egen vei.