– Likhet for alle er ikke likhet for alle

Ski-Berg er klassisk skolert fløytist og komponist, og har for øyeblikket nok å henge fingrene i som doktorgradsstipendiat ved Norges musikkhøgskole. Gjennom årenes løp har hun erfart hvordan kravene man får som student kan være motstridende.

– Innen fløytespill begynte jeg tidlig å tukle med tradisjonelle noter – til enkelte læreres forferdelse og andres begeistring. Jeg ble raskt klar over dette spennet mellom det du forventes å gjøre, og oppmuntringen til å uttrykke deg kreativt og gå utenfor pensum.

Interessen for makt oppsto tidligere, mens Ski-Berg gikk på skolen.

– Jeg var nok litt nysgjerrig på hvorfor folk likte å gjøre det de ble fortalt. Selv var jeg ikke glad i skolen. Jeg gjorde det ok, for jeg var pliktoppfyllende, men likte ikke å være det. På et tidspunkt husker jeg at en gutt i klassen hadde fargelagt forsiden til laboppgaven sin i naturfag, men så ble han trukket i karakter fordi den egentlig skulle vært svarthvit.

Det er jo helt latterlig, egentlig.

– Ja, og han hadde lagt så mye tid i det!

Det må være utfordrende å følge reglene hvis man ikke opplever at de gir mening? Løsningene man lager for fellesskapet er jo ikke alltid til det beste for alle?

– Nettopp. Kanskje kjenner du det bildet med en ape, en elefant og en fisk? De får i oppgave å klatre i et tre, men så er det tydelig at apen kommer til å gjøre det best. Allikevel må alle klatre i treet, siden det skal være likt for alle.

Og så er forutsetningene helt forskjellige.

– Nemlig. Likhet for alle er ikke likhet for alle. Folk har ulike typer behov. For meg er det allikevel sentralt å tenke at systemene ikke skal bort, men at man trenger trygge rom for å kunne utforske hva man trenger og hvem man er.

Siden vi snakker om makt, må vi nesten definere hva makt er?

– Ja. Man refererer jo ofte til makt som noe man har, men det er ikke sånn at noen er født med makt. Mennesker med makt er folk som har kommet seg inn i roller som har blitt gitt mye makt. Hvis personen hopper ut av posisjonen, forsvinner også makten. Makt er derfor veldig flytende, og utøves i gitte situasjoner.

Ski-Berg fortsetter med å fortelle om orkesterdirigenter som én form for maktutøvere i musikken.

– Det er jo en slags tillitserklæring når orkestermusikerne følger viftet fra dirigentstaven, fordi det betyr at de anerkjenner at de er sammen med dirigenten om å skape noe. Orkesteret gir dirigenten makten, men makten kan også forsvinne.

Interessant det du sier om at makt er noe man blir gitt. Det minner meg om en situasjon på barneskolen hvor vi hadde lærervikar. Én i klassen fikk alle elevene til å lage en jevn uavbrutt summelyd. Gradvis ble vikaren mer og mer desperat etter å få oss til å slutte, før hun til slutt knakk sammen og løp tårevåt ut av klasserommet. Først da forsto vi hva vi hadde gjort. Selv om hun formelt sett hadde hatt makten, tok vi den fra henne uten selv å forstå det.

– Det er et godt eksempel på hvordan maktrelasjoner plutselig kan skifte.

Men hva med musikkutdanningen? Hvordan vises maktstrukturene der?

– Jeg liker å se på dette som en løk man skreller. Det er mange lag med makt, og vi oppholder oss i forskjellige lag av løken.

Ski-Berg forteller om hvordan høyere musikkutdanning tradisjonelt sett har bygget på mesterlære, altså at man som elev har én læremester på hovedinstrumentet som lærer eleven alt denne kan, men at disse læremestrene også har hatt sine mestere som de bevisst eller ubevisst er preget av. En sånn type læringssituasjon kan føre til at læreren ubevisst overfører konservative holdninger til sin elev, eller at eleven kun blir eksponert for én type musikkstykker eller én måte å tenke omkring hvordan man skal spille.

– Andre maktstrukturer er eksamenskonserter, opptaksprøver, prøvespill, eller det å bli godkjent nok av sine medstudenter eller lærere til at de ønsker å spille med deg i fremtiden. Høyere utdanningsinstitusjoner har også krav fra stortinget til hva de må gjøre, siden de får penger av staten. Løken blir derfor tydelig hvis man tenker på alle de ulike maktnivåene.

Vi har jo snakket om makt som noe man kan utøve i kraft av en posisjon, men makt kan også være usynlig eller uformell. Litt som i eksemplet med lærervikaren jeg nevnte tidligere. I media dukker det dessuten stadig opp saker der mennesker som av andre oppfattes som mektige ikke ser seg selv som mektige. Hvordan kan man bli bevisst sin egen maktposisjon og hva slags ansvar følger med denne makten? Har man noe ansvar?

– Jeg synes dette med ansvar er spennende! Særlig fordi så mye av makten er usynlig. Når man nettopp har fått tildelt en rolle med makt er det også vanlig å bli nervøs. Jeg tror det er viktig å ikke se seg selv som et offer for makt, men huske at man også har muligheten til å påvirke makten selv. For å bli mer bevisst på makt, må man tenke mer på det! Man kan stille seg selv spørsmål som «Hvem er mine mestere? Hvem har vært mine mestere i fortiden? Hvorfor byttet jeg? Hvem ønsker jeg skal være mine forbilder? Hvem vil jeg selv være? Hva tenker jeg om denne typen institusjonell struktur? Hva synes jeg om opptaksprøvene osv.». Alle har muligheten til å påvirke og forsøke å utøve denne makten i positiv forstand.

Makten ser ut til å være et mangefasettert dyr, men ifølge Ski-Berg er ikke makt noe som trenger å være utelukkende dårlig, så lenge man forvalter sitt ansvar godt og forsøker å bli bevisst sin egen maktposisjon og påvirkningskraft.