Omgivelsene passer ikke helt, tenker vi nok begge, i det vi setter oss i et av grupperommene i andre etasje. For selv om Vera straks fyller grupperommet med entusiasme og en nesten ustanselig rekke anekdoter fra livet på NMH, hører hun liksom til i resepsjonen. På veien inn plukker hun med seg et skjerf som noen har lagt igjen. Gangene er fremdeles hennes, autopiloten er på, til tross for at hun er i sitt tredje år som pensjonist.
Gå inn og syng!
Midt i trafikken ved inngangsdøra har Vera opplevd mye. Flere ganger har hun ringt etter ambulanse, i noen tilfeller har hun måttet overbevise studenter og lærere om at det var nødvendig, og hun har sittet en hel dag på legevakten med en student som ikke ville reise hvis hun ikke ble med. Opptaksuka kaller hun for den morsomste i året.
– Jeg skulle jo ikke prestere noe, og det var så mye rart! For eksempel kom en jente bort til meg og sa «du, jeg er så nervøs». «Mmm» sa jeg «men se rundt deg, alle som sitter her er nervøse». «Men de ser ikke sånn ut»! «Nei. Det gjør ikke du heller». Hun kom tilbake mange ganger, og jeg sa til henne «vet du hva? Vi tar inn så og så mange studenter her. Du kan likegodt være en av dem!» «Tror du det?» sa hun til meg. «Ja! Gå inn og syng», sa jeg. Hun kom inn. Og når hun sluttet noen år senere, spurte hun meg om jeg husket hva jeg sa til henne den gangen.
Flere ganger skulle hun ønske det var mulig å blande seg inn i de faglige avgjørelsene. En gang ble hun sittende og trøste sammen med førstekonsulent Liv Thorvaldsen.
– Det kom tre venninner fra samme sted og skulle prøvesynge. To kom inn, men ikke den tredje. Hun siste gråt så fælt, og tårene begynte å trille på oss begge, vi synes så synd på henne. Jeg husker jeg tenkte at jeg må gå til juryen og si «kan dere ikke ta inn henne?» En annen gang fikk en gutt fra Bergen beskjed om at han ikke hadde kommet videre til teori- og gehørprøven. Han var lei seg, selvfølgelig, og tok ettermiddagstoget hjem. Og så satt vi der, Liv og jeg, klokka var blitt ganske mange, og så ser vi på listene: han hadde kommet videre. Og nå sitter han på toget til Bergen! Vi kastet oss på telefonen og nådde faren hans, som ikke ble sint i det hele tatt, men lovet å finne sønnen og følge ham til nattoget. Gutten kom tilbake, strålende fornøyd, og han kom inn. Men da var vi lei oss, altså. Det var en feil som ikke burde skje.