Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

Veras verden

Vera Scott Stenersen står foran inngangen til NMH og smiler.
Vera Scott Stenersen foran Norges musikkhøgskole. Foto: Kjetil Bjørgan

Det tok tid for mange å venne seg til at Vera Scott Stenersen ikke lenger satt i resepsjonen på Musikkhøgskolen, da hun ble pensjonist. Hun var der i over halvparten av skolens snart 50 år, og ble intervjuet for NMHs historieprosjekt sist sommer. Da hun nylig gikk bort, fant journalist Ida Habbestad fram opptaket av samtalen og skrev dette.

Omgivelsene passer ikke helt, tenker vi nok begge, i det vi setter oss i et av grupperommene i andre etasje. For selv om Vera straks fyller grupperommet med entusiasme og en nesten ustanselig rekke anekdoter fra livet på NMH, hører hun liksom til i resepsjonen. På veien inn plukker hun med seg et skjerf som noen har lagt igjen. Gangene er fremdeles hennes, autopiloten er på, til tross for at hun er i sitt tredje år som pensjonist.

Gå inn og syng!

Midt i trafikken ved inngangsdøra har Vera opplevd mye. Flere ganger har hun ringt etter ambulanse, i noen tilfeller har hun måttet overbevise studenter og lærere om at det var nødvendig, og hun har sittet en hel dag på legevakten med en student som ikke ville reise hvis hun ikke ble med. Opptaksuka kaller hun for den morsomste i året.

– Jeg skulle jo ikke prestere noe, og det var så mye rart! For eksempel kom en jente bort til meg og sa «du, jeg er så nervøs». «Mmm» sa jeg «men se rundt deg, alle som sitter her er nervøse». «Men de ser ikke sånn ut»! «Nei. Det gjør ikke du heller». Hun kom tilbake mange ganger, og jeg sa til henne «vet du hva? Vi tar inn så og så mange studenter her. Du kan likegodt være en av dem!» «Tror du det?» sa hun til meg. «Ja! Gå inn og syng», sa jeg. Hun kom inn. Og når hun sluttet noen år senere, spurte hun meg om jeg husket hva jeg sa til henne den gangen.

Flere ganger skulle hun ønske det var mulig å blande seg inn i de faglige avgjørelsene. En gang ble hun sittende og trøste sammen med førstekonsulent Liv Thorvaldsen.

– Det kom tre venninner fra samme sted og skulle prøvesynge. To kom inn, men ikke den tredje. Hun siste gråt så fælt, og tårene begynte å trille på oss begge, vi synes så synd på henne. Jeg husker jeg tenkte at jeg må gå til juryen og si «kan dere ikke ta inn henne?» En annen gang fikk en gutt fra Bergen beskjed om at han ikke hadde kommet videre til teori- og gehørprøven. Han var lei seg, selvfølgelig, og tok ettermiddagstoget hjem. Og så satt vi der, Liv og jeg, klokka var blitt ganske mange, og så ser vi på listene: han hadde kommet videre. Og nå sitter han på toget til Bergen! Vi kastet oss på telefonen og nådde faren hans, som ikke ble sint i det hele tatt, men lovet å finne sønnen og følge ham til nattoget. Gutten kom tilbake, strålende fornøyd, og han kom inn. Men da var vi lei oss, altså. Det var en feil som ikke burde skje.

Vera Scott Stenersen sitter i resepsjonen på NMH og smiler.
Vera på jobb i resepsjonen. Foto: Linn Carin Dirdal

Men de aller fleste oppgavene handlet om dagligdagse gjøremål, om fordeling av steder å være, noen ganger i tidsnød, og noen mer insisterende enn andre.

– En student, og dette er veldig lenge siden, kom bort og insisterte på å få et rom. Han ble veldig sint da jeg ikke fant noe ledig til ham; han slo han i bordet og sa «det er din skyld at jeg ikke blir noen bra musiker!» Og jeg skvatt jo. Det gikk ikke lenge før Jens Harald Bratlie, som da var rektor, sto foran meg spurte om det gikk bra. En gruppe studenter hadde gått opp til ham og sagt at «nå må du hjelpe Vera. Hun får så kjeft, og det fortjener hun ikke». Studenten var ikke egentlig ikke sint på meg, så det gikk jo bra. Men det var så fint at de studentene gikk opp til rektor. Jeg vet ikke hvordan det har gått med studenten — men er ikke han musiker, så er det min skyld!

Vera har også fått mange merkelige spørsmål over telefon, og forteller at hun tidlig undret seg over de som ba om hjelp til å finne kandidater til små spillejobber, som regel taffelmusikk av ulike slag.

– En av de første telefonene jeg reagerte på, var da en dame ringte og sa «vi skal ha noen venner til tirsdag, kan du finne en som kan spille klaver under kaffen?» Jeg husker jeg tenkte «Gjør man sånn i Norge?» For det var ikke min verden.

