Studenter må ta ansvar for egen karriere

Det er torsdag morgen i midten av februar, og en gjeng på ti studenter og noen lærere lytter oppmerksomt til hva Ingrid Røynesdal, direktør for Oslo-Filharmonien, har å si. Hun starter med å fortelle hvordan orkesteret har opplevd 2015/2016 som en foreløpig toppsesong, med 87 prosent publikumsbelegg høsten 2015.

Orkestret jobber mye med publikumsutvikling. I musikkbyen Oslo er det visstnok like mange konserter (i alle sjangre) som det er i København og Stockholm til sammen.

Samtidig er det i veldig liten grad lov til å henge reklame eller plakater på T-banestasjonene og i offentlige rom, slik det er i mange andre storbyer.

– Store deler av det offentlige rom er solgt til kommersielle aktører og er derfor lite tilgjengelig for offentlige institusjoner. Vi lever på den ene uka i året hvor vi får tapetsere Karl Johan med bannere, sier Røynesdal.

Hun forteller videre at det å spille konsert hver uke, slik Oslo-Filharmonien gjør, er i seg selv noe som mediene ser på som en repeterende øvelse. Dermed må de i enda større grad selv prøve å skape «eventer», ved å kommunisere tydeligere, og skape begivenheter som man kan diskutere og snakke om. Det kan være gjennom innovative grep i konsertsalen. Men det kan også for eksempel være ved å lage en hel festival der de spiller alle Beethovens symfonier i løpet av to uker, slik de åpner sesongen 2016/2017.

– Vi ser at agenter gjerne profilerer solister som kan tilby noe «ekstraordinært», påpeker Røynesdal. Agenturene er opptatt av de som har noe «annet» enn bare det å være flinke til å spille eller synge. «Hva legger du i noe annet?», spør en student på første rad.

– Det kan være veldig mye forskjellig, men det er lett, eller i alle fall fristende, å nevne en pianist som Lang Lang som åpenbart har åpnet noen nye kommersielle dører.

Røynesdal fortsetter å fortelle hvordan samfunnet er i endring, om dreininger i økonomiske betingelser fra offentlig til private midler, om nedleggelser av orkestre i andre europeiske byer, og om dilemmaer ved å lede en institusjon som Oslo-Filharmonien.

Det hender de må spille syv julekonserter for å ha mulighet til å gjøre to bestillingsverk, forklarer hun og avslutter ivrig:

– Det er ikke kvalitet vi trenger å bekymre oss for – men vi trenger alle å utfordre vårt mind-set, og tenkemåte, for å møte de nye utfordringene i samfunnet.

Så bytter vi innleder til Tanja Orning. Hun er Post doktor i NMHs Senter for fremragende utdanning i musikkutøving, der hun forsker på musikalsk entreprenørskap. Orning er opptatt av å gjøre utdanningen på NMH så relevant som mulig:

– Det handler om å gjøre seg aktuell i dag, og om hvordan vi kan vise fram denne fantastiske musikken, uten å selge sjela vår!

Orning peker videre på kontrasten mellom den veldig langsomme læringen av selve håndverket (å spille et instrument), og det å følge med i tiden og være kreativ for å få formidlet musikken (å være entreprenør).

– Det er ikke lenger én person, en mester, som kan gi dere alt dere trenger. Dere må ha idéer og gjøre noe med dem», sier Orning.

– Det er det som er entreprenørskap.

Orning poengterer at det ikke finnes noen quick-fix-løsninger, der man kan importere noe utenfra som «fikser» det kreative. Man kan ikke bare invitere Atle Antonsen til å fortelle vitser innimellom at en selv spiller – det er ikke det som er entreprenørskap. Det er viktig at det kreative kommer fra deg selv, fastslår Orning, og avrunder med følgende budskap:

– Dere må nok ta mer ansvar for deres karriere enn musikere før dere har vært nødt til.