Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Når er musikk kunst?

Øivind Varkøy foran murbygning, høst

Hva er originalt? Hva er kunst og hva er håndverk? Møt tre mennesker som maler opp et bilde av utdanning, talenter og utfordringer i samfunnet.

Hvem er nå egentlig denne kunstneren? Hvordan oppsto hun? Et medfødt talent dukker plutselig opp, ensom og genial og upåvirket. Det er selvfølgelig bare tull, men likevel en kraftfull myte blant folk flest.

Om å finne seg selv

– En del unge mennesker synes å tro at betingelsene for å vinne musikalske konkurranser og bli «artister» er begrenset til det «å gi alt» og «være seg selv». Men vi skal hjelpe dem å bli seg selv, å finne sin vei.

Det sier Øivind Varkøy. Han er professor i musikkpedagogikk på NMH, med bakgrunn i musikkvitenskap, filosofi og pedagogikk, og arbeider med musikktenkning i bred forstand.

– Vi formes og dannes av andre fra vi er født. Det å bli en god musiker handler naturligvis ikke kun om ren biologi, fortsetter han.

Det er også noen andre grunnen til at de sterke kunstnerpersonlighetene blomstrer. Hardt arbeid, blant annet. Håndverk.

– Den profesjonelle musikkutøvelsens fundament er utvilsomt det solide håndverket. Ferdighetene må være der. Men jeg er litt overrasket over at så mange har et såpass anstrengt forhold til det å være en kunstner.

Øivind Varkøy Professor i musikkpedagogikk
Portrett an Øivind Varkøy

Kunst og håndverk

Men hva er diskusjonen? Blant musikere synes det å eksistere en spenning mellom det å se på seg selv som kunstner eller håndverker. Dette er tema som har engasjert Varkøy, blant annet i forskningsprosjektet «Discourses of Academisation and the Music Profession in Higher Music Education» som pågikk fra 2016 til 2020, hvor fokuset lå på utdanningen av klassiske orkestermusikere.

– Da fikk vi blant annet anledning til å reise rundt i Norge og snakke med lærere ved høyere musikkutdanningsinstitusjoner. Og et tema som stadig dukket opp var forholdet mellom kunst og håndverk, sier han.

Dette handler langt på vei også om kunstnerens, eller musikerens samfunnsmandat. Og om en kritisk refleksjon rundt entreprenørskap.

– Jeg synes dette er filosofisk interessant. For en god stund siden leste jeg et intervju i Klassekampen med Nora Taksdal, en av våre fremste bratsjister. Hun betrakter seg som håndverker, ikke som kunstner. Og hun mener at musikere flest først og fremst er håndverkere, sier han.

Henrik Hellstenius, professor i komposisjon, etterlyser på den andre siden av diskusjonen en bevissthet om at NMH utdanner kunstnere.

– Her ser vi et interessant spenningsfelt med håndverk på den ene siden, og kunst på den andre. Og dette blir særlig aktualisert i diskusjonen om hvordan vi utdanner orkestermusikere. Se bare på tv-serien Coda KORK på NRK med Robert Stoltenberg og Bjarte Tjøstheim sammen med Kringkastingsorkestret. I andrefiolinrekka, bak i orkesteret, sitter det to musikere. Er de håndverkere eller kunstnere?

I materialet fra forskningsprosjekter er mange opptatt av at klassiske orkestermusikere først og fremst er håndverkere, forteller Varkøy. Det gjelder å komme seg opp om morgenen for å øve.

– Den profesjonelle musikkutøvelsens fundament er utvilsomt det solide håndverket. Ferdighetene må være der. Men jeg er litt overrasket over at så mange har et såpass anstrengt forhold til det å være en kunstner. Det kan nesten virke slik at det blir for pretensiøst for en del musikere. Ofte blir dirigenten betraktet som en kunstner, en «regissør», for å sammenligne med teaterverdenen. Og komponisten får uten videre kunstnerstatus av omgivelsene, sier Varkøy.

– Håndverket er grunnlaget for kunstnerskapet. Og personlig betrakter jeg alle utøvende musikerne som kunstnere, på lik linje med skuespillere.

