Vibrerende understrenger i Midtvesten

Sært? Nei, ikke i det hele tatt – for Ellestads doktorgradsprosjekt byr på en fargerik historie om musikere som sto støtt i det norske på amerikansk jord.

Hardingfela oppdaget

Det hele begynte med tv-sendingen fra åpningsseremonien under OL på Lillehammer. Gjennom flimmeret av malte fjes, olympisk ild, kubjeller og fallskjermhoppere var også det norskeste av det norske iscenesatte ingredienser – og faren til Laura Ellestad kjente plutselig en snikende nasjonalfølelse. Besteforeldrene hans utvandret fra Valdres til Canada på 1910-tallet, og var opptatt av å integrere seg. – Barna lærte seg derfor aldri norsk, sier Laura Ellestad på klingende valdresing.

Faren til Laura oppdaget hardingfela, og selv om datteren ikke umiddelbart fikk fot for norsk folkemusikk, skulle det likevel vise seg å bli avgjørende for valgene hun tok senere i livet.

– Jeg spilte egentlig rockefele, og studerte til en bachelor i Victoria på Vancouver Island, sier Ellestad. Men foreldrene begynte å trå norske folkedanser på stuegulvet og en dag kom storspellemannen Tore Bolstad fra Valdres på besøk.

– Jeg fikk en time med ham, og alt føltes plutselig helt riktig. Jeg var 21 år, og av alle musikksjangere jeg var interessert i, ble hardingfelemusikk raskt det musikalske språket jeg følte meg mest hjemme i. Foreldrene mine hadde nok påvirket meg, og musikken hadde rett og slett trengt seg ubevisst inn i hjernen min.

Nysgjerrigheten på det norske førte Laura Ellestad til opphold i Norge. Etter hvert ble hun også student, og valgte å fokusere på folkemusikk. Musikken hun spilte fikk dessuten en stadig bedre klang, repertoaret ble større, trillene klarere og kunnskapen dypere. Derfor søkte hun seg etter hvert til Musikkhøgskolen og tok en mastergrad med fokus på Valdres-spellemenn som utvandret til USA.

– I dette prosjektet forsøkte jeg å følge etter fem av spellemennene. Jeg ville finne ut av hvem de var og hvordan de holdt i hevd slåttemusikken, sier Ellestad.

Historiene kan fortelle om gode musikere, noen også profesjonelle. For det var et marked for det norske på andre siden av Atlanterhavet, selv om det heller ikke alltid var like enkelt å holde i hevd tradisjonene på slutten av 1800-tallet. Men musikken gikk i arv, og de norske folkemusikkmiljøene var frodige helt fram til 1970-tallet.

Kappleiker og spellemannslag

Her er Laura Ellestads prosjekt nå: Hun studerer måten bygdedans- og runddansmusikk ble brukt i Midtvesten.

– Det var spellemannslag i USA, og hvert år fra 1915 fram til 1941 ble det arrangert kappleiker etter modell fra moderlandet, forteller hun. Til nå har Ellestad gjennomført to runder med feltarbeid og møtt folk med store kunnskaper om de norske og nordiske folkemusikkmiljøene.

Mens masterprosjektet var et innblikk i bygdedansmusikktradisjonene i Nord-Amerika, forsker hun nå også på runddanstradisjonene – eller Norwegian-American old-time music, som kanskje er en rikere beskrivelse av en sjanger som også tar opp i seg amerikanske uttrykk.

Bruker sitt eget spill

Ellestad er primært en stipendiat som skriver en tradisjonell avhandling, men i tillegg tar hun i bruk metoder mer kjent fra kunstnerisk utviklingsarbeid.

– I undersøkelsene av musikken fra den aktuelle historiske perioden, bruker jeg min egen musikalske erfaring. Jeg jobber altså konkret med melodiene fra feltarbeidet mitt. Forhåpentligvis vil dette gi ny kulturhistorisk innsikt, og kanskje bidra til en praktisk forståelse av hvordan man kan jobbe med et historisk folkemusikkmateriale fra et utøversynspunkt.