Ting tyder på at Tor Espen Aspaas hadde tenkt å snike seg stille ut døren sin siste arbeidsdag på Musikkhøgskolen 31. januar. Det ville ikke studentene hans ha noe av.
Pianisten, ridderen og professoren Tor Espen Aspaas har vært ansatt på Norges musikkhøgskole siden 1996, da han akkurat hadde fullført diplomstudiet selv. Først som timelærer, og deretter gikk det slag i slag. Han kaller det perfekt timing.
– Det gikk i et stort crescendo. Den første faste førsteamanuensisstillingen i akkompagnement og klaver på årevis, kom i 2001. Det var akkurat riktig tidspunkt for meg.
Likevel forsikrer han om at det ikke oppleves så dramatisk å slutte som man kanskje skulle tro.
– Mer et veivalg der man fortsatt ser mange muligheter. Eller kanskje det bare er en midtlivskrise? ler han.
Kolleger og studenter vil fortsatt være musikerkolleger, selv om han ikke blir å finne på høgskolen lenger, tror han.
– Jeg kommer garantert til å få jobbe med dem igjen. Da blir det ikke like skummelt, for jeg lukker ikke flere dører enn jeg må.
Det er hjemtraktene på Røros som trekker ham til fra hovedstad til bergstad. Der har han allerede virket som kunstnerisk leder for lokale kulturarrangementer, og engasjementet for nærmiljøet lever i beste velgående.
Nå er det knappe to uker siden Aspaas hadde siste arbeidsdag. Ser han for seg frilansoppdrag i kø, eller mer tid til å dyrke kunsten i ro og mak?
– Hvis jeg dømmer etter tiden jeg har hatt etter jeg sluttet, tror jeg ikke det blir så stille som jeg hadde fryktet, sier han med glimt i øyet. – Å komme seg ut av Oslo gir jo litt mer rom, men forhåpentligvis blir det balanse.
Onsdag 15. februar kl. 19 spiller Aspaas Brahms i Levinsalen på Musikkhøgskolen.
«Dette blir en symboltung kveld for meg, men jeg gleder meg over å få avslutte med duo-litteraturens kanskje fineste syklus. Og det i samspill med fire av de aller beste studentene jeg har fått samarbeide med på 26 år!» står det i konsertomtalen.
Det føles som om sirkelen sluttes litt, men på en vennlig og lite dramatisk måte.
Pianist
Noen vil kanskje kalle det atypisk for en så profilert musiker å akkompagnere fiolinstudenter med Brahms-sonater på den siste konserten sin.
– Jeg hadde egentlig ingen planer om noen avskjedskonsert, så dette er studentenes initiativ. Jeg er bare heldig som får være med.
Han kaller det hele litt tilfeldig, og dessuten setter han pris på en litt myk overgang til frilanslivet. Både verkene og komponisten beskriver han som betydningsfulle.
– Det føles som om sirkelen sluttes litt, men på en vennlig og lite dramatisk måte.