Fra barnehage til NMH

For Vera var veien til NMH tilfeldig. Hun hadde ingen musikkbakgrunn, bortsett fra noen pianotimer. Da hun var liten «gikk man på søndagsskolen og så spilte man piano, det gjorde man bare», forklarer Vera. Og da hun fortalte at hun skulle jobbe ved Norges musikkhøgskole, begynte hennes tidligere kollegaer etter sigende å le: – for jeg er så umusikalsk at du vil ikke tro det.

– Jeg hadde jobbet 25 år i barnehager, og tenkte at «nå har jeg lyst til å komme ut i den voksne verden, og vite hva som egentlig skjer der». Jeg gikk til et vikarbyrå, sa «her er jeg, jeg har lyst på en ny jobb, og jeg vil ikke ha noe med barn å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker barn, men jeg vil gjøre noe annet»!

Hun ble tilbudt et to uker langt vikariat ved Norges musikkhøgskole. Her skulle hun betjene sentralbordet, og Vera tenkte at det var en overkommelig oppgave.

– Jeg møtte opp om torsdagen, det var i slutten av august i 92, tror jeg. Jeg kommer inn, Knut Jarbo kommer stormende ned trappa og sier: «Hei du skal begynne hos meg! Kona mi ligger og føder, så jeg forsvinner». Og han forsvant, og fikk en datter. Der sto jeg, og de 14 dagene, de ble til 25 år.

– Jeg kommer inn, Knut Jarbo kommer stormende ned trappa og sier: «Hei du skal begynne hos meg! Kona mi ligger og føder, så jeg forsvinner». Og han forsvant, og fikk en datter. Der sto jeg, og de 14 dagene, de ble til 25 år.

Vera Scott Stenersen Tidligere resepsjonist på Musikkhøgskolen
Vera Scott Stenersen står foran inngangen til NMH og ser alvorlig ut.

– Dette at jeg nå fikk mennesker rundt meg som var eldre enn jeg var vant til, syntes jeg var så fint. Jeg følte jeg fikk god kontakt med studentene fra første dag. Det var morsomt å hjelpe og høre på dem, og sakte, men sikkert, ble jeg interessert i musikk. Når jeg befant meg i Gamle Logen eller på Victoria på Karl Johan, tenkte jeg jo av og til «hvem ville trodd at jeg hadde sittet her»? Men de som spilte, kjente jeg. Når de maste om rom, så tenkte jeg «må du øve hver dag?» Men når de sto på scenen foran meg, tenkte jeg «jo, det skjønner jeg», for dette var helt utrolig. Jeg er fremdeles ikke musikalsk, men jeg er mye mer opptatt av musikk, takket være studentene som inviterte meg på konserter.

Etter en stund tok vikariatet slutt. Hun fikk et engasjement i Forskerforbundet, men med færre mennesker som passerte, ble tilværelsen mindre spennende. Hun kom i tvil da hun etter et par måneder fikk tilbud om å få jobbe fast.

– Jeg tenkte «Fast? Jeg har jo ikke tenkt å være her!». Men det turte jeg ikke å si. Så jeg sa «Ja, det må jeg tenke på» og sa ja til å være til jul i alle fall. Dagen etter ringte Knut Jarbo og sa at jeg kunne komme tilbake. Mens jeg akkurat hadde forpliktet meg til Forskerforbundet! Da var Musikkhøgskolen enestående, for de ansatte en vikar i mellomtiden. Så kom jeg tilbake og siden har jeg vært her.

– På Musikkhøgskolen er det ikke så mye ringing

Til å begynne med var arbeidsdagene delt mellom arbeid i administrasjonen i 3. etasje og i resepsjonen. Sistnevnte var begrenset til å betjene sentralbordet og å ta imot de som kom. Da Vera kom tilbake for fullt, ba hun om å få ta med noen av administrasjonsoppgavene ned. Rombooking og nøkler ble hennes ansvar.

Gjennom årene måtte hun også forholde seg til den teknologiske utviklingen som gav stadig flere digitale løsninger. Og med økende studenttall fulgte større press på systemene for booking. Adgangskort erstattet med tiden nøkler til ulike rom, og studentene var avhengige av kortene for å krysse ulike sperrer i bygget. Ofte hadde Vera synspunkt hun luftet med Knut Jarbo. Hver gang opplevde hun å få frihet til å utforme oppgavene som hun ville.

– Det gjorde at jeg følte meg litt mer betydningsfull enn det jeg kanskje var. Knut hørte på meg, sier hun.

Tilsvarende ble hun hørt i forbindelse med en ny løsning hvor studenter og ansatte skulle stå for rombooking selv.

