Både studentar og tilsette er einige om at folkemusikkfestivalen Ljøsblått har eksistert ei god stund. Vi spør professor og folkesongar Unni Løvlid om ho veit når han starta. Ho send oss vidare til folkemusikkguru Steinar Ofsdal. 2015 dukkar opp som ei moglegheit, men det verkar som ingen er heilt sikker. Slik er det kanskje med ting som blir til litt etter litt?
Ljøsblått er ein idé som blei til ein førjulskonsert som blei til ein festival – eit frø som vaks seg større og større år etter år, og i 2021 sette festivalen ny rekord i både aktivitet og besøk.
Øya-kjensle
Det er ingen tvil om at festivaldirektørane er stolte av kva dei fekk til. Studentane Amalie Kinsarvik Tvilde, Tiril Eirunn Einarsdotter, Trygve Liahagen og Mattias Thedens beskriv prosessen som like moro som slitsam. Det er direktørane som kuraterer, men dei peiker på at programmet ofte blir forma av kva som rører seg i miljøet. Samtidig er det viktig med rekrutteringsarbeid, fortel felespelar Einarsdotter.
– Til dømes med dansekursa, der vi prøver vi å få folk utanfrå inn i folkemusikkverda.
Toradarspelar Tvilde legg til at dei ville setje ein ny standard denne gongen, med logo, merch og fem meter langt banner.
– Med skikkeleg festivalkjensle frå torsdag til søndag. Du var verkeleg på Ljøsblått, du berre hang der liksom, sånn som på Øya-festivalen.
I 2021 hadde ein heil bråte studentar sloppe ny musikk i tida rundt festivalen – dermed blei det plateslepp nesten kvar dag. Ein av debutantane, folkesongar Synnøve Brøndbo Plassen, blei i februar nominert til Spellemann.