Øivind Varkøy Professor i musikkpedagogikk

En og mange

På mange måter blir spørsmålet om kunst versus håndverk fanget et sted mellom det individuelle og det kollektive, sier Varkøy.

– Kunstneren er den ene, og på den andre siden finner vi det kollektive håndverksbaserte fellesskapet. Det er individet som kommer med det originale, og det kollektive manifesterer seg i orkestrene. Historisk ser vi at håndverkere kretser rundt en mester (kunstneren) – med medhjelpere rundt dem igjen. Så det er lett å fortsatt få sånne assosiasjoner med orkestrene i dag. Du har komponisten, dirigenten, konsertmesteren, gruppelederen og andre posisjoner i et stort organ, sier han.

– I vårt materiale kan det se ut som om tradisjonen med å tenke at orkestermusikere innordner seg – som håndverkere under mesteren, er dominerende. Men samtidig har relasjonen mellom dirigent og musikere blitt demokratisert de siste årene. Uansett: håndverket er grunnlaget for kunstnerskapet. Og personlig betrakter jeg alle utøvende musikerne som kunstnere, på lik linje med skuespillere.

Øivind Varkøy i trappeoppgang
– Den profesjonelle musikkutøvelsens fundament er utvilsomt det solide håndverket, mener Øivind Varkøy

Kunstens originalitet

– Kunstneren skal uttrykke noe originalt. Men går vi tilbake i tid, var det håndverkerlaugene som var det autonome og frie, og ikke kunstnerne. Datidens musikere, inklusive komponistene, var jo først og fremst ansatt hos noen, påpeker Varkøy.

Uansett står tradisjonen der som et utgangspunkt for det originale.

– Kan man i det hele tatt forholde seg kritisk og originalt skapende uten å kjenne tradisjonen? Også nye og kritiske tradisjoner? Det har neppe noen hensikt å finne opp hjulet på nytt.

NMH har derfor også et konserverende trekk, men samtidig vilje til nytenkning, sier Varkøy.

– Som ansatt på NMH ser jeg fornyelse, omstilling og interesse for samtiden. I den klassiske musikken, som også er det største faglige fellesskapet på skolen, finner vi naturligvis konservative holdningene. Det skulle da også bare mangle. Vi er på mange måter «museumsvoktere» - i god forstand. Og jeg er jo en verdikonservativ fyr som mener vi har behov for gode museer – fordi røtter er viktige. Vi bør naturligvis ta vare på, men samtidig, og like selvfølgelig, fornye. Det er jo heldigvis få som lurer på om vi fortsatt skal sette opp stykkene til Henrik Ibsen på Nationaltheatret. Men en regissør forholder seg gjerne mer eller mindre fritt til Ibsens tekster. Her er musikklivet mer konservativt enn teateret.

Er kunstneridentiteten truet?

– Jeg vil si at en kunstneridentitet handler om å forholde seg til funksjoner og profesjonelle roller – en innsikt i hva musikeren er og betrakter seg som. Under nedstengningen av samfunnet har vi sett at studenter har slitt med å se samfunnets forståelse av kunstens betydning. IKEA var åpent, mens orkestrene måtte stenge. Dette er opplagt hendelser som har vært truende for utviklingen av identiteten deres. Mange har begynt å tvile på egen verdi.

Dette er langt på vei et spørsmål om hvem som skal kjempe for kunsten, mener Varkøy. Er det institusjonene, eller studentene selv?

– Studentene skal gjennom studiet utvikle musikeridentiteter. Dette skal naturligvis institusjonen bidra til. Og sammen kan vi kjempe for at samfunnet skal anerkjenne kunstens viktighet, sier han.

Men markedet forandrer seg. Og Varkøy mener vi da fort havner i en diskusjon om entreprenørskap.

– Dette er selvsagt viktig kunnskap, for det handler jo om å finne seg arbeid. Men jeg mener at også de filosofiske betraktningene om musikerrollen bør være en del av utdanningen, for vi trenger refleksjoner rundt hva musikk er som fenomen. Jeg tilhører dem som er kritisk til en entreprenørskapstenkning som ikke tar høyde for den musikkfilosofiske tenkningen omkring musikk (og kunst generelt) som fenomen. Våre studenter skal ikke «selge» musikk eller seg selv som musikere. De skal formidle musikk; kunst. Ikke selge ost eller biler. Filosofien kan bidra med tanker om kunstens funksjon, og den er i stand til å gi studentene viktige innspill i arbeidet deres med å utvikle sine egne identiteter. I dag er musikerrollen mer sammensatt enn før. En uteksaminert student går gjerne inn i et yrkesliv som er preget av ulike og varierende roller. Og yngre musikere arbeider også mer på tvers av sjangere.