– Dette hadde de snakket om lenge, og jeg tenkte at «jeg orker ikke». For så mye rombooking har jeg hatt, og så mye rart har jeg måttet rydde opp i. Når du sitter ute i så mange år, lærer du folk å kjenne. Jeg ville ha kontroll på det.

Det ble innkalt til et møte med studiesjef Kjetil Solvik hvor det nye opplegget ble forklart.

– Så sier Kjetil: «Nå spør vi Vera. Det er hennes jobb vi snakker om». Da sa jeg «vet du hva, jeg kan ikke se vitsen med det å gjøre det om. Hvorfor skal vi gjøre om noe som fungerer bra»? For det hadde jeg jo lurt på. Men jeg tok jo i betraktning det med min alder, de på 30 år hadde data som et helt annet verktøy enn jeg. Og så sier Kjetil «vet du hva vi gjør? Så lenge Vera er her, rører vi ingenting. Vi snakker om det om to år». De andre var sikkert skuffet, men det betydde så mye for meg når Kjetil sa det, fordi da tenkte jeg «ok, han har skjønt det». Da sitter du igjen med følelsen av at det er litt ålreit det du gjør.

Telefonsvarerne ble hun aldri særlig glad i. For med den nye maskinen fikk de som ringte færre umiddelbare svar.

– Telefonsvarere er lurt hvis det blir brukt riktig. Men jeg skulle ønske at administrasjonen kunne laget vaktlister, så det alltid var noen som kunne hjelpe. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har løpt opp og sagt «nå har jeg prøvd hele avdelingen, ingen svarer meg, og jeg må ha svar på dette her». Det er jo en gang studentene vi er her for!

Vera Scott Stenersen sitter i resepsjonen på NMH og snakker i telefonen.
Vera ble aldri glad i telefonsvarerne.

Studentene endret seg

Vera har ved flere anledninger pekt på at også studentene forandret seg. Da hun satt oppe i tredje etasje i starten, kom studentene stort sett innom administrasjonen for å booke rom mellom 11 og 12.30. En sjelden gang var det kø utenfor hos studiesjef Nils Valøen eller spørsmål til studiekonsulent Kari Zimarseth om eksamen.

– Kari svarte ja eller nei og så var det ikke mer diskusjon. Jeg hadde følelsen av at studentene ikke hadde, eller turte å ha, samme behov for hjelp av oss. Var Lindemansalen opptatt, så gikk de ikke inn bakdøren, sånn som de garantert gjør nå. Jeg hadde følelsen av at studentene ikke hadde den nære kontakten med lærerne heller. Å være student i 1992, var annerledes enn i dag.

Nærheten som kom har også rykket kanskje også i maktbalansen i mesterlæretradisjonen som er sentral i høyere musikkutdanning. Vera forteller om en student som kom ned i resepsjonen med en lærer i hælene.

– «Jeg finner meg ikke i at du kritiserer det jeg sa til deg», sa læreren. «Jeg har spilt dette stykket før du ble født». «Men jeg er ikke enig», sa studenten, og jeg tenkte «jøss, så modig studenten var, som turte å si sånt til en lærer»! Jeg tror studentene har blitt mye flinkere til det.

Vera fylte rollen både som rom- og portvokter og drar frem flere episoder hvor hun måtte sette en stopper for folk som forsøkte å snike seg inn på høgskolen, enten de ønsket å låne øvingsrom eller holde auditions. Som regel uskyldige hendelser, men det var også noen sårbare situasjoner.

– En dag, jeg tror det var i november, tidlig om morgenen, fikk jeg følelsen av at noen så på meg. Så ser jeg opp, og i den innerste av de to dørene sto en gutt og holdt seg i begge karmene ... Altså, det var narkotika, alt svømte. Han så på meg, og jeg tenkte, «han kan kanskje ikke gjøre meg noe, for han er i en helt annen verden, men hva vet jeg?». Og jeg tok telefonen og ringte til Knut, for han var her alltid før sju, og så sa jeg bare «Kom!». Knut kom ned, vi fikk ham ut, og så sa jeg til Knut «så fint at du skjønte det!». Og da sa Knut «når det eneste du sier er sånn ’kom’, da løper jeg!». Men jeg har aldri vært redd, for jeg har jo aldri vært her alene.

Rolleforståelse og diskresjon

Overvekten av arbeidet handlet imidlertid ikke om å stenge noen ute; som oftest har Vera bidratt til å gi en innbydende følelse for alle besøkende. I tillegg opplevde hun at ledelsen tok henne med på råd i utviklingen av NMH.

