CEMPE: – Målet har vært å bygge et felleskap rundt undervisningen

Hva var Norges musikkhøgskoles motivasjon for å søke om Senter for fremragende utdanning?

– Jeg satt i rektoratet ved Norges musikkhøgskole og vi mente at dette kunne være en mulighet for å gjøre en målrettet innsats for å styrke høyere musikkutdanning. Det var fire grunner til at vi syntes dette var viktig for vårt fagfelt:

For det første blir det en stadig sterkere konkurranse om jobber og oppdrag for utøvende musikere, og konkurransen er internasjonal her i Norge. I mange land starter spesialiseringen allerede i barndommen – noe vi ikke gjør. Derfor må vi være sikre på at vi gir en best mulig utdanning når studentene først begynner i høyere musikkutdanning.

Den andre grunnen er at mye kunnskap om undervisning og læring hos dem som jobber i høyere utdanning er privatisert. Den deles i liten grad med kolleger. Vi så derfor et behov for å utvikle en mer kollektiv kunnskapsbase, og at det blir en kultur for å dele kunnskap kollegaer imellom.

For det tredje kan denne privatiserte mesterlæretradisjonen lett bli konserverende. Vi så behov for å involvere lærere i denne tradisjonen i mer systematisk utforsking av nye måter å jobbe på.

Det fjerde var at det etter hvert finnes en relativt omfattende forskningslitteratur om høyere musikkutdanning, og Norges musikkhøgskole er jo en av verdens ledende aktører på nettopp den type forskning. Men vi så at vi hadde en utfordring i å få overført denne kunnskapen til praktikerne som faktisk drev med undervisningen.

Derfor har vi forsøkt å skru sammen senteret slik at det skal sikre deling av kunnskap på tvers av fagfelt og tradisjoner. Senteret skal sikre at det gjøres utprøvinger av nye måter å gjøre ting på, og det skal sikre en kobling mellom forskere og lærere.

Hva har vært de største utfordringene med å starte opp et nytt senter?

Da vi startet opp var det helt grunnleggende å rekruttere lærere til prosjekter. Vi brukte litt tid på å finne ut hvordan vi kunne rekruttere lærere som er toneangivende innenfor sine felt. Men det viste seg lettere enn jeg trodde – mange ville være med og vi har faktisk «ventelister».

En annen utfordring som vi har kjent på er at vi jobber med musikere som er flinke til å spille og undervise, men som ikke nødvendigvis identifiserer seg som forskere eller skrivende mennesker. Vi har forsøkt å løse dette ved at prosjektlederne jobber tett opp mot lærerne som deltar i prosjekter, og at de tar seg av en del av skrivingen. Utfordringen her ligger i å unngå at lærerne føler seg overkjørt og mister følelsen av eierskap og styring med sine egne prosjekter.

Å ha oversikt over alle prosjektene og alle deltakerne har også vært utfordrende. Vi har syv hovedprosjekter med mange underprosjekter, og mange lærere og studenter involvert. Derfor har det å få gode strukturer og rutiner for hvordan man kan koordinere dette og sikre at man har oversikt som senterleder vært krevende, synes jeg.

Hvilke milepæler vil du trekke fram fra din tid som leder for CEMPE?

– Jeg opplever det mer som en prosess hvor man legger sten på sten. Men én milepæl er at vi nå får med lærere fra andre institusjoner i utviklingsprosjekter for CEMPE. Det skaper en involvering nasjonalt – vi er ikke bare et senter for Norges musikkhøgskole, men for høyere musikkutdanning som fagfelt. Det gir også flere kontekster å prøve ut ting i.

Hva har så langt vært CEMPEs viktigste bidrag til å utvikle musikkutdanningen?

– Vi opplever at det å utvikle og dele kunnskap om undervisning og læring begynner å komme på dagsorden. Det er skapt engasjement blant de ansatte i å utforske egen praksis og dele erfaringer med kollegaer. Den konservative mesterlæretradisjonen som vi som høyere musikkutdanning befinner oss i, begynner å løses opp noe – vi ser mer interesse for å tenke annerledes og mot til å prøve nye ting. Når det er sagt tar det tid å endre kulturer.

Hva er dine håp for CEMPEs vei videre?

– Én av de viktigste oppgavene våre er å supplere mesterlæretradisjonen med en utforskende og delende kultur. Vi skal ikke erstatte de tradisjonene som eksisterer, men skape engasjement for å videreutvikle og dele gode praksiser. Forhåpentligvis vil den kunnskapen vi utvikler og den delingskulturen vi forsøker å utvikle, spre seg som ringer i vannet til andre institusjoner.

Vi har tatt noen initiativer i forhold til den europeiske organisasjonen for høyere musikkutdanninger med ca. 270 medlemsinstitusjoner, og jeg har et berettiget håp om at CEMPE kan få en slags knutepunktfunksjon i Europa for å utvikle og dele kunnskap om undervisning og læring i høyere musikkutdanning.