Varkøy sier at studentene som kommer til NMH allerede er fremragende. Nivået er høyt, men så er nåløyet også lite. De som kommer til skolen, har allerede veldig mye på plass.

– Vi skal åpne verden for dem. De skal lære noe nytt, og vi skal realisere det som bor i hver enkelt. Under veiledning skal de finne sin egen stemme. De skal bli seg selv.

Portrett av Michael Duch i svarthvitt

Summen av et levd liv

– Jeg var tidlig opptatt av improvisasjon og det spontane. Men så oppdaget jeg at det eksperimentelle ikke bare var noe typisk for jazzen. Min egen identitet som musiker ble derfor måten jeg spilte på. Og det tar tid å finne retningen.

Michael Francis Duch er født og oppvokst i Trondheim. I dag er han professor i kontrabass, jazz og eksperimentell musikk ved NTNU.

– Det er først og fremst viktig å ha et godt grunnlag for håndverket. Mange her på jazzlinja i Trondheim driver med jazz, men også støy og samtidsmusikk, sier Duch.

Han sier at musikeren først finner svarene når hun går i dybden av sine egne interesser.

– Det er fascinerende. Når man studerer seg selv så vil man på et tidspunkt finne noen særtrekk. Det har jeg også funnet ut om min egen praksis. Etter mange år oppdaget jeg at det var noe i min spillestil som gikk igjen. Det er noen særtrekk som gjentar seg over tid. Men samtidig har jeg også forsøkt å gjenskape meg selv. Og gjennom sånne orienteringer forandres identiteten litt – og perspektivene til egen musikk.

Men orienteringen startet da Duch var ung musiker. Han kjøpte CD-er fra utlandet og gikk på biblioteket for å låne musikk.

– I studietiden i Trondheim var det også mange jazzklubber i byen, og vi reiste til Blå som startet opp i Oslo. Det var mange som reiste rundt for å orientere seg og oppdage ny musikk, sier han.

Musikkutdanningen var en mulighet – og gav Duch friheten han trengte for å fordype seg.

– Og det var lite sjangerfiksert. Det fungerer hvis du klarer å grave i dybden, men det kan være en ulempe for musikere som ikke har driven. Da er det lett å føle seg utenfor.

Han legger til at den samme friheten er der for studenter på jazzlinja ved NTNU i dag.

– Jeg tror det er den store styrken til utdanningen. Alle får mulighet til å åpne seg. Det er kult at studenter som går ut her ender opp med å spille trommer i Motorpsycho.

Duch sier at alt ligger i grunnutdanningen i musikken, og at studentene blir veiledet til å ta noen valg.

– Mye av dette handler om musikalske uttrykk. De må finne sin plass mellom tidligmusikk på den ene siden og samtidsmusikk på den andre. Dessuten er det viktig å lære om tradisjoner. Til og med samtidsmusikk har en tradisjonell rot. Men vi skal selvsagt skal bryte med det.

– De beste kunstnerne er også gode håndverkere, selvfølgelig. Men hva er godt håndverk? Det er hardt arbeid, uansett hvordan man snur og vender på det.

Michael Duch Professor i musikk ved NTNU

NTNU utdanner også mange slags musikere, understreker Duch.

– Noen av dem får studiojobbene, og får ikke bildene av seg selv i platecoverne. De blir én i mengden som gjør jobben. Og jeg synes det er viktig å gi plass for alle, for det er mange måter å lykkes på. For hva er nå egentlig en vellykket musiker? Vi må ikke glemme at det fortsatt er noen som sitter bakerst i orkesteret. De er også viktige.

Og når alt kommer til alt, er håndverket det avgjørende.

– De beste kunstnerne er også gode håndverkere, selvfølgelig. Men hva er godt håndverk? Det er hardt arbeid, uansett hvordan man snur og vender på det. Det handler om hvor mange timer de bruker på musikken. Det er dessverre ingen snarveier, sier han.