– Knut var flink til å inkludere meg i spørsmålene som hadde med min jobb å gjøre. Når vi hadde møter med vaktselskapet eller valgte nytt selskap, var jeg med. Studieadministrasjonen hadde møter hvor jeg ba om å få være med, fordi når de fordeler jobber kan de lett glemme å si det til meg. Jeg sa ingenting i de møtene, satt bare bak og lærte hva studieadministrasjonen gjorde. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde bedt om å få være med flere steder, så hadde de sagt ja. Knut var flink til det, hvis det var noe som skulle opp på et møte, så fortalte han meg det først.

Men vel så viktig som strategiarbeid, har rolleforståelse og diskresjon stått sentralt i jobben, mener Vera.

– Lærerne har posthyller bak meg, og der inne har de fort kommet i snakk om studenter eller andre ting de kanskje har behov for å snakke om, men hvor jeg har tenkt at «dette skal jeg ikke høre». Da ba jeg dem gå. Jeg kunne jo ikke gå, for det var jobben min å sitte der! Folk har også spurt meg om jeg har lagt merke til bestemte personer eller noe bestemt som pågikk. Og da har jeg alltid svart «nei, aner ikke hva dere snakker om», selv om jeg merket mye. Sladderen går, og det en vet, vet én, og det to vet, vet alle. Og da føler jeg litt sånn: «nei».

– Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har vært her!

Vera Scott Stenersen Tidligere resepsjonist på Musikkhøgskolen

Som resepsjonist har hun i grunnen hatt sin egen strategi, på tvers av alle rektorperioder. Den har handlet om å ta ansvar for egen trivsel.

– Jeg fikk mast meg til et kurs på Chat Noir. Det var forferdelig dyrt — og forferdelig morsomt, for der møtte jeg mange personer som jobbet i resepsjon, og når ordet var fritt var det én som rakk opp hånden og sa «jeg synes at de ansatte behandler oss som ingenting». Og så spurte den på scenen «hva mener du»? «Jo, når de kommer om morgenen, de bare går forbi». Mange hadde opplevd dette. Jeg har aldri vært noe sånn til å ta ordet i store forsamlinger, men da rakk jeg opp hånden, altså! Jeg sto på en av radene på Chat Noir, og sa «jeg skjønner ikke hva dere snakker om, jeg». Og så fortalte jeg hvordan jeg jobbet, og sa at «alle som kommer — studenter og lærere — så lenge de har tid, stopper de og snakker med meg». «Så heldig du er da, Guri land, det gjør de ikke hos meg». Og så sa jeg «Nei, men hilser dere? Det er vel ingen som har sagt at de som kommer inn skal hilse først?». «Å ...» Nei, det hadde de ikke tenkt på! Men du må jo gjøre noe selv da! Jeg tror det er første og eneste gangen jeg har tatt ordet i en sånn forsamling.

Kombinasjonen av strenghet, vennlighet, entusiasme — og det faktum at hun var der så lenge, gjør at vi er mange som tenker på Vera som uløselig forbundet med Norges musikkhøgskole. Ikke rart at skolens studenter spleiset på spa-opplegg da hun gikk av med pensjon, eller løper etter henne for å slå av en prat om de møter henne tilfeldig i byen. Flere har også blitt glade for at hun har dukket opp som eksamensvakt.

- Nå er det jo snart ikke flere igjen jeg kjenner, men det var det en som sa «Du elsker å komme hit å plage oss, du!» «Ja», sa jeg, «det er mitt lodd her i livet nå, nå kommer jeg hit hver desember og mai og plager dere»!

Vurderte du noen gang å slutte?

– Nei, aldri. Hadde jeg vært 25 år da jeg begynte her, hadde det kanskje vært annerledes. Men jeg trivdes med forandringen jeg fikk. Og jeg hadde en veldig fordel i at jeg tilhørte administrasjonen, samtidig som jeg regjerte i resepsjonen for meg selv. Jeg sa til meg selv: Her skal jeg være. Jeg er ikke ute etter en karriere, jeg skal ikke opp i gradene. Jeg tror det hjalp meg til å ikke henge meg opp i ting.

I utgangspunktet synes hun det var synd å skulle gå av med pensjon som resepsjonist, forteller Vera. Men da Ellen Gjerstad kom inn, gikk overgangen likevel greit.

– Jeg tror at livet er laget sånn: Jeg skulle slutte i januar, men fikk bli til sommeren, for da var skoleåret ferdig. Hadde noen i februar og spurt om jeg ville være et år til, så hadde jeg sagt ja. Men da Ellen kom og jeg hadde tre måneders opplæring med henne, og tenkte «nå er det siste gangen jeg gjør dette, nå må hun finne sin måte å gjøre det på», hadde noen spurt meg da om jeg ville bli, så hadde jeg nok ikke svart ja. Mentalt var jeg blitt ferdig. Noen vil kanskje mene at jeg hadde for små ambisjoner — men jeg, jeg føler at jeg har skummet fløten. Jeg er veldig, veldig glad for at jeg har vært her!