– En kvalitet ved god kunst er når musikeren klarer å synge musikken de spiller. Det sentrale for oss er derfor at musikken skal være kroppsliggjort. Vi lærer jo musikk ved å etterligne, men så må det på et tidspunkt bli personlig. Studentene må lære seg språket, og når de har gjort det, blir ikke instrumentet så viktig lenger. Musikken blir satt foran instrumentet. De uttrykker seg ikke lenger med muskler, men på gehør. Da blir det kunst. Og den kunstneriske identiteten blir summet av et levd liv.

Portrett av en smilende Anna Einarsson
Som ung student tenkte ikke Anna Einarsson på seg selv som kunstner, men følte stolthet over å kunne utdanne seg til musiker.

Gammel kunstform i ny tid

– Drømmen som barn var å bli organist, og jeg øvde hele døgnet. Så jeg kom etter hvert inn på Musikhögskolen i Malmö. Men etter fire år og endt organisteksamen drømte jeg om å synge. Da begynte jeg i sangsolistklassen ved Musikkhøgskolen og kom til slutt inn på Operahøgskolen i Oslo.

Etter 20 år som aktiv operasanger er Anna Einarsson i dag dekan på Operahøgskolen, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Som ung student tenkte hun ikke på seg selv kunstner, men hadde først og fremst en stolthet over å kunne utdanne seg til å bli musiker.

– Det var enormt å komme inn på organistlinjen. Jeg følte virkelig at jeg hadde klart noe, og at jeg hadde livets rett. Kanskje kunne jeg bli en profesjonell musiker, og det var så stort. Jeg var stolt. Og utdanningen gjorde meg til en hel kunstner på den måten at den gav meg tyngde og identitet, sier hun.

Under intervjuet er Einarsson i Berlin sammen med Operahøgskolens avgangsstudenter for å se Stefan Herheims oppsetning av Wagners Ring ved Deutsche Opera.

– I går kveld snakket vi om kunstneridentitet, og vi kom fram til at grunnlaget for alt er håndverket som vi har terpet på i mange år. Og det er først når håndverket er på plass at vi klarer å uttrykke oss scenisk og musikalsk. Derfor er vi vel både kunstnere og håndverkere samtidig, det er det som er vår identitet, og jeg opplever ingen motsetning i dette.

Men identitetsspørsmålet til operasangere kan være litt problematisk, sier hun.

– Sangere opplever ofte en lavere status i operaproduksjonsprosessen, fordi vi er et verktøy for så mange.

Einarsson understreker at Operahøgskolens oppgave er å gi studentene en trygg identitet, integritet og en sterk faglig trygghet. En av operasangerens utfordringer er at vi står i skjæringspunktet mellom dirigent, regissør og oss selv. I vårt kunstnerskap må vi forholde oss til mange sterke elementer, og da må man ha en trygghet i sitt eget kunstnerskap.

– Jeg vil at de skal våge å ta plass, stole på seg selv og ta egne bevisste kunstneriske valg... Vi har også et forskningsprosjekt gående sammen med avdeling for dans og Teaterhøgskolen på KHiO om hvordan vi kan utdanne mer bærekraftige scenekunstnere og hvordan vi best kan forberede dem på et langt liv som kunstnere.

– Det er veldig inspirerende å se studenter som går egne veier og tar bevisst eierskap til egen karriere. Man kan ikke bare sitte hjemme og vente på at jobbene kommer. Vi må tenke nytt, for det finnes få faste stillinger. Derfor satser vi mer på undervisning i entreprenørskap, bransjeforberedelse og bransjekunnskap, studentene må vite hvordan de kan sette i gang med egne prosjekter, skrive søknader og ikke minst kunne promotere og markedsføre seg selv og sin kunst.

– Men selv om det nå er større krav til markedsføring, entreprenørskap og bransjeforberedelse så er det selvfølgelig operahåndverket og spesialiseringen som ligger til grunn for oss, og det er der studentene har sin identitet.

– Utdanningen gjorde meg til en hel kunstner på den måten at den gav meg tyngde og identitet.

Anna Einarsson Operasanger
Portrett av Anna Einarsson som ser ut i luften